Norges zambiske fotballfall

81.

Det faste nyhetsvarselet tikket inn i innboksen i forrige uke: FIFA hadde publisert sin månedlige ranking av verdens beste landslag i fotball, og Norge hadde falt enda noen plasser. Nyheten ble som vanlig avspist med noen notiser.

Men der stod det altså svart på hvitt: Norge har i dag verdens 81. beste landslag i fotball for menn.

På Sankthansaften for 18 år siden slo vi Brasil, feiret i gatene og var nummer syv på FIFA-rankingen.

Nå er vi bak land som Kapp Verde, St. Kitts & Nevis, Færøyene og den lille karibiske øya Curacao.

Men det går jo opp og ned her i verden, tenker du kanskje. Det må jo være vanlig at man får en liten nedtur?

Vi må dessverre meddele at det rett og slett ikke stemmer.

NRKs gjennomgang av FIFA-rankinger fra de siste 25 årene viser at det bare er ett land i verden som har hatt et lignende fall som Norge siden 1990-tallet: Den afrikanske republikken Zambia. Hvor nesten 70 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, hvor én million mennesker er smittet av HIV.

Og hvor hele landslaget i fotball døde i en flystyrt i 1993.

Et land som ikke mangler unnskyldninger

Det føltes rart å stå på et øde treningsfelt i millionbyen Lusaka for å lage sak om det norske fotballandslaget, men det var altså her vi skulle ende. På denne tørre, litt ujevne gressmatta trente det zambiske landslaget denne uka for å snu den vonde trenden de er inne i.

– Det har vært fritt fall på rankingen. Det er mye som ikke har gått bra, sa landslagstrener Widson Nyirenda alvorstynget til NRK.

– Vi har ikke spilt bra. Det er lenge siden vi vant med landslaget, sa lagkaptein Isaac Chansa.

Spillerne er toppidrettsutøvere og vil ikke fraskrive seg ansvaret. Men de har litt av noen unnskyldninger.

Gjennom hele 1990-tallet var Zambia et av verdens 30 beste landslag, akkurat som Norge. Zambia hadde fått fram en gyllen generasjon spillere. De hadde slått Italia 4-0 i OL i 1988, og var på full fart mot å kvalifisere seg til USA-VM i 1994.

Fotballsatsing ble drevet fram av store gruveselskaper som sprøytet inn penger i idretten.

– I alle byene hvor det var gruvedrift, ble det bygget gode treningsfasiliteter. Dette var den beste tiden vi har hatt i zambisk fotball, sier Ponga Liwewe, generalsekretær i Zambias fotballforbund.

Sent på kvelden søndag 27. april 1993 ble den gylne generasjonen revet fra dem.

Det lille militærflyet som skulle ta landslaget til Senegal for å spille kvalifiseringskamp, tok av fra flyplassen i Libreville i Gabon, men kom aldri fram. Mye tyder på at det var den venstre motoren som tok fyr. Flyet måtte krasjlande i Atlanterhavet, og alle de 25 spillerne og laglederne ombord omkom.

Denne uka, 23 år senere, stod Chabala Freeman ved farens grav sammen med NRK. Han la ned en rose.

– Å miste hele landslaget ... det har vært et enormt slag for zambisk fotball, sa han.

Han strever fortsatt med å få fram ordene når han snakker om hvordan han mistet sin far. Ulykken inspirerte ham til å gjøre karriere som fotballspiller, men at det var for lite ressurser i zambisk fotball, han måtte ta en vanlig jobb ved siden av fotballen.

– Vi har hatt mange gode spillere siden den gang, men for å være helt ærlig ... Ingen i samme klasse, sukket han.

Den tunge lista der Norge er nummer seks

Slik er altså historien til landet som ligner aller mest på Norge på FIFA-rankingen siden 1993. Og før du kaller det en søkt sammenligning – likheten er faktisk ganske slående:

Det som gjør Norge og Zambia unike, er at begge var så gode gjennom hele 90-tallet, og likevel har falt så langt ned i etterkant. Det er svært uvanlig.

Det er ikke dermed sagt at det ikke finnes land som har falt enda litt flere plasser enn både Norge og Zambia.

Norge har for eksempel «bare» det sjette største fallet på rankingen siden Norge-Brasil i mai 1998.

De fem landene foran oss har hatt sitt å stri med de siste 18 årene. Ta en titt:

STØRSTE FALL PÅ FIFA-RANKINGEN SIDEN MAI 1998

• 1. Kuwait (-124 plasser): Kan for tiden ikke sanke rankingpoeng fordi de er utestengt fra all internasjonal fotball – for tredje gang siden 2007.
• 2. Thailand (-96 plasser): Har et så kaotisk fotballforbund at New York Times har skrevet en artikkel på 1000 ord om det. Fotballpresidenten ble nylig utestengt av FIFA og fikk betinget fengselsdom for dokumentforfalskning.
• 3. Indonesia (-90 plasser): Ble i 2015 utestengt fra all fotball i ett år på grunn av «statlig innblanding». Landet sliter med korrupsjon, terrorisme og stor utenlandsgjeld, i tillegg til tsunamien i 2004, som krevde 230.000 menneskeliv.
• 4. Makedonia (-84 plasser): Et av Europas fattigste land sliter med ettervirkningene av at flere store stjerner sluttet på landslaget i protest mot dårlige arbeidskår i 2013.
• 5. Angola (-78 plasser): Et av Afrikas økonomisk og sosialt minst utviklede land, ifølge Store norske leksikon. Landslagstreneren fikk sparken i 2015 fordi han ikke møtte opp etter juleferien. Selv hevdet han at han ikke hadde fått lønn på åtte måneder.

Neste land på lista er altså Norge med 74. Rett foran Zambia.

– Som en ekte fotballmann gjør det meg bare nitrist, sier Thomas Myhre, som var førstekeeper på det norske laget gjennom store deler av nedturen på 2000-tallet.

– Hæ? Er det mulig? sier fotballelsker og humorist Johan Golden.

Pengegapet

Mange av de vi møtte i Zambia, lurte på hvordan Norge kan ha havnet i samme uføre som dem når vi har så store ressurser.

Vi spurte landslagstrener Per-Mathias Høgmo om nettopp det på torsdagens pressekonferanse, og fikk følgende svar:

– Jeg tenker at vi har en ambisjon om å komme opp dit vi var senest for ett år siden, da var vi godt nede på 30-tallet, og så er det ganske sammensatt at vi er der vi er nå. Men nå handler det om Tsjekkia.

Sammensatt, altså. Men for de zambiske spillerne og trenerne er det uforståelig.

Ifølge årsrapporten til Norges fotballforbund budsjetterer de hvert år med godt over 850 millioner kroner i inntekter. I 2016 regner de med å bruke 47 millioner kroner bare på A-landslag.

Det er tall landslagstreneren i Zambia ikke gidder å drømme om engang.

– Hvis vi hadde hatt samme ressurser som Norge, kunne vi vært veldig mye bedre. Kanskje nummer én i verden, ler trener Widson Nyirenda.

– Vi ville vært verdensmestere. Vi hadde vært der oppe med de beste lagene i verden. For, ja, ressurser er viktig, sier generalsekretær Ponga Liwewe.

Zambia har nemlig enda en åpenbar unnskyldning. I tillegg til at de mistet landslaget sitt, mistet de nemlig hele finansieringen sin i løpet av 90-tallet. Da de store gruveselskapene i landet ble privatisert, var de plutselig ikke interessert i å drive med finansering av idrett lenger.

– Fasilitetene ble stående igjen å forfalle, det var ingen finansiering av sport i det hele tatt. Laget begynte å falle sammen, sier generalsekretær Ponga Liwewe.

Fotballakademiene er i all hovedsak borte. TV-avtalen er bitteliten, og sponsing er i praksis helt nytt.

Generalsekretæren i fotballforbundet forteller at de sliter med noe så fundamentalt som å skaffe nok fotballer.

– Man trenger kanskje 20 til 30 fotballer for å trene et fotballag, men her har de kanskje bare én, sier generalsekretær Liwewe.

Norges fotballforbund brukte på sin side 15,9 millioner bare på støtteapparatet rundt landslaget i 2015, ifølge VG.

– Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor fotballen er slik i Norge. Folket der er veldig oppfinnsomme og dynamiske i måten de tenker på. Så hvorfor skal ikke Norge kunne gjøre noe så enkelt som å oppnå suksess på fotballbanen?

Vi måtte rett og slett innrømme at det er et veldig godt spørsmål.

Det norske spørsmålstegnet

– Jeg blir bare trist og skuffet, sier Arne Scheie.

Den tidligere fotballkommentatoren er selve symbolet på fotball i Norge. Det var han som euforisk ropte «Vi har scoret i Marseille! Vi har scoret mot Brasil!» på toppen av det norske fotballeventyret.

Han sliter med å forklare hva som har skjedd.

– Det er vanskelig å forstå, sier 72-åringen.

Det er blitt en slags akseptert sannhet i Norge at vi begynte å slite da landslagstrener Egil «Drillo» Olsen ga seg etter VM i 1998. Men på FIFA-rankingen skjedde det ingenting før 2001. Det var først da tapene begynte å komme. Scheie mener det var et resultat av at vi rett og slett ikke har utviklet gode nok spillere.

– De spillerne som var i troppen på 90-tallet, spilte på de beste og mest kjente lagene i Europa. Vi er langt fra det i dag, sier Scheie.

På 90-tallet tok dessuten Norge motstanderne på senga med Drillos taktikk: lange pasninger, dødballer og gjennombruddshissighet. Da de andre lagene tok oss igjen på det taktiske, mistet vi samtidig identitetet vår, sier keeper Thomas Myhre.

– Jeg ser ikke noen rød tråd i satsingen nå, sier Myhre.

​– Det er veldig mange spillere som flyttes inn og ut av laget. Stammen er for stor.

Noen har skyldt på at vi har det for godt. Ole Gunnar Solskjær har skyldt på at barna våre spiller for mye på kunstgress. Landslagssjefen sier altså bare at det er «sammensatt».

Som du skjønner: Spør du hundre eksperter, får du hundre svar.

Og forklaringene føles ganske små sammenlignet med andre land.

Spørsmålet er kanskje for stort og komplisert. Det får bli en annen artikkel, for denne er snart slutt.

Men det er én ting til som må med i denne historien. Nemlig det eksepsjonelle som skjedde i Afrikamesterskapet i 2012.

De gjorde det for 1993

Finalen i Afrikamesterskapet i 2012 skulle spilles i Libreville i Gabon. Som den observante leser vil legge merke til, er det den samme byen som det fatale flyet lettet fra i 1993. Zambia var, som du sikkert har skjønt, ikke blant favorittene i Afrikamesterskapet dette året. Men spillerne hadde en spesiell følelse.

– Du kunne se lidenskapen, du kunne se innsatsen. Spiller for spiller kunne vi ikke matche motstanderne, men det var på samme sted som flyet krasjet, og det drev dem framover, sier Chabala Freeman, han som mistet faren sin i ulykken.

Mot alle odds kom Zambia seg helt til finalen.

Før kampen reiste de sammen til stranda hvor flyrestene ble hentet opp fra vannet i 1993.

I finalen skulle de i teorien vært underlegne mot Didier Drogbas Elfenbenskysten, men de zambiske spillerne kjempet. Kampen gikk til straffekonkurranse, og hele Zambia holdt pusten.

Etter 14 straffespark var det fortsatt uavgjort, 7-7. Så bommet Elfenbenskysten. Og så scoret Zambia.

8-7, og Zambia var afrikamestere. Bare noen kilometer unna der et helt landslag døde 19 år tidligere.

Zambia vil for alltid ha det øyeblikket.

Så kanskje er de ikke helt sammenlignbare med Norge likevel.