Jakten på Jogo Bonito

Brasils sambafotball forsvant på 80-tallet. Ingen har sett den siden.

Luiz Felipe Scolari knyttet nevene. Brasil hadde slått Colombia 2–1 i kvartfinalen i VM på hjemmebane i 2014. De hadde laget 31 frispark i løpet av de 90 minuttene. Colombias playmaker, James Rodríguez, hadde blitt felt seks ganger.

– Det er kanskje ikke alltid pent, men vi nærmer oss målet vårt, sa Scolari, ifølge BBC.

Brasils målscorere var stopperne Thiago Silva og David Luiz. Begge scoret på dødball. Da David Luiz scoret, pekte han på den ikoniske drakten og ropte:

– Dette er Brasil! Dette er Brasil!

Men var det det?

Laster Twitter-innhold

De fleste av oss forbinder Brasil med rytme og artisteri. Brasil er fotballens spirituelle hjemland, laget med flest VM-titler. Det er gategutter som drar finter i Rio de Janeiro. Det er saksespark på Copacabana. Det er Ronaldo, Ronaldinho, Rivaldo, Roberto Carlos og Pelé.

Hvorfor tenker vi slik om Brasil? Noen husker VM-laget fra 1970. Flere så Nike-reklamene fra 90-tallet, hvor Ronaldo & Co showet på en flyplass. Senere slapp Nike serien joga bonito – «spill pent» – hvor ballkunstnere i gult trikset med et smil. Gutter og jenter dro ned på løkka for å kopiere dem. Både Zlatan Ibrahimović og Lieke Martens, verdens beste kvinnelige spiller, trente teknikk fordi de ville bli som Ronaldo og Ronaldinho.

Men Brasils festfotball i sitt originale format har ikke blitt sett på lang tid. De har ikke hatt en offensiv trener i VM siden 80-tallet. Stilen har blitt en myte, en fallen identitet fra en romantisk fortid.

Jogo Bonito eksisterer ikke lenger. Det er en gammel mentalitet, sa Bira Brasil Mila, en av TV-kanalen TV Globos kommentatorer, i 2014.

Så hvor er den blitt av?

For å finne svaret må vi først forstå hvordan Brasil utviklet Jogo Bonito, navnet den vakre fotballspillingen deres fikk. Vi må høre om capoeira. Vi må møte en gutt ved navn Malandro.

Og vi må ta en tur innom Strasbourg.

Starten av 1900-tallet: Brasil får sin identitet

Det var der Brasil først slo igjennom i VM. De floppet i de to første mesterskapene, i 1930 og 1934, men i Frankrike i 1938 åpnet de med 6–5-seier mot Polen. Et lekent og underholdende lag endte på tredjeplass. Da de kom tilbake til Brasil, ble de mottatt som helter.

Turneringens toppscorer var Leônidas, kalt «gummimannen», en akrobatisk spiss ansett av flere som oppfinneren av saksesparket.

Han scoret ett av sine syv mål barbeint, etter å ha mistet skoen.

Brasils andre stjerne var Domingos da Guia, en elegant stopper som elsket å drible ut av forsvaret.

Begge disse bidro til å forme Brasils identitet som fotballnasjon. Ikke bare fordi de spilte med teknikk og uforutsigbarhet, men også fordi de hadde afrikanske røtter.

Et par tiår tidligere hadde de ikke fått spille for landslaget. Da briten Charles Miller introduserte fotball i Brasil i 1894, var landet preget av klasseskille og rasisme. De hadde forbudt slaveri så sent som i 1888. I starten holdt den hvite overklassen fotballen for seg selv.

Så de underprivilegerte afrobrasilianerne organiserte egne kamper. De spilte på humpede baner med baller laget av tøy. De utviklet finter og triks. Gradvis fikk flere spille i toppklubber.

Men rasismen var overalt. Stjernespissen Arthur Friedenreich, sønn av en tysk forretningsmann og en afrobrasiliansk kvinne, fikk spille for eliten fordi han var hvit. Men han ble mobbet for sitt krøllete hår, som han prøvde å strekke ut for å virke enda «hvitere».

Klubber lagde regler for å holde afrobrasilianere ute. Spillere måtte lese og ha jobber, da profesjonalisme var forbudt. Et vendepunkt kom i 1923, da Vasco da Gama vant ligaen i delstaten Rio de Janeiro med afrobrasilianere. Så ble profesjonell fotball tillatt i 1933.

Det åpnet dørene for spillere som Leônidas og Da Guia. Men hvordan hadde de utviklet sin rytmiske spillestil?

Malandroen kan slåss

Historikeren Jonathan Wilson siterer antropologen Roberto DaMatta, som sa at brasilianernes individuelle kreativitet må sees på bakgrunn av landets lover. Siden lovene var laget for å beskytte overklassen, måtte folk flest bruke kløkt for å omgå dem og forsørge seg selv. Spesielt diskriminerte afrobrasilianere måtte stole mer på sin egen intuisjon enn et regelverk utenfra.

Teorien ble symbolisert av en mytisk figur kalt Malandroen, en lur gategutt, født av slaver, som nå anser seg som fri. Han opererer alene og bryr seg ikke om regler.

Malandroen er gutten som kan løpe fra politiet, som kan slåss, som kan spille fotball. Han kan «drible» seg forbi livets vansker. Det finnes en sterk forbindelse mellom å lure forsvarere og å være en smart gutt generelt i livet, sa professoren Muniz Sodre, ifølge boken Soccer Against the Enemy.

Sodre snakket med Simon Kuper, en journalist som reiste til Brasil på 90-tallet for å finne ut av hvorfor de spiller som de gjør.

– For å forstå fotballen vår, må man forstå capoeira, la Sodre til.

Da Brasil kom tilbake fra Frankrike i 1938, sa Gilberto Freyre, en av Brasils mest profilerte sosiologer på 1900-tallet, at lagets afrikanske røtter hadde gitt dem en egen stil. Mens Europas fotball var mekanisk og firkantet, var Brasils leken og kreativ. Landet hadde funnet sin identitet.

I VM i 1950 var Brasil verter. De bygget Maracanã, verdens største stadion. Med afrobrasilianere som Didi og Zizinho knuste de Mexico (4–0), Sverige (7–1) og Spania (6–1).

– De spilte en fotball fra fremtiden, skrev den legendariske engelske journalisten Brian Glanville, ifølge ESPN.

Men i siste kamp, hvor Brasil kun måtte ta poeng for å vinne VM, tapte de mot Uruguay. DaMatta kalte det den største tragedien i landets historie. Han refererte ikke kun til sport.

Brasil hadde ledet kampen, men kollapset. Hadde de blitt for artistiske?

Syndebukken Barbosa

Flere afrobrasilianske spillere fikk skylden, spesielt keeperen Barbosa.

Ifølge boken Futebol: The Brazilian Way of Life var Barbosa så hjemsøkt av kampen, at han brente stolpene til det ene Maracanã-målet for å prøve å kvitte seg med minnene. Det nyttet ikke. Rundt 20 år senere ble han gjenkjent av en kvinne i en butikk.

– Se, sa kvinnen til barnet sitt og pekte på Barbosa, ifølge Futebol.

– Der er mannen som fikk hele Brasil til å gråte.

I 1993 ble Barbosa bannlyst fra Brasil-leiren fordi de fryktet han ville påføre dem uflaks. Han døde syv år senere, uthengt og blakk.

– Brasils maksstraff er 30 år, men jeg har sonet 50, sa han, ifølge Futebol.

Da Brasil dro til VM i 1954, var de mer disiplinerte og organiserte. Skiftet fungerte ikke: De røk ut i en amper kvartfinale mot Ungarn.

Men fotballen holdt på å endre seg i Brasil. Spillere fra fattige strøk strømmet til byene for å spille for store klubber. Fans tok flagg, danser og sanger fra karnevalene inn på stadion. I Argentina hadde festfotball blitt sammenlignet med tango, landets mest populære dans. I Colombia ble stilen til storlaget Millonarios kalt Ballet Azul – den blå balletten.

Nå var det tid for brasiliansk samba.

1958: Gullalderen begynner

Staten sponset laget som dro til VM i Sverige i 1958. De hadde en lege, en psykolog, en tannlege og en spion som lusket rundt rivalenes treningsfelt. De undersøkte 25 steder på leting etter en base. På hotellet erstattet de alle kvinner som jobbet der med menn for at spillerne ikke skulle distraheres. De prøvde også å stenge en nudiststrand synlig fra hotellet, uten hell.

Treneren Vicente Feola brukte et nytt 4-2-4-system. Det han ikke hadde planlagt, var forsvarere som løp i angrep. Overlapper fantes ikke på den tiden, så da venstrebacken Nílton Santos bykset over midtstreken mot Østerrike, ifølge boken Soccer in Sun and Shadow, var folk sjokkert.

– Løp tilbake, løp tilbake! Er du gal?! skrek Feola på sidelinjen, ifølge boken.

Nílton fortsatte løpet og scoret.

Feola snudde seg mot benken og smilte.

– Så du det? Hva var det jeg sa? Den fyren vet hva han driver med.

I siste gruppekamp mot Sovjetunionen prøvde Brasil to nye spillere.

Én var en 17-årig spiss kalt Pelé. En annen lynvingen Garrincha.

Lagets psykolog hadde konkludert at Pelés mentalitet ikke passet lagspill, og at Garrincha ikke ville takle storkamper. Feola ga blaffen.

Ved avspark gikk ballen rett til Garrincha. Han driblet en spiller tre ganger og traff stolpen. Pelé smalt ballen i tverrliggeren. Så scoret Vavá. De hadde kun spilt i tre minutter. Mange i Brasil kaller det de beste tre minuttene som noen gang har blitt spilt.

I finalen vant Brasil 5–2 mot Sverige. Pelé scoret etter å ha vippet ballen over hodet på den svenske forsvareren. Brasil ble første lag til å vinne VM på et fremmed kontinent etter en oppvisning i storslått angrepsspill og kollektiv forståelse.

På tribunene ropte brasilianerne: «Samba! Samba!»

Triumfen i Chile

Omtrent samme mannskap dro til VM i Chile i 1962. Da Pelé ble skadet, tok Garrincha over.

Garrincha var verken smart eller disiplinert. Da trenere pratet taktikk, leste han tegneserier. Beina hans var attpåtil skeive. Men ingen stoppet ham. Visstnok begynte fans å rope Olé! da de så ham leke med backer som en tyrefekter. Han stoppet ofte opp etter en dribling for å lure samme spiller igjen. Én dommer truet med å vise ham ut fordi han driblet for mye.

Garrincha scoret fire mål da Brasil danset mot et nytt VM-trofé. I finalen mot Tsjekkoslovakia sto han med foten på ballen og utfordret motstanderne til å ta den fra ham.

– Hvilken planet er Garrincha fra? spurte avisen El Mercurio, ifølge fifa.com.

Det var ikke godt å si, så kjapp og teknisk var han. Brasil vant 3–1.

De var verdensmestere nok en gang.

1970: Det artistiske høydepunktet

Toppen av brasiliansk artisteri var ennå ikke nådd. Etter et skuffende VM i 1966, hvor Garrincha var ferdig og Pelé ble sparket i stykker, var det duket for Mexico i 1970.

Treneren var først João Saldanha, en offensiv taktiker, men noen måneder før VM dro han til Europa og så hvor fysiske lagene der var. Han begynte å spille mer defensivt, uten hell. Da han kranglet med Pelé, og så stormet inn på et hotell med en ladd pistol, fikk han sparken.

Under erstatteren Mário Zagallo scoret Brasil 19 mål på seks kamper. Med VM sendt på farge-TV for første gang, så verden Pelé, Tostão og Rivellino danse seg til finalen.

Der slo de defensive Italia 4–1. Mange mener fortsatt 1970-Brasil var tidenes beste fotballag.

Og ikke bare fordi de vant. De fleste høydepunktene var irrelevante med hensyn til resultatet. Pelé skjøt fra egen halvdel mot Tsjekkoslovakia, men traff ikke mål. Han driblet Uruguay-keeperen Ladislao Mazurkiewicz uten å røre ballen, før han skjøt på utsiden av stolpen. Begge trekkene var geniale. Men ingen av dem førte til mål.

Lagets mest kjente mål var i finalen, da ballen gikk innom åtte mann før høyrebacken Carlos Alberto dundret den i nettet. Det var et av de peneste lagmålene VM har sett.

Men det kom like før slutt, da de allerede hadde vunnet kampen. Det gjorde ingenting. Det var for kunsten at folk husket Brasil.

– Vi må slutte å drible

I neste VM, i 1974, viste Zagallo seg som en pragmatiker. Et kjedelig Brasil røk ut i andre gruppespill.

Jobben gikk til Cláudio Coutinho, en fitnesstrener fra militærdiktaturet, som nå angrep Brasils gamle identitet. Laget skulle være løpssterkt, disiplinert og organisert. Dribling, sa Coutinho, var «bortkastet tid» og «vår svakhet».

Da laget haltet til tredjeplass i 1978, fikk Coutinho sparken.

– Militæret hadde prøvd å forme brasiliansk fotball i sitt eget bilde. Men de kunne verken endre dens sjel eller kapre dens hjerte, skrev historikeren David Goldblatt i boken The Ball is Round.

I 1982 gikk Brasil tilbake til festfotball. Telê Santana klemte så mange teknikere som mulig inn på laget.

Brasil stilte med offensive backer pluss Zico, Sócrates, Falcão og Serginho.

De slo Skottland (4–1), New Zealand (4–0) og Argentina (3–1). Mot Italia trengte de kun ett poeng for å nå semifinalen.

Stillingen var 2–2 med 20 minutter igjen. Brasil kunne lagt seg bakpå og forsvart poenget. Men de fortsatte å angripe.

Så scoret Italia vinnermålet.

Santanas prinsipper hadde blitt Brasils undergang. Laget regnes som et av de beste som aldri vant VM. Men det huskes også med et smil. Da Santana kom inn i presserommet etter tapet, ga de brasilianske journalistene ham stående applaus.

Så respektert var Santana at han fikk en ny sjanse i VM i 1986, en uhørt ting for en Brasil-trener som ikke har levert tittelen. Da laget røk på straffer i kvartfinalen mot Frankrike, måtte romantikeren si takk for seg.

Brasil har ikke hatt en offensiv trener i VM siden.

Pragmatikk på 90-tallet

Sent på 80-tallet begynte brasilianske klubber å spille futebol força: fysisk, aggressiv, defensiv.

– En veldig voldelig spillestil er i ferd med å tas i bruk, advarte Santana, ifølge The Ball is Round.

Denne stilen ble ført videre til landslaget. I VM i 1990 brukte Sebastião Lazaroni fem i forsvar: Brasil scoret fire mål på fire kamper og røk på hodet ut mot Argentina.

Fire år senere stilte Carlos Alberto Parreira med en kompakt 4-4-2-formasjon.

Der hvor laget før hadde hatt elegante playmakere, brukte de nå ballvinnerne Dunga og Mauro Silva.

Finalen, som Brasil vant på straffer, var den første i VM som endte 0–0.

– Foruten straffer hadde nettene stått urørt i all evighet, jamret fotballromantikeren Eduardo Galeano, en av Sør-Amerikas fremste forfattere, i boken Soccer in Sun and Shadow

Mange av Brasils trenere har siden fulgt Parreira. I stedet for å sende alle mann i angrep, har de bygget en solid midtbane bak individualistene. Da Zagallo tok laget til finalen i 1998, brukte han rivjernene Dunga og César Sampaio, selv om begge var basert i Japan. Det offensive ble overlatt til Ronaldo, Rivaldo og Bebeto.

Sambafotball refererte ikke lenger til en kollektiv filosofi, men individualister.

Det samme gjaldt under Scolari i 2002. Brasil vant tittelen med tre stoppere og to ballvinnere, noe som lot Ronaldo, Rivaldo og Ronaldinho briljere. Da Parreira tok over spakene igjen i 2006, spilte Ronaldo, Adriano, Ronaldinho og Kaká – Brasil tapte igjen mot Frankrike i kvartfinalen.

Så sank det stilmessige nivået til bunns.

Det «nye» Brasil

Regissøren for fallet var Dunga.

I VM i 2010 stilte eks-kapteinen med tre ballvinnere. Brasil røk ut i kvartfinalen mot Nederland, og innen 2014 var Scolari tilbake.

Brasil var i trøbbel. Hvor var individualistene? Hvor var arvtakeren til Ronaldo? I 2010 hadde lagets spiss vært Luís Fabiano, og nå hadde de avdankede Fred. Før pleide Brasil å ha minst tre utpregede driblere. I 2010 hadde de Kaká og Robinho. Nå hadde de kun Neymar.

– Man må spørre seg hva som skjer med brasiliansk fotball..., sa Edílson, en spiss fra VM-troppen i 2002, ifølge Reuters.

I semifinalen tapte Brasil 7–1 mot Tyskland.

Folket nektet å tro det.

Spillerne brøt sammen i gråt.

Det var en nasjonal tragedie, et sjokk med paralleller til 1950. Man skulle tro at Brasil nå var desperate etter en ny retning og friskt blod.

I stedet ansatte de Dunga igjen. Belønningen var tap i gruppespillet i Copa América for første gang siden 1987.

Nå er sjefen Tite.

Og selv om Tite sier at han beundrer Santana, er også han pragmatisk. Han har lite valg, for Brasil savner sine stjerner. Mellom 1997 og 2007 vant brasilianere Gullballen fem ganger. Siden har kun Neymar vært i nærheten.

Spillernes miljøer har endret seg. Før 1982 hadde Brasils VM-tropp kun hatt én spiller fra en utenlandsk klubb. Da Tite tok ut en 23-mannstropp i mars, spilte tre i hjemlandet.

Så i Russland vil Brasil fremstå mer som et europeisk lag, med individualister fremme og en muskuløs midtbane like bak.

Den eneste som virkelig symboliserer landets gylne fortid, er Neymar, gullgutten fra VM i 2014.

– Neymar er ikke elsket bare fordi han er god, men fordi han fikk Brasil til å forelske seg på nytt i sin gamle spillestil. Han var den eneste spilleren som representerte den type fotball som gamle brasilianere liker å mimre om, sa Alex Bellos, forfatteren av Futbol: The Brazilian Way of Life, til The New York Times i 2014.

Den gode nyheten er at Neymar har fått flere kreative støttespillere rundt seg de siste årene. Både Philippe Coutinho, Willian og Gabriel Jesus gjør at dagens Brasil nå spiller mer artistisk enn for fire år siden.

I Russland kan Brasil vise verden at Jogo Bonito ikke har forsvunnet helt.

La oss håpe de lykkes.