– En gang stod skolelæreren min foran klassen og ba jentene om å reise seg opp. Han hadde sett fem av jentene ute på fotballbanen. «Jeg så dere spille med guttene». Han var en religiøs mann og sa: «Det er ikke tillatt, hvorfor var dere der ute?», forteller Ghaida.

Foreldrene er fra Palestina, men Ghaida er født i Dubai og kom til Qatar som ettåring. Hele livet har hun hatt et ønske om å spille fotball i VM-landet. Uskyldig, tenker de fleste her i Norge. Men slik er det ikke i Qatar.

– Det var ydmykende og for å være ærlig hadde jeg vanskeligheter med å føle meg hjemme på skolens fotballbane etter det, sier Ghaida om hendelsen med læreren.

Hun er en av flere unge kvinner NRK, DR og SVT har snakket med under et besøk i VM-landet i begynnelsen av oktober. Målet med reisen var å finne ut om Qatar faktisk gjør som de har lovet, nemlig å satse på kvinnefotball.

I stedet er dette en fortelling om brutte Fifa-løfter, landslaget som forsvant, et intervju som ble stoppet og en generasjon unge kvinner som savner forbilder og tar et oppgjør med en ekskluderende kultur.

Berøringsangsten

Har Qatar et kvinnelandslag? Svaret på det kommer an på øyet som ser. Ved enkelte anledninger har en gruppe kvinnelige spillere dukket opp i landslagsdrakter. Senest i november i fjor, da de spilte en treningskamp mot Afghanistan.

I sitt bud for å arrangere VM i 2022 lovet Qatar at de skulle promotere kvinnefotball. Samme år opprettet de et landslag for kvinner. Status i 2022 er at landslaget ikke har spilt en eneste offisiell kamp siden 2014. Laget finnes heller ikke på Fifa-rangeringen.

Vi har gjentatte ganger kontaktet fotballforbundet i Qatar (QFA) for å gjøre et intervju med dem om kvinnelandslaget. De henviser oss videre til Qatars kvinnesportskomite (QWSC), som arbeider for å øke antall kvinner i idrett i Qatar.

Da vi tok kontakt med QWSC i august fikk vi raskt en invitasjon til en kvinnefotballturnering i Qatar i månedsskiftet september/oktober. Vi fikk også et intervju med presidenten for kvinnesportskomiteen, Lolwa Al Marri.

Snaut ti dager før avreise begynte likevel planene å gå i vasken. Berøringsangsten er tydelig:

Vi begynte å søke om filmtillatelse i Qatar, men nettsiden man søker på var nede. Vi ringte og ringte, men fikk ikke svar. Derfor tok vi kontakt med myndighetenes kommunikasjonskontor for å forklare at vi trenger en filmtillatelse. Svaret var at de som offisielt har invitert oss til Qatar kunne hjelpe oss. De ba samtidig om kontaktinformasjon til de som hadde invitert oss, altså kvinnesportskomiteen.

Samtidig ba kvinnesportskomiteen om spørsmålene til intervjuet med deres president. Vi sendte en liste med åtte spørsmål.

Fem dager før avreise, kom beskjeden: Turneringen var utsatt på ubestemt tid, intervjuet måtte avlyses og filmtillatelsen var dermed ikke i orden. Vi bestemte oss likevel for å reise. Men også på plass i Qatar møtte vi store utfordringer.

Et familieproblem?

Vi lykkes riktignok med å komme i kontakt med Northwestern universitet i Doha. Det er her NRK, DR og SVT møter 21 år gamle Ghaida og hennes lagvenninner.

De spiller fotball i en lukket gymsal på universitetet. Vinduene er høyt oppe på veggen så ingen kan se inn. Spillerne tar av seg hijaben i det de kommer inn i gymsalen. Der inne er de komfortable med å gå uten.

På det lyse parkettgulvet er Ghaida sammen med medspillerne og en mannlig trener. Vi får beskjed om at flere av spillerne på laget ikke har møtt opp på dagens trening fordi et skandinavisk TV-team er på besøk.

Før intervjuet spør Ghaida om vi vil ha de ærlige svarene eller om hun skal være positiv. Vi sier hun skal være ærlig. En lagvenninne (fra Qatar), som vi også skulle intervjue, sier da at hun ønsker å være anonym. Hvis vi skal ha ærlige svar, kan hun ikke stå frem med navn og bilde.

– Jeg ønsker å snakke fritt. Jeg har en familie og jeg respekterer deres meninger. Jeg vil respektere deres meninger og tanker, så jeg gjør det av respekt, forklarer den qatarske kvinnen.

– Vi har ikke nok muligheter her i landet. Fotball er ikke noe vi blir introdusert for som barn. Vi spilte bare i gatene med brødre og familie. Det er ikke som for gutta, som blir tatt med på treninger i klubber. Vi ble aldri tatt seriøst, legger hun til.

Hun syns det er leit at Qatar ikke har et fungerende landslag og forklarer at de har en kulturell utfordring med å få kvinner til å drive med fotball.

– Jeg kan gjøre de mest fantastiske ting som kanskje foreldrene mine hyller, men storfamilien kan samtidig svikte deg. Det handler om ryktet til familien. De kan stoppe deg fra å gjøre ting fordi de ikke vil bli assosiert med fotball, sier den qatarske spilleren.

– Det kan til og med hindre en kvinne fra å gifte seg senere. Det er mange muligheter som blir borte hvis det kommer frem at hun har spilt fotball, legger hun til.

Hun får støtte av forsker Charlotte Lysa. Lysa har bodd i Qatar og forsket på kvinnefotball, kulturutfordringer og systemer for å ivareta kvinner i idretten i Qatar.

– Mange forteller om dette med hvordan det er forventet å skulle oppføre seg som unge damer. Jeg tror at det gjelder særlig for de jentene som har qatarsk familiebakgrunn – familien er konservativ og samfunnet er konservativt, så du har disse forventningene om hvordan du skal være som kvinne, sier Lysa.

– Å spille fotball bryter med disse forventningene på en måte som gjør at man får ryktespredning og anklager om å være «gutte-jente», som kanskje føles litt ydmykende, forklarer hun videre.

Brutte løfter?

2. desember 2010 ble Qatar tildelt fotball-VM. Få måneder tidligere spilte kvinnelandslaget sin første offisielle kamp noensinne – et 17-0-tap mot Bahrain i en turnering for de arabiske kvinnelandslagene.

Lysten til å fremheve kvinnefotball vokste frem og i årene etter ble store europeiske trenernavn hentet inn. En av dem var Monika Staab, som hadde ansvaret fra 2013 til 2014.

Staab har fortsatt kontakt med flere av landslagsspillerne fra den tiden, men i dag spiller de fotball kun sporadisk, forteller hun. Det irriterer den tyske treneren.

– Argumentene til det qatarske fotballforbundet om at det ikke er nok kvinner til å spille landslagsfotball, er bare tull, slår hun fast.

Nå er hun trener for det saudiarabiske landslaget. I samarbeid med tyske ARD, møtte vi Staab da hun var på treningsleir i Østerrike og Tyskland i sommer. Hun anerkjenner at det kan være vanskelig å fremme kvinnesport i Midtøsten. Det krever engasjement.

– Og det er rett og slett ikke tilfellet i Qatar akkurat nå.

Uten seriøsitet, struktur og strategier skjer det ingenting, mener hun. Ifølge Staab eksisterer det et landslag som faktisk trener, men at det laget mest av alt handler om å opprettholde et bilde til omverdenen så Qatar kan si: «Ja, vi har kvinner som spiller fotball».

– Det er en skam at det qatarske fotballforbundet ikke gir den oppmerksomhet kvinnene faktisk gjerne vil ha. Det er ikke mye å forlange. Men man er nødt til å ville det, sier Staab som også savner et større press fra Fifa.

Til tross for de kulturelle utfordringene lovet altså Qatar at de skulle satse på kvinnefotball da de vant retten til å arrangere VM i 2010. Det samme gjorde Fifa. I sin brosjyre om kvinnefotballstrategi fra noen år tilbake, skriver Fifa blant annet:

«Fifa skal forsikre seg om at innen 2022 skal 100 prosent av medlemslandene ha utviklet omfattende strategier for kvinnefotball».

Status i oktober 2022 er altså at Qatars kvinnelandslag ikke finnes på Fifa-rangeringen. Første VM for kvinner ble arrangert i 1991. Siden da har det aldri skjedd at arrangøren av et herremesterskap ikke også har hatt et kvinnelandslag.

NRK, SVT og DR har vært i kontakt med en kvinnelig spiller som spiller i seriesystemet i Qatar. Hun forteller at det finnes seks lag i ligaen. De spiller én kamp mot hvert av lagene, altså totalt fem serierunder. Kampene spilles 2x30 minutter. Basert på det seriesystemet kårer de en ligavinner.

I tillegg spilles det fotball på en del universiteter, blant annet der Ghaida og lagvenninnene spiller.

Stoppet intervju

I arbeidet med denne saken har vi sendt gjentatte henvendelser til fotballforbundet i Qatar, Fifa og kvinnesportskomiteen i Qatar for å få høre deres meninger. Fifa har ikke besvart våre henvendelser. QFA og kvinnesportskomiteen godtok først å stille til intervju, før de etter hvert avlyste avtalene.

Da vi likevel bestemte oss for å reise, hadde vi flere avtaler med andre som kunne si noe om kvinnefotballen i Qatar, til tross for at turneringen vi var invitert til ble utsatt.

En av dem vi hadde avtale med, var en keeper som skal være en del av dagens landslag. Hun ville gjerne snakke med oss.

Derfor møtte vi Shaima Abdullah på Aspire Academy. Hun var blid, hyggelig og imøtekommende da hun møtte oss. Hun skulle spille en kamp på området samme dag. Vi gikk i gangene da plutselig en representant fra kvinnesportskomiteen møtte oss. Siste del av samtalen med komiteen (QWSC) gikk slik:

NRK: – Jeg skal bare forklare. Vi ønsker bare å vite hva dere gjør, hva ...

QWSC: – Vi har ingenting å si, ingenting å gi. Ferdig snakket. Vi har ingen uttalelser å komme med. Ingenting. Så lykke til videre.

NRK: – Takk. Vi er ikke her for å formidle noe feil eller ...

QWSC: – Jeg vet det. Tvert imot.

NRK: – Fordi vi har sett på deres Instagram at dere gjør mange bra ting for jenter.

QWSC: – Jeg forstår deg godt, men vi har ikke fått noen offisielle henvendelser fra dere. Ingen e-poster, ingen brev, ingenting å søke om godkjenning for.

NRK: – Vi har sendt mange ganger.

QWSC: – Nei, ingenting. Kvinnesportskomiteen har ikke mottatt noe.

NRK: – Vi har fått tillatelse til å komme.

QWSC: – Hvem har gitt dere tillatelse?

NRK: – Vi har fått tillatelse til å komme under turneringen.

QWSC: – Turneringen er utsatt. Og vi har takket nei til alle intervjuer fordi vi er opptatt. Shaima skal spille nå, og hun må gå. Shaima, gå til fotballkampen.

Representanten fra kvinnesportskomiteen snakker til Shaima før hun snakker til vår reporter igjen:

QWSC: – Shaima er redd. Hun har fått beskjed om intervju i all hast. Derfor er all filming uten tillatelse, forbudt. Vi har ikke fått godkjenning. Vi har ikke fått noen offisielle henvendelser fra dere som vi kunne be om godkjenning for. Skjønner du?

NRK: – Jeg skjønner. Ikke noe problem. Vi ønsker ikke å gjøre noe ulovlig.

QWSC: – Takk skal du ha.

NRK: – Takk selv.

QWSC: – Takk for din forståelse. Og som jeg sier er vi et offisielt, lokalt organ, og vi må få tillatelse til å la oss intervjue akkurat på samme måte som dere må få tillatelse til å komme å filme. Ingen henvendte seg offisielt til oss. Skjønner du?

NRK: – Jeg skjønner, jeg skjønner.

QWSC: – Jeg beklager veldig mye.

NRK: – Nei da. Ingen årsak.

– De ser deg ikke

Tilbake i gymsalen i Doha avslutter Ghaida og lagvenninnene treningen. Den mannlige treneren pakker sammen fotballene.

Kontrasten fra den lille gymsalen til den åpne treningen herrelandslaget holdt dagen i forveien foran tusenvis av fans er slående.

– Da jeg var yngre var det veldig vanskelig for meg. Jeg måtte kjempe følelsesmessig og psykisk, sier Ghaida.

– Folk begrenset meg. Jeg hadde ikke makt til å spille fotball.

Ghaida forklarer at synet på kvinner som spiller fotball faktisk har endret seg i Qatar, men det er fortsatt en lang vei å gå. Hun mener at motstanden mot kvinner som spiller fotball først og fremst er kulturelt og religiøst betinget.

– Ser folk ned på deg fordi du spiller fotball?

– Jeg tror ikke at folk ser ned på deg. De ser deg ikke i det hele tatt. Du er ikke til stede fordi du er jente.