Mesternes knallharde evaluering

– Overordnet spørsmål: Er det greia? Stikke til Italia i 11 dager uten mål og mening? Bruke masse penger på det fremfor å være et annet sted og gjøre samme arbeidet?

Det er Martin Johnsrud Sundby som stiller spørsmålet. Han kikker rundt seg i rommet. Det er formiddag tirsdag 7. mai. Langrennsgutta er midt i en diskusjon om treningssamlingene før fjorårets sesong har fungert.

Resultatmessig gikk det over all forventing.

De andre ser grublende ut, før Emil Iversen tar ordet. Han er uenig.

– Det er ikke uten mål og mening, føler jeg, sier Iversen.

Men for dem på innsiden hadde ikke alt gått på skinner.

Åpnet dørene

Allroundlandslaget var denne våren på sesongens første samling i Nord-Norge mai. NRK fikk være flue på veggen da de åpnet opp for det som til vanlig skjer bak lukkede dører. Hele fjorårssesongen skulle evalueres. Det ble brutalt ærlig.

Skistjernene ga et unikt innblikk i hvordan samlingslivet er, og de viste også hvor ærlige de er med hverandre – og ikke minst hvilket detaljnivå diskusjonen må ligge på når man jobber for å forbli verdens desidert beste landslag.

Det er til Sulitjelma en drøy times kjøring utenfor Bodø at allroundlandslaget har vendt tilbake. Det startet med en samling her i 2017 under daværende trener Tor-Arne Hetland. Hvert år har langrennslandslaget denne evalueringen.

Stedet er omgitt av fjell og breer. Snøen faller fortsatt i mai og gjør det mulig å forlenge skisesongen. Vertskapet stiller med kokk, hovedhytta er nyoppusset.

Løperne får følelsen av at man kan trekke seg tilbake. Det gjorde det enkelt å reise tilbake nå, sier trener Eirik Myhr Nossum. På mange måter danner det en kontrastfylt kulisse for det som er den virkelig viktige jobben på samling: Plukke fra hverandre fjorårssesongen.

Eventyrlig sesong

Sist sesong vant Johannes Høsflot Klæbo Tour de Ski. Hans Christer Holund avsluttet Seefeld-VM med gull på femmila. Det ble det sjette gullet av seks mulige som norske herreløpere tok.

Sesongen ble avsluttet med at herrelandslaget gjorde en felles jobb for å sikre at Klæbo til slutt tok hjem verdenscupkula i Quebec i Canada.

Nå er det seks og en halv måned til starten på 2019/2020-sesongen.

– Ydmykhet

Hvordan skal laget ta dette et steg videre?

For en som Sundby, som vet alt om hva som kreves for å holde seg i toppen, er suksess noe som tilsynelatende nærmest gjør ham nervøs.

Han vet at det som holdt året før, mest sannsynlig ikke holder året etter. Slik må man tenke i toppidretten, mener han. Konkurrentene er alltid hakk i hel. De lærer av din suksess.

Det er derfor han har tenkt nøye over det han skal si til lagkameratene på evalueringsmøtet.

– Selv om sesongen i fjor var en suksess, så er det ikke alt som er helt rått. Det er en risiko for at vi blir lite ydmyke hvis ikke vi tar alt fra bunnen av, forklarer han.

De er ikke på samling for å legge ned treningstimene som gjør Norge til verdens beste skinasjon neste år. Men de skal i det minste «røre seg nok for å fortjene lunsj», sier Nossum. Derfor er det lagt inn enkelt totimers skiturer.

Kommentarene hagler når gjengen er samlet igjen etter det som har vært en liten ferie etter sesongen.

– Vi sjekker hvem som har hatt mest ferie. Det ser ut som Iversen har hatt det. Og Sundby. Er det over før det har begynt? spør Didrik Tønseth – og gliser godt.

– Kravstore?

På evalueringsmøtet er stemningen annerledes. Løperne vet hva som kreves. Nå må de være åpne – og uten filter. De må være forberedt på å få tilbakemeldinger som kanskje stikker.

Emil Iversen forklarer at mye av det som blir sagt på disse evalueringsmøtene, kan virke som småting for utenforstående. Men det er litt av poenget.

– Vi kan virke kravstore, bortskjemte, pirker på småting. Vi bruker all tid på å bli best mulig. Det forventes at vi er best. Da forventer vi litt av de rundt oss, sier Iversen.

Evalueringsmøtet foregår inne i en av de store stuene på hytta.

Kaffekoppene er fulle. Nevene fylles av frukt og annen snacks. Praten går løst før de setter seg til rette.

– Ok, da ruller vi i gang dette her, lyder det fra Nossum.

Laget reiser kollektivt tilbake i tid når de forsøker å erindre hva som har skjedd under samlingsopplegget i Norge sist sesong.

Hvordan la de opp samlingsdagene? Hvor hardt gikk de? Når var det lurt at hardøktene begynte? Hvor gode har de vært på å virkelig ta det rolig når intensiteten skal være lav. Konklusjonen er at de gjorde veldig mye bra.

«Definere mål»

Så blir samlingen Livigno i Italia tema. Da stiger engasjementet. Ifjor gikk ikke alt etter planen.

Det var nemlig en skral herretropp som reiste sørover i fjor. Flere prioriterte å trene i lavlandet. Noen ble syke underveis.

Sundby spør om man ikke skal tenke annerledes. Han ønsker at laget «definerer hvorfor de velger å reise til Livigno».

– Var det ikke på grunn av Beijing da? For akklimatiseringslære?, spør Sjur Røthe, og sikter til høyden de skal konkurrere i under OL i 2022.

– Storflott

Nossum sier at han ønsker å utfordre løperne sine på noe som har med dette å gjøre:

– Å ha et fokusområde. Om det er Livigno eller et annet sted, å finne et fokusområde i 10 til 21 dager, det er ikke noe problem. Men jeg føler at å dra dit på samme måte som i fjor bare for å trene, er ikke nødvendig, medgir han.

Den nyslåtte verdensmesteren Holund tar ordet:

– Fordelen er at man får en lengre samling. Det er vanskelig å holde gjengen samlet på samme sted i 11 dager. Det er lettere få til utenlands, sier han.

Nossum gir uttrykk for at han er enig, før Sundby svarer:

– Mitt innspill er at jeg er usikker. Med mindre vi har et klart fokus, så er det storflott å bruke to reisedager på å trene elleve dager i Livigno uten mål og mening. I fjor var det sånn at det var en tanke at Seefeld lå på en høyde som vi kunne relatere akklimatiseringsperioden inn til. Hvis det er en læringsprosess mot Beijing, så må vi legge opp samlingen deretter også, og gjøre ting på samlingen som vi ikke ville gjort i den perioden. Det er en vurdering man må ta.

Sundby har en rolle i laget som kan minne om en kapteinsrolle. Han er den med mest erfaring, og han har vært helt i toppen i mange år nå.

Når Sundby snakker, lytter de andre. Og denne gangen virker det som de fleste er enige.

– Jeg er helt enig. Fordelen er at man får en lengre samling. Men det må ikke være i høyde. For min del kunne vi like gjerne tatt det på Sjusjøen, sier Holund.

Det blir mer og mer åpenbart at nøkkelen i en evaluering etter en suksess-sesong, handler om å lete med lys og lykte etter detaljene som gjør en forskjell. Det skal vi straks få flere eksempler på.

– Må sensureres

Det har gått en time av evalueringen. Den fortsetter selv om enkelte virker både rastløse eller slitne.

Men alle spisser ørene nå. Nå kommer nemlig kanskje det viktigste temaet av alle: trening.

Nossum legger frem statistikk fra sesongen. Målet til laget var å trene mer enn i 2017/2018-sesongen. Tallene viser at de har klart det. Det avgjørende er at de har klart å trene rolig nok.

En graf viser hvor mye de har trent hardt, det vil si i intensitetssonene 3, 4 og 5. Prosentandelen i den aller tøffeste sonen er lav. De sperrer opp øynene enda mer.

– Dette må sensureres fra kameraet, utbryter Emil Iversen.

Tallene, som kanskje ikke gir så mye mening for andre enn langrennsløpere, er faktisk såpass oppsiktsvekkende at han ikke vil at konkurrenter skal få se dem.

– Tenk på alle de løperne der ute, hvis de hadde sett hvor mange prosent hardt vi trener. De ligger sikkert på det dobbelte, det tipper jeg. Det er oppsiktsvekkende tall, sier Iversen, og gjentar at «tallene ikke kan komme ut».

– Folk tror jo ikke på dette, medgir Sjur Røthe.

Sundby tar ordet. Han ser fremover i tid nå, og han har en annen bekymring.

– Kan vi bare notere

Veteranen synes det er skummelt at snittet på gruppa er så mye høyere formmessig enn på samme sted i fjor. Tanken er ikke vanskelig å forstå. Det er et vanlig fenomen at de som er i god form før sesongen, mister formen innen de viktige konkurransene starter.

Dette har man også sett mange eksempler på hos norske langrennsløpere.

På hans venstre side hever en trønder røsten kraftig. Han mener åpenbart at Holund er blant de som ikke klarer å roe ned på treningsøkter der det skal gå rolig.

– Det er to samlinger før sommerferien. Der skal vi være jævlig flinke. Det kan vi bare notere. Det gjelder Holund, ja, det gjelder egentlig bare Holund. Kommer vi oss unna med dem, så har vi juli for oss selv. Så kommer høsten etter hvert, sier Emil Iversen.

Sundby nikker, men som han sier:

– Ja, det er mulig å blåse i stykker mye før det.

Litt senere stiller Nossum spørsmålet om det er grunn til å tenke annerledes inn i en ny sesong som er helt spesiell med en terminliste fullpakket med skirenn.

Da er det nevnte Holund som ønsker å si noe:

– Jeg tror det er to ting. Du må være «jækli» godt trent for å tåle mange skirenn og holde formen hele sesongen. Det andre er å ikke brenne for mye krutt på sommeren og høsten. Sånn tenker jeg for min egen del. Og det tror jeg gjelder for flere også.

«Lekte med de andre»

Det blir igjen ganske stille i rommet. Lyn-løperen er selvransakende nå.

Han vet alt om det å være i god form for tidlig. Holund var i praktslag på sommeren og høsten i fjor. Han sier til NRK at det føltes som om han og lagkamerat Simen Hegstad Krüger nærmest lekte med de andre lagkameratene.

De var rett og slett et knepp bedre.

Men så skjedde det. Da de begynte å gå skirenn, var de to blant de dårligste på laget, sier Holund. Han mener det ikke er farlig å vinne rulleskirenn i juli måned.

– Det handler om å ikke bruke den gode formen til å pushe hardt på trening i denne perioden. Det er der faren ligger.

Det er dette de for alt i verden må unngå denne gangen.

Sundby har sett det skje mange ganger.

– Bare for å kommentere det. De som var i best form tidligst, de kan potensielt ha ødelagt mer i en periode enn de kunne gjort. Det er innspillet mitt, sier Sundby.

Holund sier Sundby har helt rett.

– Det er ikke tvil om at jeg og Simen spesielt svidde av for mye, sier han.

– Det får man aldri vite. Men det finnes en mulighet for det, svarer Sundby.

Det har gått over to timer. Forsamlingen fremstår som enda mer rastløse. Noen litt slitne av all pratingen. Kaffekannene nærmer seg tomme.

Men det er fortsatt flere viktige temaer på agendaen. Klæbo skal for første gang virkelig engasjere seg, mens Sjur Røthe senere er oppgitt over hjelpen han har fått sist sesong.

– Merkelig situasjon

Det er nemlig ikke bare løperne selv som skal evalueres. Også alle rundt, det såkalte «apparatet» må under lupen.

I verdens beste landslag må også alt fra skismørere og til de som står med reservestaver i løypene må levere på topp internasjonalt nivå.

Har de det?

– Da er det rennhelger. Hva har vært bra og hva kan gjøres bedre? sier Nossum og ser opp.

Tønseth rekker opp hånden først. Han trekker frem noe som er viktigere for løperne enn publikum kanskje er klar over.

Tønseth mener sekunderingen under renn må bli bedre.

– Noen roper for lavt, vi må få mer info om hva som skjer i rennet. Pri én er å rope høyere og klarere – og ikke «heia heia». Det er publikum sin oppgave, sier Tønseth.

Flere av de typiske intervallstartløperne henger seg på. Sundby og Krüger vet alt om hvor viktig det er med presise tilbakemeldinger.

– Jeg går ofte i mål og har ikke peiling på hvordan landet ligger. Det er en merkelig situasjon når vi har fire sekunderingsposter på en fem kilometer lang runde, sier Sundby.

Men alle på et lag er ikke like. De har ulike behov. Og der ligger en av landslagsledelsens utfordringer.

Simen Hegstad Krüger tar ordet:

– Det er nok bare jeg som har den meningen, men jeg kunne tenkt meg mindre informasjon. Hvis jeg ikke er helt i toppen, tenker jeg ofte litt mer enn jeg bør, sier han.

Vil hjem fort

De går videre. Klæbo har sammen med Iversen for alvor engasjert seg nå. Duoen har hatt en mindre god opplevelse under et verdenscuprenn i vinter. Logistikken på stedet var ikke god nok. Iversen går så langt som å kalle opplegget «helt svart».

Sundby fortsetter på samme tema.

– Innimellom føler jeg at effektivitet i reiser bør prioriteres mer.

– Hva mener du med det? repliserer Nossum.

– Man må prioritere å komme seg hjem. At det er viktigere enn den tusenlappen det koster ekstra for den flyreisen, sier veteranen.

Det er dette med å komme seg hjem Klæbo også er opptatt av. Han mener også den tusenlappen det koster ekstra må prioriteres der man må det.

Trøndergjengen har opplevd, og frykter det også inn i en ny sesong, at de stadig må fly via Oslo og bli der en natt når de er på vei hjem fra konkurranser. På den andre siden finnes det reiser som kan ta dem til Stockholm eller København og rett videre til Trondheim samme dag. Dyrhaug kaller det helt unødvendig.

Treneren svarer at det er forskjell på hjemreise i forbindelse med tourer og vanlige verdenscuphelger.

Klæbo sier han er klar over at de kan fremstå som kravstore og detaljorienterte i evalueringen.

– Men alle små punkter kan gjøre oss bedre. Hvis det er mange tilfeller, som å fly via Stockholm, så kan det bety mye, forklarer han.

Nossum avslutter diskusjonen. Han lover at han skal gjøre han kan for å skreddersy reiseopplegget enda mer.

«B-preg»

Treneren er i ferd med å avslutte evalueringen.

Da kvikner Sjur Røthe til. Etter et VM kjempet han om pallen i både distanse- og i verdenscupen sammenlagt. Vossingen reiste til Falun to uker etter mesterskapet. Der var han alt annet enn fornøyd og retter en pekefinger mot støtteapparatet.

– Det var litt «B-preg» etter VM. Spesielt Falun-helgen. Jeg følte lufta var ute. Jeg har ikke noe spesielt å sette fingeren på. Men det var litt på «hælen».

Emil Iversen føler seg truffet. Han sier han ikke kan noe for at han følte seg pill råtten.

Røthe understreker at han ikke snakker om lagkompisene, men støtteapparatet. Utsagnet får i alle fall Nossum til å ta litt selvkritikk.

«Smitteeffekt»

Nossum var ikke selv til stede i Falun, men sier rett ut at han selv kjente på at han var sliten etter Seefeld. Det var grunnen til at han aldri reiste. Han noterer likevel ned at det er helt avgjørende at støtteapparatet ikke slipper seg ned og overfor utøverne aldri sier at de kjenner seg slitne.

Røthe takker for det. Han poengterer at smitteeffekten da blir for stor på gruppa.

– Det har vi vært flinke på i år. Som lag. Det har vært lite syting og klaging. Er man sliten og lei så trenger man ikke si det til alle. Det er en ting som smitter fort. Du kan godt være det, uten å si det til alle, sier Holund.

De er ferdige med evalueringen for dagen.

Dagen etter er den siste fulle samlingsdagen for denne gang.

Det store «høydepunktet» rent sportslig nærmer seg.

Etter å ha vært instruktører for lokal skiungdom på morgenen, med blant annet teknikktips og stafett, er det først tid for en leken volleyballøkt.

Langrennsløperne sparer ikke på noe. Engasjementet er enormt.

– Fikk du med den? spør Klæbo i retning NRKs fotograf idet han får inn en solid smash inn på motstanderens halvdel.

Etterpå skal de gjennom et testløp. Det regner og noen få plussgrader i luften.

De skal løpe 7,4 kilometer. Det går omtrent som treneren har spådd på forhånd. Tønseth rykker fra etter noen kilometer. Den ledelsen beholder han hele veien. Vinnertiden blir på cirka 30 minutter.

Det blir kamp om andreplassen. Røthe spurter ned Krüger like før målgang.

Sundby løper inn til en fjerdeplass, Klæbo femte og Iversen ender sist.

Det var et slit, men denne gjengen elsker å konkurrere. Uansett når på året det er.

Mett gruppe?

Det er fortsatt en stund igjen til sesongen. Men det er fortsatt noe trener Nossum grubler på. Noe han ikke helt finner svaret på, foran et år der forventningene er enda høyere.

– Jeg tror jo ikke gruppen er mett. Men det er det en fare for. Hva med gjennomføringsevnen? Klarer vi det samme som verdensmestere kontra det å være i angrepsposisjon?

Nossum tenker.

Han innrømmer at disse tingene kan være «utrolig vanskelig å se».

– Jeg tror og håper vi kommer til å klare å være det i år.

Nossum trekker på smilebåndet. Tenker litt til.

– Du vil alltid få spørsmål om folk er mette eller sultne nok. Det handler om den ene ekstra prosenten. Petter Northug har skrevet om det i sin bok. Sulten er fryktelig viktig. Den er det lett å miste når man gjør det så bra som i fjor.