Happy

GLEDE: Katelyn Ohashi har ikke alltid vist denne gleden på turnmatta.

Foto: Richard Quinton / uclabruins.com

40 mill. har sett spektakulær video: Derfor har hun aldri vært med i OL

Den siste uken har titalls millioner sett Katelyn Ohashi gjøre en av tidenes beste konkurranser. Det få vet, er at hun egentlig ikke skulle ha drevet med turn lenger.

Katelyn gliser og rister på de mørkebrune krøllene ute på den blå matta i Los Angeles. 21-åringen spretter rundt som om hun har null bekymringer i verden. Hun tar en araber, følger opp med en flikkflakk, og går rett inn i en dobbel strak baklengs salto. Og lander fjellstøtt

Hallen eksploderer i et jubelbrøl. Katelyn gliser igjen, og drar noen innøvde dansetrinn. Så kommer Michael Jacksons «The way you make me feel» på anlegget, og hun går inn i bobla igjen.

Trekker pusten, setter fart, og setter en salto med skru, rett ned i spagaten, og opp igjen. Som om gulvet var en trampoline. Publikum gisper etter luft, og jubelen står i taket.

Frittstående-opptredenen til amerikanske Katelyn Ohashi under en collegeturnering 12. januar fikk en perfekt tier. Hennes sjette tier i karrieren. Videoen av den sprudlende UCLA-studenten (University of California Los Angeles) er sett av over 40 millioner mennesker på Twitter – og alle stiller seg det samme spørsmålet: Hvorfor har ikke denne dama vært med i OL?

– Jeg var ødelagt

For hvor var den inspirerende Seattle-kvinnen da USA vant lagkonkurransen i London i 2012? Eller da landskvinnen Simone Biles hanket inn gullmedaljen på frittstående i Rio de Janeiro i 2016?

Det første spørsmålet er ganske enkelt å svare på. Som 16-åring oppfylte hun rett og slett ikke alderskravet for OL, hun var noen få måneder for ung til å kjempe om edelt metall i den britiske hovedstaden. Men alt lå til rette for at Katelyn Ohashi skulle sikre USA gull i Brasil.

For året etter London-OL vant hun det som regnes som den mest prestisjefulle turnkonkurransen i verden: American Cup. Nettopp Simone Biles måtte ta til takke med sølv. Katelyn var best i verden.

Men hun smilte ikke. Med gullmedaljen rundt halsen ble Katelyn sittende og gråte med ekstreme smerter i ryggen.

Katelyn Ohashi

VERDENS BESTE: Katelyn Ohashi tok gull i American Cup i 2013.

Foto: Charles Krupa / AP

– Det var en gang jeg var på toppen av verden. Et olympisk håp. Jeg var uslåelig, til jeg ikke var det lenger, sa en åpen og ærlig Katelyn Ohashi gjennom Players Tribune i fjor.

Det begynte med en operasjon måneder etter American Cup-triumfen. Den ene skulderen måtte repareres, og VM i 2013 glapp mellom hendene på den talentfulle tenåringen. Men stortalentet holdt motet oppe. Det var «bare en skulder».

– Den jenta, hun bare fortsatte og fortsatte, som om ingenting kunne stoppe henne. Turn var hele verden hennes. Du skulle tro hun hadde alt. Alle disse medaljene på rommet sitt, alle pallplassene. Men hun trodde hun ikke hadde noe som helst.

Katelyn snakker om seg selv i tredjeperson, som en hun kjente for lenge, lenge siden. For hun er ikke lenger den jenta som presset seg selv til randen for å oppnå «P-ordet». Perfeksjon. Selv med en kirurgisk reparert skulder ofret hun alt for å bli best igjen. Så ga ryggen etter.

– Jeg var ødelagt, sier hun.

Katelyn Ohashi

SWAG: Den frekke, energiske opptredenen til Katelyn Ohashi fikk en perfekt poengsum på 10.0. Den hylles nå av hele internett.

Foto: Ben Liebenberg / AP

Ble glad da hun ble skadet

Kanskje burde det vært punktumet, men Katelyn satset videre uten så mye som et komma.

For selv ikke den alvorlige ryggskaden var nok til at den standhaftige dama skulle gi opp. Hun kjempet videre, ikke for seg selv, men for alle rundt henne. For fansen, for laget, og for moren. Hun konkurrerte med brudd i ryggen, og to ødelagte skuldre, men resultatene uteble.

– Ingen visste hva jeg gikk gjennom. Jeg sa aldri til noen hva som var galt med meg, sier hun.

Hun ble fortalt at hun ikke var god nok, at utseende hennes ikke var riktig. Alt hun ønsket var å kunne spise «junk food» uten å måtte bekymre seg for å bli sparket ut, fordi hun ikke ville klare vekta. Hun trente alltid etter et måltid, for å kunne legge seg med god samvittighet.

– Jeg ble fortalt at det var flaut hvor stor jeg hadde blitt. Jeg ble sammenlignet med en fugl som ikke kunne fly. Det var ting som ble sagt til meg selv før jeg ble skadet, da jeg var tynn. Så hva ville de tenke om meg da jeg hadde blitt stor, sier hun.

«Stor». 148 centimeter høye Katelyn Ohashi veide 35 kilo da hun konkurrerte i verdenstoppen. Nå veier hun rundt 50 kilo. At hun omtaler seg selv som stor sier veldig mye om kroppspresset i sporten.

– Jeg klarte ikke å akseptere meg selv. Turn var alt, det var livet mitt. Jeg hatet meg selv, sier hun.

– Derfor ble jeg glad da jeg ble skadet.

Katelyn

KONSENTRERT: Katelyn Ohashi har drevet med turn siden hun var tre år gammel. Etter flere skader holdt hun på å gi opp idretten hun elsker, men college skulle bli redningen.

Foto: Bailey Holiver / uclabruins.com

Jakten på smilet

– Kan jeg ta en salto der?

Smilet sitter løst på en uredd treårig Katelyn i Players Tribune-videoen, i det hun titter bort på en turnbom ment for litt eldre personer enn treåringer.

Nei, det er for høyt, får hun beskjed om fra moren bak kameraet.

– Vær så snill?

Hun smiler fortsatt, håpefullt, i troen om at hun kan gjøre alt. Ingenting i verden kan stoppe henne.

Men så skjer det noe med Katelyn i videoklippene fra årene etter.

Smilet forsvinner litt etter litt, jo eldre hun blir. Da hun som 12-åring blir med på USAs juniorlag, er det fullt alvor. Smilet er borte.

Til den amerikanske radiostasjonen NPR fortalte UCLAs hovedtrener Valerie Kondos Field, eller bare «Miss Val», at hun møtte Ohashi rett etter hun hadde tatt den sensasjonelle gullmedaljen i American Cup i 2013.

– Jeg spurte henne når hun sist følte at hun elsket turn. Hun svarte at hun mistet kjærligheten for idretten da hun var 11 år. Hun var miserabel, sier hun.

Nettopp derfor skulle skaden bli en «blessing in disguise» for dama fra Seattle. Det var en unnskyldning til å trappe ned, og til å finne igjen smilet.

– Takket være Miss Val og UCLA fant jeg et nytt mål, og en ny vei å følge. Endelig fant jeg glede i sporten igjen, sier Ohashi.

Katelyn Ohashi

SMITTSOMT: Det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet av Katelyn Ohashi på turnmatta.

Foto: Ben Liebenberg / AP

Om du ser på Twitter-videoen, som forrige uke gikk viralt, er det nesten utenkelig at den samme dama var i ferd med å gi opp idretten for bare noen få år siden. For er det én ting som peker seg ut i videoen, er det den ekstremt smittende gleden hun viser for sporten. Det ser ut som hun virkelig elsker det hun driver med.

Det er en voldsom kontrast til bildene av en fullt alvorlig 13-årig Katelyn som gjør kontrollerte hopp i en tettsittende rosa trikot, og lander uten å fortrekke en mine.

På bloggen Behind the Madness har Katelyn delt dagbokinnlegg fra de årene:

Juni 2010

Helt siden jeg kom på laget i fjor har jeg følt på et press til å leve opp til visse standarder, og skaffe meg den stereotypiske turnkroppen.

Trenerne mine mener at grunnen til at jeg gjør feil, eller faller, er at jeg er for stor, så jeg har gjort det til en vane å måle lårene mine med hendene hver dag, for å se om jeg har gått opp i vekt. Vanligvis kan jeg holde halvveis rundt, men i dag klarte jeg ikke det.

Jeg fikk panikk, og bestemte meg for å droppe smørbrødet i lunsjen, og middagen bestod av grønnsaker og hummus. Det gjør litt vondt akkurat nå, men om jeg legger meg rett etterpå, kan jeg sove det vekk.

Det har blitt vanlig å våkne opp med blodsmak i munnen, som om jeg nesten har kastet opp i søvne fordi jeg er så sulten.

Januar 2011

Mamma vet hva som skal til for å bli en sterk, sunn atlet, så hun gjemmer bort usunn mat. Jeg skjønner at det er for mitt eget beste, men av og til føles det som om alle mener at jeg er for stor. Jeg føler meg ikke engang komfortabel i mitt eget hjem.

Heldigvis jobber hun ganske sent hver dag, så når jeg er hjemme alene finner jeg noe mat som er gjemt unna. I kveld spiste jeg for mye, dog. Jeg føler meg ekkel, jeg kan allerede føle fettet vokse på beina mine. Jeg vil ikke havne i trøbbel i morgen, så jeg må tvinge meg selv til å trene det vekk før jeg legger meg.

Desember 2011

Å trene på kvelden har blitt for utmattende. Jeg føler jeg har null kontroll rundt mat, og jeg spiser for mye, så nå har jeg prøvd en ny løsning. Jeg vet bulimi ikke er sunt, men det er det eneste som kan redde meg.

Mars 2013

Min verden har endret seg totalt. Jeg har hatt en del skader gjennom karrieren, men denne er annerledes. De sier jeg kanskje aldri kan drive med turn igjen. Man skulle kanskje tro det var forferdelig, sant?

I stedet føler jeg på en slags lettelse. En lettelse for at jeg kanskje ikke må bekymre meg for vekta lenger, og at jeg slipper å sette på meg trikoten foran folk, noensinne igjen. For en gangs skyld ville jeg vært fri.

Juni 2013

Jeg har lagt på meg, og det skjedde fort. Jeg har gått opp ti kilo på cirka to måneder, og det klarer jeg ikke si høyt en gang. Jeg hater hvordan jeg ser ut, og føler meg forferdelig.

November 2013

Jeg orker ikke gå på trening like ofte lenger, jeg liker ikke være der. Jeg føler meg som en taper. Det føles som om mamma ikke orker å se meg i øynene, og jeg klarer ikke se på meg selv en gang.

Jeg ser på meg selv med fullstendig avsky. Jeg vet ikke hva som er verst: Verden jeg opplevde før skaden, eller den jeg opplever nå.

Ohashi AP

SPREK: Det er spesielt splitthoppet til Ohashi som får Twitter-publikumet til å måpe av begeistring.

Foto: Ben Liebenberg / AP

– Levde i svart-hvitt

I 2015 rant begeret over. Hun var ferdig med å ofre alt, og ga opp OL-satsingen.

– Mamma var ikke akkurat glad da jeg sluttet på elite(nivå), og ville starte på college. Men hun skjønner det nå. Miss Val spurte henne hvorfor hun hadde endret mening, og hun svarte «jeg ser hvor glad datteren min er». Det var alt som skulle til for å føles som et menneske igjen.

Siden har Katelyn konkurrert for UCLA i NCAA (National Collegiate Athletic Association), som er organisasjonen for amerikansk universitetsidrett. I fjor sikret hun universitetet NCAA-tittelen i turn. Denne sesongen er 21-åringen og lagvenninnene i rute til å kopiere bragden.

– Det er så annerledes, for her får vi lov til å heie på hverandre. Vi skal heie på hverandre. Da jeg var på landslaget fikk jeg kjeft for å heie på Simone (Biles, lagvenninnen), sier hun til nettsiden Lenny.

Simone Biles er født en drøy måned før Ohashi, men de har tatt vidt forskjellige veier innen idretten. Biles vant fire gull og en bronse i Rio de Janeiro. For Ohashi er OL nå kun en fjern drøm. Hvert fall foreløpig. For det skal egentlig ikke være mulig å ta seg til OL som collegeutøver. Du være på landslaget.

Eller?

I august 2020 skal OL arrangeres i Japan, et annet land der turn står utrolig høyt i kurs. Det er 550 dager til.

550 dager kan endre mye, men hun vil også være to år eldre. «Bare» 23 år, vil du kanskje si, men i en alder av 23 har de fleste allerede lagt turndrakten på hylla. Til og med Simone Biles har sagt at OL i Tokyo vil være hennes siste.

Så OL-målet henger i en syltynn tråd. Og spørsmålet er jo om det i det hele tatt er noe mål. For 21-åringen har endret hele tankesettet rundt idretten.

– Det er ikke resultatet som har noe å si, det er ikke meg på toppen av seierspallen, det er at jeg kan gå ut med et smil, og virkelig være fornøyd med meg selv. Det kommer foran alt, sier hun.

For amerikaneren har ingen planer om å slutte på college med det første.

– Når alt kommer til alt, tenker jeg at college burde vært veien min hele tiden. Jeg har ikke følt denne typen glede på veldig, veldig lenge. Jeg fant gleden. Jeg fant stemmen min, jeg fant meg selv, og det jeg elsker ved turning, sier hun.

– Da jeg satset mot OL, levde jeg i svart og hvitt. Nå har livet farger igjen.

Katelyn smile

GLAD: Katelyn har endelig funnet smilet igjen, og stortrives som student-atlet for UCLA.

Foto: Richard Quinton / uclabruins.com

– Brutal sport

Det fargerike livet til Katelyn Ohashi ble endret over natta da UCLA la ut videoen av hennes utrolige frittstående-rutine forrige søndag.

Og Miss Val har en enkel forklaring på hvorfor videoen har tatt fullstendig av.

– På samme måte som vi elsker å se valpevideoer, elsker vi å se andre gjøre ting som gjør dem og oss glade, skriver Kondos Field i boka «Life is short, don't wait to dance».

Og hva skal man egentlig med OL-medalje når man kan spre glede til millioner av mennesker i dagens medieverden?

– Det jeg viser, er glede. Å elske det du driver med, er noe jeg setter veldig høyt, for jeg vet hvordan det er å ikke føle det. Det er det største budskapet. Én person kan gjøre en forskjell. Det er tydelig med alle de positive tilbakemeldingene jeg har fått, sier Ohashi til NBC.

Samtidig håper hun at hennes historie kan være med å endre hele idretten.

– Turn kan være en veldig brutal sport, men jeg tror ikke det er meningen at det skal være en brutal sport. Jeg håper at om 10, 20 år, vil det være utøvere som gir seg med denne idretten, helt uberørt.