Når hjernen vil stoppe deg

Miriam Bjørnsrud (24) ønsket å ofre alt for VM- og OL-medaljer. Noen sekunder skulle legge drømmene i knus.

Bjørnsrud nøler litt før hun tar oss med inn i «roterommet» i barndomshjemmet på Dal. Det gamle treningsrommet er blitt fylt med flyttebokser og utstyr.

På veggene henger sykkeltrøyer i alle slags størrelser, fra juniorgullet i NM til sammenlagtseieren i Norgescupen.

Bjørnsrud flyttet hjemmefra som 15-åring for å satse på sykling. Hun var den som kjørte rundt gutta og dro fra dem i utforkjøringene.

Treneren kunne fleipe med at hun trengte å gå i bakken noen ganger for å skjønne at hun ikke kunne legge seg så langt ut i svingene.

– Styrken min har vært at jeg har vært uredd, sier Bjørnsrud, som setter den hvite kaffekoppen på trebordet.

Hun hadde ikke forestilt seg at forandringen skulle skje henne.

Miriam Bjørnsrud

HJEMME IGJEN: Miriam Bjørnsrud er tilbake i barndomshjemmet mens hun venter på å ta over en ny bolig med kjæresten Kristoffer Skjerping.

Foto: Sindre Murtnes / NRK

Veltet og påkjørt

Det ble helt stille i garasjen. Bjørnsruds venner og familie var samlet for å se VM-rittet i Spania på storskjerm, men plutselig smalt det.

Bjørnsruds forhjul var så vidt borti bakhjulet til konkurrenten foran. Med en fart på rundt 70 km/t forsvant setet og styret under henne.

Sykkel etter sykkel deiset inn i den forsvarsløse kroppen.

Stillheten i garasjen ble brutt av en telefon. Forbundet betrygget familien med at Bjørnsrud var ved bevissthet og sendt til sykehus.

I dag, tre år senere, syklet hun sitt siste ritt i VM-lagtempoen.

Selv om hun har strittet imot, skulle velten sakte, men sikkert endre henne både som idrettsutøver og menneske.

Hjernens «alarmsentral»

Hva skjer når du blir ordentlig redd?

Anders Jacobsen har fortalt om hvordan det stygge fallet i Planica gjorde ham hakket mer usikker enn en toppidrettsutøver kan være for å prestere optimalt.

Det var en medvirkende årsak til at han ga seg som 30-åring noen år senere.

Utforkjører Antoine Dénériaz vant OL-gull i 2006, og kun en måned senere falt han stygt i Åre. Franskmannen kom seg tilbake, fysisk, men han klarte ikke å bli kvitt opplevelsen.

Halvannet år senere, etter å ha sett Aksel Lund Svindal skade seg stygt i Beaver Creek, tok han avgjørelsen om å legge opp.

– Det handler ikke bare om at jeg ikke kjører fort, men jeg har det ikke moro lenger. Morgenene, når jeg tar med meg skiene, ble til dager med frykt og tvil, sa Dénériaz, som påpekte at han ikke klarte å gi 100 prosent.

Vi finner noe av forklaringen i vår avanserte «alarmsentral» i hjernen. Her lagres alle vonde opplevelser for å minne deg på hva du bør frykte.

Jo verre opplevelsen er, og jo oftere du opplever den, jo høyere ringer alarmen.

Denne delen av hjernen kalles amygdala.

Amygdala

SLÅR ALARM: Denne strukturen av hjernen er helt sentral i formidlingen av frykt.

Foto: Grafikk: Bjarte Misund / NRK

Amygdalaen består av flere kjerner som danner emosjonelle minner og setter i gang stressreaksjoner i kroppen.

– Denne hukommelsen kan ikke sammenliknes med å pugge byer i Belgia, fordi fryktlæring ikke trenger å bli oppfattet av bevisstheten i det hele tatt. Når vi senere kommer ut for liknende situasjoner, aktiveres hukommelsessporet og kan sette i gang hele fryktkaskaden. Her jobber det ubevisste mye raskere enn vår bevisste hjerne, og det kan kjennes ut som man er i livsfare før man har oppfattet hva som trigget frykten, sier førsteamanuensis Kirsten Kjelstrup ved Universitetet i Tromsø.

Nevrobiologiforskeren har blant annet samarbeidet med May-Britt og Edvard Moser, som vant Nobelprisen i medisin for sin forskning på «hjernens GPS».

Hun forklarer at frykten for gitte situasjoner, som altså er lagret i amygdalaen, kan dempes av andre hjernenettverk som signaliserer trygghet.

Sagt med andre ord: Hvis du velter stygt på sykkelen, kan det hjelpe med mange ritt uten å velte.

– Det er altså ikke slik at frykthukommelsen kan slettes, men når vi erfarer at en situasjon er trygg igjen og igjen, styrkes trygghetssignalet i hjernen og bremser frykten. Dette kan forklare hvorfor det virker så godt med eksponeringsterapi, altså at man utsetter seg for det som trigger angsten og får erfare at det er trygt, sier Kjelstrup.

Når kroppen ikke lystrer

Miriam merket at noe var annerledes etter velten. Plutselig var de tøffe utforkjøringene og knivingen i feltet ubehagelig.

Likevel vant hun NM bare et år senere, men flere lignende velt skulle gjøre frykten enda sterkere.

Angsten ble så dominerende at hun kontaktet psykolog. Noen ganger ble reaksjonene så sterke at hun fikk angstanfall på sykkelen.

Hun visste at hun måtte avansere i feltet for å hjelpe lagvenninnene, men angstreaksjonene stoppet henne.

– Da føles det ut som hjertet skal slå ut av brystkassa. Du føler deg nesten litt sjuk. Du fryser og blir uvel. Synet blir rart. Pulsen blir kjempehøy selv om det ikke går fort i det hele tatt. Du blir kvalm og uvel. Rett og slett fysisk uvel, beskriver Bjørnsrud.

Miriam Bjørnsrud

TRENER TIL VM: Her er Miriam Bjørnsrud på en av øktene før lagtempoen i Bergen.

Foto: Sindre Murtnes / NRK

Psykologen kunne fortsatt hjelpe, men ikke godt nok.

Bjørnsrud kunne fortsatt sykle, men ikke fort nok.

– Som syklist kan du ikke være litt redd. Du må være 100 prosent på. Hvis du er litt redd, har du allerede tapt. Du skal spurte albue mot albue, og du skal ligge på ramma og kjøre i 100 km/t uten å være redd. Hvis du blir redd da, er du en fare for deg selv og de rundt deg. Da kommer du ikke til å bli best, heller, sier Bjørnsrud.

– Det var den tanken som dukket opp hos meg: «Hvis jeg ikke blir kvitt det her, kommer jeg ikke til å nå de målene jeg har satt meg», sier Bjørnsrud.

De vanskelige tankene

Lars Christian Vold skjønte ingenting da han plutselig lå på asfalten. Han reiste seg opp uskadd, men hvorfor sykkelen punkterte, var uforklarlig.

Triatlonløperen har tidligere krasjet med en bil, fått hjernerystelser og brudd, men det var denne episoden som skulle brenne seg fast i hjernen.

Lars Christian Vold

PRESSER SEG: Lars Christian Vold har deltatt i – og vunnet – noen av verdens mest ekstreme triatlonløp og skirenn.

Foto: Julie Mork Aune

Vold beskriver det som et «plutselig tap av kontoll». Nå klarte han ikke å prestere.

– Jeg begynte å se for meg hva som kunne skjedd: tenk hvis det hadde kommet en bil, tenk hvis farten var enda større. Jeg fikk angst for å kjøre fort igjen, sier Vold, som er utdannet psykolog.

Han forklarer at han nesten måtte lære seg å sykle på nytt. Syklingen skjedde ikke lenger naturlig siden angstreaksjonene tok over.

Gode erfaringer gjorde at angsten sakte, men sikkert begynte å slippe taket. Han veltet, men i motsetning til Bjørnsrud, var ikke situasjonene sammenlignbare.

Nå hadde han kontroll.

– Hvis akkurat det samme hadde skjedd igjen, ville angstutfoldelsen blitt enda sterkere. Da får angsten en bekreftelse. For å vende hjernen av med en angstreaksjon, må du ha enda flere eksempler på at det går bra i samme situasjon. Hjernen har mye lettere for å skape en angstreaksjon enn å avvenne den, sier Vold.

Lars Christian Vold var helt utmattet etter det som anses å være verdens tyngste thriatlon.

Den rasjonelle angsten

Mennesker føler frykt for å overleve. Hva noen frykter og andre ikke, avhenger av både genetikk og erfaringer – altså individuelle variasjoner.

Leif Edward Ottesen Kennair er psykolog og forsker og har særlig studert evolusjonspsykologi.

Han påpeker at det er en stor forskjell mellom legitim frykt og angstlidelser, hvor frykten er irrasjonell.

Mange av de vanlige angstlidelsene i dag, som mot edderkopper, har utviklet seg i mennesket gjennom hundretusener av år.

Mennesker har nemlig lært seg å frykte giftige edderkopper. De som ikke fryktet edderkoppene, ble oftere bitt og drept.

– I dag handler frykten mot edderkopper ikke om at personene er bitt tidligere og ikke fordi det finnes giftige edderkopper i Norge i dag. Men fordi våre følelser, våre emosjonelle responser og våre hjerner er et resultat av den evolusjonen arten vår har hatt, sier Kennair.

På samme måte er det naturlig å være mørkredd, forklarer forskeren.

Mennesket er et av få dyr som ser ordentlig dårlig i mørket, og det har aldri vært et miljø vi har behersket like bra som for eksempel rovdyr.

Men når frykten handler om noe som faktisk er farlig, er angsten naturligvis vanskeligere å dempe.

Derfor er såkalt eksponeringsterapi langt mer effektiv mot irrasjonell frykt.

Miriam Bjørnsrud

MIMRER: Miriam Bjørnsrud og moren Winnie.

Foto: Sindre Murtnes / NRK

– Hvorfor skal man utsette seg for smerte hvis man kan unngå det? Noen utøvere er villig til å ta en slik støyt og deretter sette seg tilbake i situasjonen, og det handler om at mennesker kan la seg motivere av helt andre forhold enn om det er godt eller vondt. Men de fleste av oss ville gitt seg etter den første smellen, sier Kennair.

Ny start

Tilbake på Dal er Bjørnsrud og moren Winnie i ferd med å finne frem gamle avisutklipp.

Foreldrene har fulgt hvert eneste tråkk gjennom karrieren og samlet minnene i en eske, som nå spres utover stuebordet.

Medaljer, diplomer og nyhetsartikler.

«Norges nye sykkeldronning», leser Winnie.

– Mamma, da, sier Bjørnsrud og napper ut artikkelen.

– «Mamma, da»? svarer moren lattermildt.

Hun er stolt og forståelsesfull overfor valget datteren har tatt. De siste årene har moren selv merket at noe er galt.

– Du har jo ringt mange ganger fra Spania, og jeg har skjønt på deg at det ikke har vært så mye glede over det etter smellen. Du har kommet i mål etter løp og følt deg kjempesterk, men du er lei deg fordi du ikke får gjort jobben for laget. At du er der, men at du ikke får brukt kreftene dine, sier Winnie mens Miriam nikker.

Miriam Bjørnsrud

BEKYMRET: Winnie Bjørnsrud har merket at datteren ikke hadde den samme gleden med syklingen.

Foto: Sindre Murtnes / NRK

I tre år har Team Hitec-proffen gang etter gang trosset angsten og klatret opp på sykkelsetet.

Når hun nå sier stopp, handler det ikke bare om ubehaget under hjelmen.

– Valget er på en måte enkelt, fordi den redselsfølelsen er så forferdelig vond. Det har preget ikke bare syklingen, men alt annet i livet også. Jeg har blitt til en person jeg egentlig ikke er. Jeg har blitt mer sint og usikker og med dårlig og ustabilt humør. Før var jeg sprudlende og glad og gledet meg til sykkelritt, men når det går dårlig, har det gjort noe med meg som person, sier Bjørnsrud.

– Jeg savner den siden av meg selv der jeg så alt positivt. Den personen har jeg lyst til å finne tilbake til. Og da kan jeg ikke drive med sykling lenger, sier Bjørnsrud.

Hun synes det er sårt å gi slipp på drømmene om regnbuetrøye og OL-gull. Målene har drevet henne gjennom de tøffeste treningstimene i uværet.

Samtidig synes hun ikke det er vanskelig å forstå frykten. Hun har vært uredd som toppidrettsutøver, men nå er forholdet til utforkjøringer «mer normalt».

Nå gleder hun seg til å starte et nytt kapittel. Girona i Spania forlates til fordel for hjemtraktene i Akershus.

Her skal hun bosette seg med kjæresten Kristoffer Skjerping, som fortsatt satser på sykling.

Selv må hun bruke tid på å finne ut hva hun ønsker å gjøre videre.

– Sykkelen har for meg blitt et mer negativt ladet ord. Å sette bort sykkelen bidrar til å slippe den følelsen jeg har kjent på, sier Bjørnsrud.

Bjørnsrud

SER FREMOVER: Miriam Bjørnsrud vil bruke tid på å finne ut hva hun nå vil jobbe med.

Foto: Sindre Murtnes / NRK