Kina – den sovende fotballgiganten

Sørøst i Kina, nær byen Guangzhou, ligger det et kompleks på mer enn 700.000 kvadratmeter som ligner på et av slottene i Narnia eller Harry Potter.

Den sentrale bygningen har spir og klokketårn fra middelalderen. Utenfor står trær og veltrimmede busker. Man forventer nærmest at prinsesser og trollmenn skal dukke opp i vinduene.

Men dette stedet er ingen fantasi. Faktisk er det bygget for å gjøre en fantasi om til realitet.

Slottet skal hjelpe Kina til å vinne fotball-VM innen 2050.

Evergrande Fotballskole er den største i verden av sitt slag. Den kostet 1,5 milliarder kroner da den åpnet i 2012, og da CNN besøkte den for tre år siden, hadde den 2800 studenter fra hele landet.

Studentene veiledes av mer enn 20 spanske trenere som er der som del av en avtale med Real Madrid, den mest suksessfulle klubben i Europa. Skolen har svømmebasseng, tennisbaner, et treningsstudio og seks kantiner.

– Dimensjonen på dette komplekset har ingen like. Ingen har noen gang utviklet et prosjekt på størrelse med dette, har en av trenerne, Miguel Ángel, sagt til The Financial Times.

Utenfor hovedinngangen står en fire meter høy statue av VM-troféet, som en slags påminnelse om hva studentene jobber mot.

Men veien dit er lang. Selv med stor støtte fra staten, 1,4 milliarder innbyggere og kjøp av dyre, utenlandske stjerner står Kina foran enorme utfordringer som fotballnasjon.

Og en av de største handler om de kuriøse scenene som utspilte seg i Russland i fjor.

Kina-paradokset

VM i Russland ble fremstilt som en folkefest. På TV fikk vi se smilende fans synge og danse utenfor stadionene. Slikt er typisk for et mesterskap hvor alle vil støtte sine landslag.

Det som var mer uventet, var at rundt 60.000 såkalte «fan-ID»-kort – et slags visa for fans med kampbilletter – ble gitt ut til kinesere, ifølge russiske myndigheter. Antallet ga Kina flest fans i Russland utenom vertsnasjonen.

Kanskje virket dette logisk: Kina er jo landet med flest innbyggere i verden.

Men Kina var ikke en gang kvalifisert til mesterskapet.

Så kineserne var der fordi de likte fotball. Dette viste hva europeiske toppklubber har visst lenge: At interessen for fotball i Kina er stor. Hvert år spiller toppklubbene vennskapskamper i Kina for å få flere fans.

I 2012 hevdet Manchester United at de hadde 325 millioner fans i Asia-regionen, som er halvparten av lagets fanbase globalt.

Harry Arne Solberg, professor ved NTNU, som jobber mye med sportsøkonomi, opplyser at tidenes mest sette Premier League-kamp ikke var mellom Liverpool og United, de to mest populære engelske lagene, men mellom Everton og Manchester City.

I 2003 hadde lagene en kinesisk spiller hver: Li Tie (Everton) og Sun Jihai (City).

Oppgjøret sies å ha blitt sett av 365 millioner kinesere, minst hundre ganger så mange som de største kampene trekker i Storbritannia.

– Så det er klart at Kina er et veldig interessant marked, sier Solberg til NRK.

Det finnes noen mistanker om at både klubber og medier i vesten overdriver antallet fans og seere, men det er ingen tvil om at interessen er stor. Dermed skulle man tro at Kina også var gode i fotball.

Men det er de så definitivt ikke.

Landslaget har nådd VM én gang, i 2002, og da tapte de alle sine tre kamper uten å score. I OL i Beijing i 2008 røk de ut i gruppespillet. Kina har ikke en gang vunnet Asiamesterskapet. I årets versjon røk de ut i kvartfinalen, 0–3 mot Iran.

Til sammenligning har Japan vunnet Asiamesterskapet fire ganger og nådd VM seks ganger på rad. Sør-Korea kom til semifinalen i VM i 2002.

Hvordan kan Kina være så interesserte i fotball, og samtidig være så dårlige?

Alle ser på, nesten ingen spiller

Dette er et spørsmål som gjerne stilles til kjente trenere. Arsène Wenger, den tidligere Arsenal-sjefen, har sagt at Kina må bygge en fotballkultur for å kunne vokse. Det samme mener Norges landslagssjef Lars Lägerback.

Men hva ligger det i at Kina mangler en fotballkultur?

Cameron Wilson driver nettsiden Wild East Football, er gjest på The Chinese Football Podcast, og har bodd i Kina i nesten 15 år. Selv om den kinesiske toppligaen sees av mange, sier Wilson, er fotball fortsatt en subkultur i Kina.

– I Europa finner man nok av folk som ikke liker fotball, men de vet hva fotball er og når kampene går. Fotball er en så viktig del av samfunnet at det nesten er umulig å ignorere. Slik er det ikke i Kina, sier Wilson til NRK.

En annen faktor er at unge kinesere er under press til å få en god karriere, slik at de kan forsørge foreldrene senere i livet. Ifølge Wilson ønsker mange foreldre helst ikke at barna skal drive med sport i det hele tatt.

Unntakene pleier å ta opp individuelle idretter, som svømming og turn. Da er det ikke rart at landslaget sliter.

– Det store innbyggertallet er nesten ubrukelig så lenge ingen faktisk spiller fotball, sier Wilson.

Det er dette Kina nå ønsker å endre.

Matte, kjemi og fotball

Den kinesiske staten har nemlig fått nok av at verdens nest største økonomi, landet som tok flest gull i OL i 2008, skal være en lilleputt i verdens mest populære sport.

Så i 2009 annonserte Kina et program som skulle gi 2,2 millioner barn tre timer med fotball på skolen per uke, ifølge The Financial Times. I 2014 sa regjeringen at fotball ville bli obligatorisk i alle kinesiske skoler, med lærebøker som skulle forklare elever reglene.

Ett år senere kom president Xi Jinping med en plan med 50 initiativer for å gjøre Kina om til en internasjonal fotballstormakt. Kina skulle bygge 50.000 fotballskoler i løpet av det neste tiåret.

Kina skulle også nå VM, arrangere VM, og så, innen 2050, vinne VM.

Motivasjonen til Jinping sies å være alt fra internasjonal prestisje, via hans personlige interesse for fotball, og til et forsøk på å bli mer populær blant kinesere som er frustrerte over at landslaget er så dårlig.

Parallelt med disse initiativene har private investorer pøst penger inn i fotballen. En av de første var Xu Jiayin, mannen bak Narnia-slottet, som kjøpte klubben Guangzhou Evergrande i 2010. Jiayin bygget akademiet for å fylle laget med kinesiske stjerner, men i starten måtte han kjøpe utenlandske spillere for å gjøre Guangzhou gode.

Så i 2011 knuste Guangzhou den kinesiske overgangsrekorden ved å hente den argentinske playmakeren Darío Conca fra brasilianske Fluminense for 80 millioner kroner. Conca hadde null landskamper for Argentina. Han hadde aldri spilt i Europa.

Likevel ble Conca verdens tredje best betalte fotballspiller.

Storhandelen

Overgangen startet en trend hvor stjerner fra Europa og Sør-Amerika gikk til kinesiske klubber for fete summer og lønninger. Blant dem finner vi Oscar, Ramires, Didier Drogba, Nicolas Anelka, Robinho, Hulk, Paulinho og Jackson Martínez.

Flere av disse er toppspillere i god alder, plukket fra noen av Europas største klubber.

Vi finner også flere profiler fra Eliteserien. Vi finner Kamara og Selnæs, som begge dro til Shenzhen FC tidligere i år.

Også trenere har tatt turen. Igjen ble døren åpnet av Guangzhou, som i 2012 hentet Marcello Lippi, legenden som vant VM med Italia i 2006. Fra og med 2011 vant Guangzhou syv strake ligatitler, pluss den asiatiske mesterligaen to ganger.

Lippi har senere blitt fulgt av flere meriterte trenere, blant dem André Villas-Boas, Manuel Pellegrini, Luiz Felipe Scolari og Sven-Göran Eriksson.

Men hvorfor har så mange investorer fulgt Jiayin? Ifølge Wilson anser investorer pengebruken som en måte å skaffe seg kreditt hos regjeringen på. Selv ønsker regjeringen å øke interessen for fotball i Kina, noe de har klart.

Men om ligaen er mer populær, betyr det at kinesisk fotball har blitt bedre?

Stjernespiller på ferie

Spørsmålet er komplisert. John Duerden, som skriver om asiatisk fotball for The Guardian, BBC og The New York Times, sier at de utenlandske spillerne har hjulpet kinesisk fotball.

– De har hevet standarden og økt tilskuerantallene. Kinesiske forsvarere blir bedre av å spille mot stjernespisser. Og hvis man trener med Hulk og Oscar hver dag, og ser hvordan de lever, trener og spiser, så bør man bli bedre, sier Duerden til NRK.

Også Selnæs er optimistisk på vegne av de kinesiske spillerne.

– Det er ingen tvil om at de kan spille fotball. De er spesielt gode fysisk og teknisk. Det er fotrappe spillere. De er jo i utvikling, og jeg tror de bare blir bedre og bedre de neste årene, sier Selnæs til NRK.

Wilson mener imidlertid at Kina vil slite så lenge fotballforbundet påvirkes av byråkrater fra staten som ikke kan stort om fotball, noe Duerden bekrefter er tilfellet. Det hjelper ikke at kinesisk fotball har blitt rammet av kampfiksing og korrupsjon.

Wilson tviler også på at de kinesiske spillerne lærer stort av de utenlandske spillerne. For mens noen av dem er gode rollemodeller, er ikke alle like motiverte.

Et eksempel er Carlos Tévez, den argentinsk stjernespissen med fortid i Manchester City og Juventus. I 2017 ga Shanghai Shenhua ham en kontrakt verdt nesten syv millioner kroner i uken.

Men Tévez spilte ikke bra.

Da Tévez ble beskyldt av Shanghai Shenhua for å ligge over matchvekten, svarte han med å rakke ned på de kinesiske spillerne.

– De er ikke gode. Selv ikke om 50 år vil de kunne konkurrere skikkelig, sa Tévez til The Guardian.

Kort tid senere var Tévez tilbake i Argentina. Der skrønet han at han hadde «vært på ferie i syv måneder».

– Det er ikke noe automatikk i at det å hente inn mange supergode utlendinger gir en tilsvarende kvalitetsøkning på de kinesiske spillerne, sier Solberg.

Det ser også Kina ut til å ha skjønt.

Nye regler

Landslaget har nemlig fortsatt å slite, selv med Lippi ved roret fra 2016. I den avgjørende kvalik-gruppen til VM i 2018 havnet Kina nest sist, bak Iran, Sør-Korea, Syria og Usbekistan.

I oktober 2016 tapte Kina 1–0 hjemme mot Syria, noe som førte til protester i gatene.

Som om dette ikke var ille nok, ble også regjeringen bekymret for at pengebruken kom ut av kontroll. Så i 2017 kom det kinesiske fotballforbundet med en regel som har doblet kostnadene for kjøpeglade klubber.

Om en klubb nå betaler 50 millioner kroner for en spiller, må den bruke samme sum på talentutvikling.

Antallet utenlandske spillere som er lov å ha med i kamptroppen, er også gått ned fra fem til tre. I tillegg må hvert lag ha minst én kinesisk U23-spiller i lagoppstillingen hver kamp, pluss én på benken.

Disse reglene virker som en logisk fremgangsmåte for at de kinesiske spillerne skal bli bedre. Skal Kina komme noen vei, må de utvikle unge spillere.

Dette tar oss tilbake til Narnia-slottet. Er slike akademier løsningen for Kina?

Messi sitter på kontoret

Staten ser ut til å tro det, siden den selv ønsker å åpne nye fotballskoler. En annen klubb, Guangzhou R&F, har bygget et akademi med hjelp fra Ajax, den nederlandske storklubben som har en av de mest kjente talentfabrikkene i Europa.

Potensialet er enormt. Så lenge Kina henter ekspertise fra de beste fotballnasjonene og pøser penger inn i akademiene, tror Duerden de kan nå langt.

– Kina har pengene, motivasjonen og en regjering som ønsker å lykkes, og det utgjør en stor forskjell, sier Duerden.

Men Wilson er skeptisk. Kinesisk idrett har historisk sett fokusert på eliten; de beste talentene trenes opp fra ung alder. Det samme skjer nå med fotballskolene: De beste guttene sendes dit og gis oppfølging fra de er ni år og opp til de er 16.

Denne metoden fungerer i individuelle idretter, fordi man kan se tidlig hvilke utøvere som ligger an til å bli best. Men både Wilson og Duerden påpeker at fotball er mer uforutsigbart.

De som er best når de er ni, er ikke nødvendigvis best når de er 19. Fotball er full av eksempler på toppspillere som slår gjennom i 20-årene. Disse spillerne kan fort falle gjennom i Kina, fordi oppfølgingen utenfor akademiene er svak.

– Det er en kinesisk Messi i Kina akkurat nå, og han jobber sannsynligvis i en fabrikk eller på et kontor fordi han ikke var god nok da han var ni år, sier Wilson.

Han legger til:

– Man kan si at akademiene er bedre enn ingenting, men de er ikke hva Kina trenger. De trenger en bred kultur hvor folk spiller fotball i gatene. Fotball må være en del av samfunnet, og akkurat nå er ikke det tilfellet i det hele tatt.

En kinesisk helt

Om kulturen er problemet til Kina, må man igjen jobbe med interessen. I stedet for å la seg inspirere av utenlandske stjerner, trenger Kina kanskje sine egne helter?

Duerden var i Japan og Sør-Korea under VM i 2002, da Kina spilte. Der heiet kineserne entusiastisk på landslaget.

– Hvis det er så mye som et lite tegn til fremgang og suksess, vil hele landet støtte laget. Så fort de begynner å vinne, vil folk elske det, sier Duerden.

Kina har ikke et godt landslag nå. Men de kan være i ferd med å få en ny helt.

I januar kjøpte den spanske klubben Espanyol den kinesiske spissen Wu Lei. Kina har lenge hatt spillere i utenlandske klubber, men få har vært profilerte. Og siden Espanyol eies av den kinesiske forretningsmannen Chen Yansheng, så kjøpet av Lei først ut som et PR-stunt.

Men Lei har vist at han er god. Tidligere denne måneden scoret han i en 3–1-seier mot Valladolid. Det var det første målet en kinesisk spiller har scoret i en stor europeisk liga på mer enn 10 år.

I Kina var interessen enorm. Hele 25 millioner så Leis mål over nettet. Nå spiller Lei fast på et lag i Spanias toppdivisjon, mens Kina har fått noen å heie på.

– Lei har allerede fått unggutter i Kina til å spille mer fotball, sier Wilson til NRK.

– Er Lei viktigere for kinesisk fotball enn akademiene og de utenlandske stjernene?

– Ja, absolutt. Alle liker Cristiano Ronaldo og Lionel Messi, men det finnes ikke noe bedre enn en kinesisk helt som gjør det bra i Europa, sier Wilson.

Så mens kineserne er lunkne til landslaget, vil flere titalls millioner nok sitte foran skjermen igjen når Espanyol møter Barcelona på Camp Nou om ni dager. Kanskje vil Wu Lei spille bra. Kanskje vil han score et nytt mål.

Og et sted i Kina vil kanskje landets neste Messi feire målet, ta en ball under armen, og stikke ned en tur på løkka.

Kilder: AFC Ajax, CNN, ESPN, Financial Times, Goal, International Business Times, La Liga, The Guardian, The Moscow Times.