Norges Skiskytterforbund/Anders Brun Hennum

Høydeskrekken

ANTERSELVA (NRK): Denne uka starter VM i skiskyting. Ingen stadion har gitt så mange utøvere like vonde opplevelser.

Anterselva, eller Antholz som det også kalles blant de tysktalende, er et nærmest ikonisk sted for skiskyttere. Igjennom hele denne dalen i Syd-Tirol strekker snødekte fjelltopper seg opp mot den vanligvis blå himmelen, og de klassiske tyrolerhusene får det til å se mest ut som et idyllisk postkort.

På toppen av den lille alpebygda ligger arenaen, rundt 1600 meter over havet, med løyper som svinger seg igjennom skogen. Men for utøverne er det ikke bare vakkert, det kan også være fryktinngytende.

Og det er her, på den høyeste plasserte stadion skiskytterne konkurrerer på i løpet av en sesong, det nå er klart for årets VM. Stedet hvor man hele tiden balanserer på en knivsegg.

Marte Olsbu Røiseland

VAKKERT: Omgivelsene er nydelige rundt stadion i Anterselva. Det er også med på å gjøre forholdene mer utfordrende for utøverne. Her er Marte Olsbu Røiseland i løypene i fjor.

Foto: MARCO BERTORELLO / AFP

Skrekkopplevelser

I høst: Han våkner midt på natten med en dundrende hodepine. Det er umulig å sove videre så han går vekker støtteapparatet for å få smertestillende. Det hjelper ikke, og han tusler ned på kjøkkenet i mørket på jakt etter godteri. Det er også sukker som etter en stund døyver den ekstreme smerten noe.

Vetle Sjåstad Christiansen har hatt en hard treningsøkt i de italienske alper. Nå, noen timer senere, er kroppen rett og slett tom. Selv om han egentlig ikke har presset seg noe mer enn vanlig.

I januar i fjor: Etter to av tre skytinger er Ingrid Tandrevold nummer seks på kvinnenes jaktstart, med en bom på tredje skyting faller hun til 13.-plass. Siste tur innom standplass ender med full kollaps og tre bom. Hun blir til slutt liggende i målområdet, og må ha hjelp til å komme seg på beina etter rennet. Etterpå forteller Tandrevold at hun ikke så noe på siste skyting, at alt ble hvitt og at hun var svimmel.

For i Anterselva kan kroppen reagere veldig annerledes enn det utøverne er vant til.

Verdenscup skisyting Antholz

ERFARING: Ingrid Tandrevold gikk seg helt tom og måtte få hjelp til å komme seg ut av målområdet etter jaktstarten i fjor. Hun endte til slutt på en 26.-plass.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

At det er tynnere luft i høyden brukes ofte som som en «forklaring». Det vil si at det er redusert barometertrykk, som her på denne arenaen gjør at oksygeninnholdet i lufta redusert med 17 prosent sammenlignet med i lavlandet.

Dermed får musklene mindre oksygen, som igjen gjør at kroppens prestasjonsevne reduseres umiddelbart. Hvilepulsen er dessuten høyere, og makspulsen noe lavere.

– Det kjennes litt ut som man har en strikk rundt halsen. Du puster mer og blir fortere sliten i bein og armer, beskriver Tiril Eckhoff.

Vanskelig balansegang

Derfor har mange fått erfare at den beryktede smellen kan komme fryktelig fort nettopp her. De fleste har opplevd det som brutalt. Og vet hvor vanskelig det er å gå akkurat passe fort, eller akkurat sakte nok for å kunne ta medalje.

8teE2ZklDXY

GIKK TOM: 4.-plassen på sprinten i Anterselva i fjor kostet mye for tyske Laura Dahlmeier.

Foto: MARCO BERTORELLO / AFP

En rekke resultatlister er blitt endret totalt etter de siste rundene – selv om trenerne roper og repeterer at alle må huske å puste mer enn de pleier. Samtidig må utøverne tvinge seg til å holde lavere fart enn vanlig.

– Får du det i Anterselva så er det stopp, altså. Jeg tror aldri jeg har vært et annet sted hvor jeg virkelig har lurt på om jeg kommer meg til mål selv om det er relativt kort vei igjen. Du må ha is i magen og la hjernen overstyre deg i disse løypene, for kroppen vil bare ikke, forklarer Synnøve Solemdal.

Ting som vanligvis går automatisk i for en skiskytter i verdenstoppen, må man nå være bevisst på hele tiden. De unngå at melkesyra kommer for tidlig. Gjør den det, kan man tape flere sekunder på få hundre meter og pallen som en følge glippe.

– Pusten kan ta knekken på deg. Går du tom så går du tom, og du har ikke noe å gire med, sier Johannes Thingnes Bø.

Men som man vet så hjelper det ikke bare å gå fort i skiskyting. Man må også treffe blinken.

Bakke VM skiskyting

VIKTIG DEL: Dette er motbakken opp til standplass.

Foto: Hanne Skjellum Mueller / NRK

Også det byr på ekstra utfordringer i Anterselva. Løypeprofilen er bare lettkupert, men inn mot standplass ligger det en motbakke som kan felle mange.

Endrer skyteteknikk

For tar man i for hardt, kommer pusten litt ekstra. Tar man ikke i nok, så taper man tid.

– Det var min verste arena i mange år. Du må klare å balansere det akkurat innafor til siste runde, om du går over for tidlig er det vanskelig å skyte, påpeker Tarjei Bø.

– Med litt for hard inngang til standplass er det vanskelig å treffe fem, fastslår Thingnes Bø.

Christiansen målte nøye da han gikk et testløp i oktober. Han husket fortsatt hvor elendig det gikk i forrige sesong, hvordan han følte at han ikke fikk opp farten han burde og kunne ha, og hvordan han ikke klarte å holde børsepipa rolig på standplass med dunkende puls.

Christiansen

I ITALIA: – Det gjorde ikke noe i høst at jeg ikke fikk sove, ikke klarte å spise og fikk vondt i hodet. Men i VM så er det jo renn-renn-renn-hvile-renn-renn. Du får ikke tid til å slappe av da, sier Vetle Sjåstad Christiansen.

Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix

Den vanlige skyteteknikken fungerer derfor ikke nødvendigvis i høyden, og for å unngå at man mister pusten og får åndenød midt under serien må man gjerne skyte raskere. Der man i andre konkurranser har tid til å puste to ganger mellom skuddene før man sikter og trekker av, vil det i Anterselva gjøre at man må stoppe opp fordi pulsen ikke går ned. Det kan gi en ukomfortabel følelse og ekstra stress.

Christiansen tapte så mye som 20 sekunder på én skyteserie i testløpet. Det var uten de 30.000 tilskuerne som er ventet. Den mentale påkjenningen kommer altså i tillegg.

– Det blir mindre sikting og mer timing. Du gjør det enda mer på instinkt og ser man svart i blinken så bare trekker du av. Man må ta noen sjanser, føler jeg, sier han.

Vetle puls i høyden

HØY PULS: Vetle Sjåstad Christiansen har hatt flere tøffe møter med høyden. Pulsklokka viste flere overraskelser under samlingen i Anterselva i høst.

– Overdreven respekt

Med brutale opplevelser fortsatt friskt i minnet, har flere av skiskytterne droppet både julefeiring eller familietid for å forberede seg i høyt terreng – slik man stadig hører idrettsutøvere gjøre.

Høydetrening har vært utbredt i Norge siden midt på 90-tallet. Lengre opphold, over 15 dager, kan øke antall røde blodceller. Det igjen øker blodets evne til å ta opp oksygen, som kan forbedre prestasjonsevnen noe, men likevel aldri bli lik som ved havnivå.

Jostein Hallén

IDRETTSFYSIOLOG: Professor ved Norges idrettshøgskole, Jostein Hallén.

Foto: Privat

– Effekten av dette er liten, men om alle andre faktorer er optimale kan denne tilpasningen være av betydning. Men ofte er ikke alle andre forhold optimale, og da vil den marginale effekten av flere blodceller kunne bli «spist opp» av andre negative effekter av et langt høydeopphold, sier Jostein Hallén, professor i fysiologi ved Norges idrettshøgskole.

Eksempler på dette kan være ikke-optimale treningsforhold, sykdom som konsekvens av lengre opphold, og sosiale og psykiske forhold som er knyttet til å være borte fra vante forhold, familie og venner.

– Jeg tror respekten for høyden er overdreven, kanskje som konsekvens av noen negative erfaringer. I realiteten er ikke det å konkurrere i høyden særlig forskjellig fra å konkurrere i lavlandet. Men man må øve på det, og noen trenger sikkert litt mer øving eller andre, mener Hallén.

Den fysiske effekten av høyden er ganske lik mellom utøvere, men evnen til å regulere fart i høyden vil kunne variere. Den uvante følelsen man får, må derfor da også trenes på. Man må rett og slett helst vite akkurat hvor hardt man kan gå i bakkene.

– Om noen går for hardt ut og sprekker vil noen skylde på høyden, mens det i realiteten er utøverens evne til å regulere hastigheten som ikke er optimal og han eller hun trenger mer øving, forklarer Hallén.

De norske skiskytterdamene og herrene har forsøkt å knekke koden ved å tilbringe flere døgn enn vanlig i høyden denne sesongen, også med tanke på OL i Beijing om to år.

Christiansen

TUNG DAG: Vetle Sjåstad Christiansen endte på en svak 53.-plass på sprinten under verdenscupen i Anterselva forrige sesong.

Foto: Heiko Junge / NTB Sxanpix

– Kommet av seg selv

Både professor Hallén og utøverne er enige i at rutine er og blir det aller viktigste for å prestere optimalt i årets VM. At man takler den mye omtalte balansegangen. Både fysisk og mentalt.

– Selv om jeg er bedre akklimatisert til VM, så kommer jeg helt sikkert til å kjenne det både i hodet og kroppen, mener Christiansen.

– Mitt første verdenscuprenn i karrieren var her, og uten rutine og den formen jeg har nå så møtte jeg veggen totalt, men for meg har det bare kommet av seg selv. Man får jo høre at man må være mye i høyden for å bli bedre, men det har foreløpig ikke vært noe tema for meg, forteller Thingnes Bø.

Både han og Eckhoff reiste hjem etter verdenscupen i Pokljuka fremfor å bli i Italia og trene. For noen trives definitivt bedre enn andre med at VM er nettopp i Anterselva, et sted norske utøvere faktisk pleier å gjøre det bra.

– Det er min favorittstadion, og der jeg koser meg aller mest, sier verdenscupleder Eckhoff.

Likevel, det er kanskje ikke så rart at flere av utøverne også har sagt at de faktisk har gruet seg litt til årets mesterskap. De vet jo hva som venter.

Thingnes Bø

TRIVES: Johannes Thingnes Bø har vist en rekke gode resultater blant italienske alper. Her fra sprintseieren i fjor.

Foto: MARCO BERTORELLO / AFP

Dronefoto i toppen: Norges Skiskytterforbund/Anders Brun Hennum