Med ett bein knuste Anthony «alle» i sin idrett

– Jeg har hørt noen rykter om at du har en lapp?

– Ja, det stemmer. Den ligger faktisk nede i troféesken på rommet mitt, sier han og ler.

Den 31 år gamle bryteren, Anthony Robles, sitter i stuen sin hjemme i Chandler, Arizona i USA.

I snart en time har Anthony snakket med NRK. Han forteller om lappen han skrev som fjortenåring i 2002.

– Den var min evige påminnelse: Hver dag er en kamp. Det vil ta lang tid, men jeg skal komme meg dit.

Lappen ble et vendepunkt i Anthonys liv.

På den står det én enkel beskjed:

«Bli best i staten – det kan du klare»

Dette er historien om hvordan Anthony – med ett bein – klarte å bli bedre enn dem som har to.

– Det er ingen unnskyldning

En varm sommerdag i 1988 ble Anthony født i La Mirada, California. Mor, Judy Robles, var 16 år gammel.

Hun skjønte lite da hun så at Anthony bare hadde ett bein. Legene kunne heller ikke forklare hvorfor.

I Anthonys hode har likevel funksjonshemningen aldri vært en begrensning. Det takker han sin mor for.

– Helt fra dag én fikk hun meg til å tro at jeg var ustoppelig. Jeg skulle aldri bruke funksjonshemningen min som en unnskyldning.

Anthony har tre lillebrødre og en lillesøster. Han forteller at oppveksten var tøff, at hans biologiske far aldri var til stede. Også stefaren skal ha vært fraværende.

Moren stod alene økonomisk. Familien var fattig og brytingen ble en slags vei ut fra virkeligheten, både for ham og resten av familien.

– Brytingen holdt oss sammen. Jeg ville vinne kampene for å gi min mor noe å smile for.

Men at han i det hele tatt startet med bryting, var en tilfeldighet.

Familien hadde flyttet til Mesa Arizona, og der var 14 år gamle Anthony stadig med fetteren sin på brytetrening. Men han var egentlig ikke så interessert.

En dag var det en ledig plass på treningen, og treneren spurte om Anthony ville bli med.

Nølende ble han det – og fikk skikkelig juling.

Likevel var det noe med denne idretten som traff ham øyeblikkelig.

– Når du er der én mot én, så er det ingen steder å gjemme seg. Det var endelig en mulighet for meg å vise folk hva jeg kunne få til. At det ikke handlet om det jeg manglet, men det jeg hadde.

Den tomme hyllen

I 2003 hadde Anthony drevet med bryting i ett år. På rommet sitt hadde han en bokhylle.

Han hadde tenkt at han skulle putte alle troféene og medaljene sine her.

– Jeg husker at jeg så på hyllen den dagen. Jeg hadde så mange negative tanker og var lei meg.

For etter hans første sesong var bokhyllen tom. Anthony vant bare tre kamper det første året på high school.

Han forteller at motstanderne og trenerne syntes synd på ham, og ville være forsiktige med ham.

Dette var det Anthony hatet mest. At de undervurderte ham på grunn av funksjonshemningen.

– Jeg måtte motbevise folk og være ustoppelig.

Det var denne dagen han satt på rommet sitt, at han skrev lappen.

– Det var et vendepunkt for meg. For det var da jeg forstod og lovet meg selv at jeg kunne bli vellykket. Jeg måtte bare trene nok.

Hver dag etter dette trente han målrettet sammen med treneren og prøvde å finne ut hvordan han kunne bli best.

De øvde inn spesielle teknikker for å skjule svakhetene – og å styrke styrkene.

Det klarte de.

Lappen var med over alt. Han hang den på speilet, på garderobeskapet på skolen og på trening. Ellers hadde han den i lommen.

Motstanderne slet med å møte ham.

Anthony kunne nemlig trene seg mot lagkamerater med samme kroppstype som motstanderne, og det kunne ikke de.

For han var den eneste bryteren med ett bein.

Han begynte å vinne.

– Du trenger ikke være den høyeste, sterkeste eller raskeste. Du må finne ut hva dine egne største styrker er, og bruke det. Det gjorde vi på en fantastisk måte.

To år etter at han hadde tapt alt, var han blitt best i staten. Ikke bare én gang, men to år på rad vant han statsmesterskapet.

Han hadde klart målet sitt, men Anthony var ikke ferdig.

En ny utfordring dukket opp.

For etter high school, ventet college. Der ønsket han å få sportsstipend og konkurrere i førstedivisjon.

Et sånt stipend gjør at en får utdannelse, og kan drive idrett på høyt nivå i regi av skolen.

Men selv om han var blant de beste på high school-nivå, var dette svaret Anthony fikk fra collegeskolene:

«Du har bare ett bein. Du klarer det ikke»

Tøffe år ventet

Få svarte på søknadene hans, og de som gjorde det avviste ham. Ifølge Anthony skyldte de på to problemer.

Det ene kunne han gjøre noe med – det andre kunne han ikke:

Det ene var at han manglet ett bein:

På grunn av funksjonshemningen trodde de ikke at han ville klare å prestere på førstedivisjonsnivå.

Det andre var at han var for lett:

Den letteste vektklassen i førstedivisjon på collegenivå ligger på 57 kg. Anthony veide bare 50 kg.

Han fikk plass på college i Arizona, men uten stipend. Han fikk ikke delta i ligaen.

De fortalte ham at han måtte legge på seg nærmere ti kg.

– Når jeg ser det større bildet, tenker jeg at det var det beste som kunne ha skjedd meg. Fordi her var jeg igjen og måtte bevise meg overfor alle de som ikke trodde på meg.

Han klarte å øke vekten. Deretter fikk han delta i ligaen og gjorde det bra.

De gode resultatene gjorde at Anthony ble bryter i førstedivisjon. Derfor fikk han også stipend etter hvert.

I løpet av collegeårene var han blitt blant de beste i landet, men dette hadde også tæret på ham.

Det neste målet var å bli nasjonal mester.

Holdt på å slutte

Det fjerde collegeåret til Anthony nærmet seg slutten. Året var 2010 og han hadde gjort en svært god sesong.

I nasjonalmesterskapet hadde han kommet seg til kvartfinalen. Motstanderen var Andrew Long, en bryter han hadde slått tidligere i sesongen.

Anthony ledet med ett poeng til det var tretti sekunder igjen. Men plutselig sa det bare stopp.

– Mentalt var jeg helt ferdig. Jeg hadde ingenting å gi lengre.

Han tapte kampen med ett poeng. Det ble en utløsende katalysator for alt det vonde han hadde kjent på dette året.

– Jeg gikk av banen, inn i tunnelen, satte meg ned og bare begynte å gråte.

Året hadde ledet opp mot dette øyeblikket. Han hadde trent hardere enn noen gang. Samtidig hadde det aldri vært tøffere for ham på et personlig plan.

Moren hadde det virkelig tøft økonomisk på denne tiden, og stefaren hjalp ikke til.

Han følte at han måtte bidra på hjemmebane ved å begynne å jobbe. Og da han ikke klarte å glede familien og seg selv ved å vinne, holdt han på å gi opp.

– Det var mitt laveste punkt i livet. Den sommeren ville jeg slutte og droppe sisteåret mitt.

Han tok en lang pause fra brytingen den sommeren.

Men så skjedde det noe helt spesielt.

«Ukens helt»

Tidligere samme året hadde Anthony gjort et intervju. En tredjeklasse på barneskolen i området hadde lest artikkelen om ham.

De hadde også sett Anthony bryte i løpet av mesterskapet.

I et skoleprosjekt kalt «ukens helt» hadde klassen valgt ut Anthony. Han mottok en bunke med brev.

Der stod det at de heiet på ham og beundret ham for at han ikke lot sine utfordringer ved å mangle ett bein holde ham tilbake.

– Jeg gråt da jeg leste brevene. Det øyeblikket ble nok et vendepunkt for meg.

Der og da kjente Anthony at dette handlet om mer enn bare et trofé.

– Det var en større mulighet. Muligheten til å vise at vi alle må «bryte» mot utfordringer. I de vonde tidene handler det om hvordan du reagerer på de utfordringene. Med brytingen som min plattform, ville jeg bevise for folk at alle kan nå drømmene og målene sine så lenge vi ikke gir opp.

En bryters mentalitet

Anthony er ikke alene om å ha kjent på hvor langt brytesporten kan dra deg ned.

Stig-André Berge har bronsemedalje i bryting fra Rio-OL i 2016, bronse i VM og sølv i EM.

Han kjenner seg igjen i Anthonys historie, og har selv kjent på lysten til å slutte når ting virkelig butter imot.

Da NRK viste ham en film av Anthony i ringen ristet han på hodet.

– Selv jeg, som er helt funksjonsfrisk, ville ha slitt med å gjøre flere av de tingene han gjør. At han gjør de tingene med ett bein – det er helt vanvittig.

I Beijing-OL i 2006, og London-OL i 2012 måtte Berge dra skuffet og tomhendt hjem.

Han opplevde det samme som Anthony: At folk mistet troen på ham. Også han ønsket å motbevise.

– Jeg kom hjem etter London og sa: Det skal aldri skje igjen. Jeg skal bevise at jeg har noe i OL å gjøre. Jeg skal motbevise alle dem som sa: Nå må du slutte, nå må du gi deg.

Fire år etter tok han bronsemedalje i OL i Rio.

– Vi har ganske likt tankesett: Så lenge du ikke setter begrensninger for deg selv, er alt mulig. Jeg kommer helt klart til å ta med meg historien hans videre, sier han og legger til:

– Jeg er utrolig glad for at jeg aldri kommer til å møte ham, for jeg kunne fort gått på et tap.

Det avgjørende øyeblikket

19. mars, 2011.

Det er nasjonal mesterskapsfinale. En fullsatt hall med 25.000 mennesker sitter spent.

I tunnelen venter Anthony. For første gang har han nådd en finale på collegenivå.

– Jeg var livredd, forteller han.

På andre siden av ringen står Matt McDonough, regjerende nasjonal mester.

Anthony sitter på kne, som han alltid gjør når han starter en brytekamp.

Motstanderen går rett på ham. Anthony tar imot. Han har en helt unik teknikk. På kort tid har han klart å velte rundt den regjerende mesteren.

Han tar ledelsen.

– Jeg husker at jeg så min mor, familien min og trenerne mine på tribunen. Jeg rettet fokus mot dem. Da forsvant frykten fra meg, for jeg kjente all støtten og kjærligheten.

Etter den starten var det nesten aldri noen tvil. Han hadde full kontroll.

Med ti sekunder igjen lå han med ansiktet trøkket ned i bakken.

Det gjorde vondt, men det enset han ikke.

– Jeg bare lå der og smilte. Jeg hørte sekundene og tenkte: Nå kommer drømmen min til å bli virkelighet. Det var et veldig spesielt øyeblikk.

– Som du ser: Funksjonshemmede kan bli aller best de og. Han møter hundre prosent funksjonsfriske utøvere og blir collegemester. Det er ikke mange som vet hvor stort det er, men det er vanvittig stort. Det neste er OL. Sånn kan man sammenligne det, forklarer Berge.

Anthony vant og sjokkerte hele USA. Han ble kjent over natten og var gjest blant annet i Ellen DeGeneres sitt program.

Likevel stoppet Anthonys brytekarriere denne dagen i 2011.

Han hadde nådd målet sitt. Han hadde motbevist dem som tvilte.

Men Anthony ønsker alltid å strekke seg etter noe, og den da 23 år gamle bryteren fikk et nytt kall.

– Etter seieren satte jeg meg et mål og fikk en lidenskap: Å hjelpe folk til å finne troen på seg selv.

Slik lever han fortsatt livet i Arizona. Han holder motivasjonsforedrag landet rundt. I tillegg er planen at hans historie omsider skal bli til film.

– Jeg skal alltid gjøre det beste jeg kan. Uansett hvor. Det er brytekampen jeg har med meg resten av livet.