Monsterbakken forandret livet mitt

De fleste som går opp Monsterbakken som avslutter Tour de Ski, kommer til å hate den. Det er en bakke som sliter deg fullstendig ut og viser alle svakhetene dine.

Den knekker selv verdens beste skiløpere.

Jeg har kjent på dette selv. Det jeg ikke ante, var hvor mye det skulle forandre livet mitt.

Derfor skal jeg fortelle en litt annerledes historie om Monsterbakken.

Steppet inn for syk Alsgaard

Det startet med at Thomas Alsgaard hadde blitt syk av å stå ute i kulda og snakke om skirenn under Tour de Ski. NRKs andre langrennsekspert og gode skiløper, Torgeir Bjørn, hadde slitt med helsa en uke allerede. Men fortsatt gjenstod den siste etappen opp Monsterbakken.

Og vi manglet noen som kunne gå opp bakken med kamera på slep for å fortelle om løypa og dens utfordringer.

Det var da et eller annet lyst hode fikk ideen om at vi i stedet for å sende en topptrimmet olympisk mester opp, så kunne vi se hva som skjedde hvis vi sendte mannen i gata opp.

Mitt problem var at mannen i gata i dette tilfellet skulle være meg.

Mitt andre problem var at jeg i januar 2011 veide 0,1 tonn, og fortsatt trodde jeg var i brukbar form på grunn av trening jeg la ned for flere år siden.

Mitt tredje problem var at jeg hadde lett feber og vanskelig for å si nei.

Uvitende første gang

Første gangen Tour de Ski ble arrangert var vi totalt uvitende om hvordan den avsluttende bakken var. Vi hadde hørt at løperne skulle gå opp en slalåmbakke, men mer visste vi ikke.

Jeg husker fortsatt at fotograf Henrik og jeg møtte opp i bunnen av bakken en januardag i 2007. Vi slang oss inn i gondolen og tittet ut av vinduene på vei oppover. I starten så det menneskelig ut. Men etter en kilometer gikk gondolen rett til værs og selve renntraseen forsvant ut av synet til venstre for oss.

Etter ti minutter hoppet vi ut og konstaterte at vi var midt i slalåmanlegget Alpe Cermis.

Så vi heiv oss inn i en heis til. Vi regnet jo med at hvis de først skulle gå opp en slalåmbakke, så skulle de til toppen. I løpet av den siste heisturen ble jeg mer og mer skeptisk.

Skal de virkelig gå opp her?

Det var bratt og det var langt. Veldig langt. For langt. Det viste seg raskt at vi hadde tatt en heis for mye. Målstreken er halvveis opp i alpinanlegget. Det skal Sundby og co være glad for.

For selv om de «bare» går halve bakken, pleier løperne å se slik ut når de kommer i mål:

Hjalp ikke med raskt føre

9. januar 2011 skulle Northug gå ut ett minutt og 19 sekunder bak Dario Cologna på siste etappe. I grålysningen samme morgen møtte jeg opp med langrennsski ved heishuset nederst i bakken.

Fotograf Nils Fredrik skulle dokumentere ferden opp til mål, og jeg skulle beskrive hvordan opplevelsen var. Enkelt og greit. Det var bare å sette i gang. 407 høydemeter skulle gjøres unna på drøye tre kilometer.

Jeg følte meg bra i 100 meter. Føret var lynraskt. Det var så vidt jeg lagde spor på det nykjørte underlaget. Når løperne går senere på dagen er det stort sett mildt og mye dårligere glid. Flaks for meg.

Men superføret hjalp meg ikke lenge. Jeg lengtet kjapt etter første utforbakke, men her var det ikke noe hvile. Det går relativt slakt oppover i en kilometer og minner om partier i vanlige langrennsløyper. Allerede her kjente jeg at kroppen ikke var på lag. Pulsen gikk rett til værs og var umulig å få ned igjen. Et utslag av dårlig form og feber.

Jeg begynte allerede her å lure på hvordan dette skulle gå, men prøvde å beholde glimtet i øyet for kameraets skyld.

Det skulle bli nok tid til å syte senere. For etter en kilometer kommer det første henget. Det går rett til værs. Og løypa minner med ett ikke på noen annen langrennsløype. Derfra og opp blir alt en kamp.

Feller under skiene

Det norske støtteapparatet synes bakken var så bratt det første året at de brukte nattetimene til å konstruere feller til å ha under moderne langrennsski.

Disse fellene skulle løperne legge under skiene når de kom til bakken, for så å løpe rett opp stigningen. Dette til tross for at det var skøyting på siste etappe. Skøyting omtales jo som fristil.

Men stilen skulle ikke bli så fri som de smarte nordmennene hadde tenkt. For det internasjonale forbundet hadde hørt ryktene om Norges nyvinning og forbød feller. Samtidig som de la løypen gjennom porter, som i en omvendt storslalåmløype, for å hindre at det ble for lange partier rett opp. Det skulle lønne seg å ha god gli på skiene.

På det bratteste er det målt 27 prosent stigning. Det føles mer som å være inne i en klatrehall, enn å gå på ski. Mer som unnarennet på Holmenkollen, enn noen av bakkene i Nordmarka.

Det er så bratt at jeg blir litt bekymret for hva som kommer til å skje hvis jeg legger meg ned i utmattelse. På det raske føret hadde jeg rast ukontrollert nedover i stor fart. Det er synd det ikke er så lett å vise hvor bratt det egentlig er på TV.

I dette partiet er jeg i tvil om jeg i det hele tatt skal komme meg opp. Jeg føler meg som en astmatisk hval. Pusten går, musklene stivner, og hjertet hopper nesten ut av brystet. Og det til tross for at farten er tilnærmet 0 kilometer i timen.

Jeg er jo tross alt heldig, for jeg kan ta hvor mange pauser jeg vil. Jeg kan stå å henge på stavene og stirre ned i snøen til jeg finner det forsvarlig å fortsette. Men når teten kommer her må de presse på alt de kan. De får ikke et hvileskjær selv om kroppen skriker stopp.

Hvem takler smerte best?

Hadde eliteløperne gått rolig opp her så hadde ikke bakken vært noe problem. Det er å gå bakken for fullt som er utfordringen. Da slår det mentale også inn. Hvem orker å ha det vondt? Hvem klarer å ignorere hvor langt det er igjen til toppen?

Alle har det vondt, men det er noen som er flinkere til det enn andre. Det får de bruk for når de jages bakfra, eller prøver fortvilet å ta igjen noen foran. Når hvert sekund teller må det være et mareritt å gå denne bakken.

Selv tenker jeg mest på hvor dårlig form jeg er i. Det er jo en oppmuntrende tanke når du er halvveis i bakken. Denne bakken avslører alt. Det er ingen steder å gjemme seg.

Allerede her begynner det å forme seg noen tanker i hode mitt om at dette ikke skal få skje igjen. Det hjelper ikke så mye at løypa tidvis er lagt på tvers i traseen. Jeg er så stiv i beina at jeg har vanskelig for å kontrollere bevegelsene rundt slalåmportene. Men det verste gjenstår.

Enda ingen spurt om seier

For når det er 700-800 meter igjen til mål, slaker bakken ut. Her er det er mulig å gå på ski igjen. Og det har det ikke vært på en stund nå... Her må farten økes.

At stigningsprosenten synker er jo fint hvis man bare skal ta seg til mål. Men hvis du kjemper om en topplassering her må du være i stand til å akselerere, samtidig som du skal gå teknisk godt på ski igjen.

Det er en brutal overgang å få når du allerede er i kjelleren.

Dessverre har vi aldri fått oppleve at det er kamp om seieren på den siste halve kilometeren opp til målstreken.

Det har vært tett kamp om pallplassene, men aldri om seieren. Det er nok vinnerne glad for, tenker jeg, når jeg for første gang ser målområde. For å måtte spurte her unner jeg ikke selv min verste fiende.

Når kroppen allerede har skreket av smerte i to kilometer, så er det ikke fristende å gå over i full spurt.

Jeg prøver noen meter for å kjenne på følelsen, men gir meg fort. Så vondt ønsker jeg rett og slett ikke å ha det. Jeg viser forståelse for de som detter over mål og blir liggende en halv meter på andre siden av streken. I periodevis ligger det så mange der at det er vanskelig å ta seg over mål for de som kommer bak. Det skjer bare her.

Men så likner heller ikke denne bakken på noen annet i langrennsporten. Den er noe helt særegent.

Det er derfor folk liker den, og hater den. Det er derfor noen mener den burde fjernes, mens andre mener den er det beste som har skjedd langrennssporten i dette årtusenet.

Bestemmer seg for å trene

Selv kryper jeg over mål og får lov til å stoppe. Og etter hvert ta av meg skiene. Siste kommentar er levert. Jeg visste at jeg var i middels form, men at jeg var i så dårlig form hadde jeg ikke trodd.

Denne bakken hadde avslørt meg. Så på toppen av Monsterbakken bestemmer jeg meg for å gjøre noe med saken. Nå skal det trenes.

I løpet av 2011 trente jeg 320 ganger og gikk ned 25 kilo. I 2012 gikk det derfor mye lettere opp slalåmbakken. Men det var fortsatt forferdelig tungt. Og jeg har fortsatt ikke gått opp alt jeg kan.

Det overlater jeg til de som er bedre på å takle smerte enn meg.