Den lille giganten

Det er en ganske vanlig håndballkamp som går mot slutten når Larvik-trener Ole Gustav Gjekstad kjenner at nå, nå er det nok mas.

Han griper en rull med sportsteip og snur seg. Nora Mørk kikker opp på ham fra stolen hun sitter på ved innbytterbenken.

– Nei. Du skal ikke spille mer, sier han og river ut en lang remse fra teiprullen.

Gjekstad bøyer seg ned og begynner å kveile teipremsen rundt magen til en forfjamset Mørk. Så fester han endene hardt i stolryggen bak henne.

– Sånn, nå skjønner du at du skal sitte her resten av kampen, sier han og gliser fornøyd.

Det siste hinderet

Det har vært vanskelig å ikke legge merke til det under Norges kamper i VM. Det er noe spesielt med måten Nora Mørk spiller håndball på. Det er så bestemt, nesten innbitt.

Ikke at det er noe nytt at hun er god, det skjønte de fleste allerede da hun bare var et barn. Men fra å være en som Thorir Hergeirsson senest for to år siden kalte en «het potet», fremstår hun nå som en hærfører, en hissig virvelvind som konstant skaper uro hos motstanderne.

Hun scorer på gjennombrudd, stegskudd, underarmsskudd, distanseskudd, kontring - og når hun ikke scorer selv, så sørger hun for at andre gjør det. Så langt i VM har ingen greid å finne ut av angrepsspillet til Norges høyreback. Repertoaret er for stort hos 24-åringen mange mener er verdens beste i sin posisjonen.

Derfor er det interessant å skru tiden tilbake et par år.

Til da Nora Mørk fortsatt lurte på om hun hadde alt som måtte til for å bli en komplett angrepsspiller. Til da hun vegret seg for å skyte fra bak i banen. Distanseskudd; kanskje det siste hinderet som virkelig ville motbevise det hun fikk høre gjennom hele oppveksten.

Nemlig at hun aldri kunne bli en skikkelig god back med sine 168 centimeter.

Det passet dårlig for Mørk, som drømte om å bli som forbildet: bakspilleren Anja Andersen.

Nye tider

– Jeg trodde litt på det de sa selv også, sier Nora Mørk.

Vi møter henne på pressetreff i VM-byen Fredrikshavn, der hun som vanlig er den på landslaget som må gjøre flest intervjuer.

Hun er vant til at folk spør om høyden hennes. Spesielt etter at hun dannet backtrio med Stine Bredal Oftedal (170 cm) og Veronica Kristiansen (175 cm).

De er en trio som skiller seg ut fra det høyreiste selskapet som pleide å spille i de samme posisjonene. Landslagsbautaer som Tonje Larsen, Tonje Sagstuen og Gro Hammerseng-Edin. Spillere over 180 cm.

Men det er nye tider nå. Håndballeksperter har uttalt at de mener Mørk og back-kollegaene revolusjonerer håndballen med sin hurtige og hissige angrepsstil.

Høyden ser i alle fall ikke ut til å være noe hinder.

Kvelden før vi møter henne fikk Mørk TV2-kommentator Harald Bredeli til å brøle «det er naturstridig!» da hun banket inn det ene målet etter det andre fra bak i banen. Hvordan greier hun det egentlig?

Det er på det spørsmålet Gjekstad kommer på historien om da han som en spøk teipet en litt overivrig Mørk til innbytterbenken.

Svaret handler nemlig egentlig ikke om høyde eller fysikk, og egentlig ikke så mye om håndballferdigheter, heller.

Det handler om det som i idrett regnes som en positiv diagnose: å være helt besatt av det du driver med.

– Jeg har aldri trent en så ivrig spiller som Nora. Hun er en av de mest dedikerte jeg kjenner, sier Gjekstad.

Krevende og ærlig

De vi har snakket med som kjenner Mørk forteller om en spiller som sitter med nesa i mobiltelefonen hver gang hun har en ledig stund – ikke for å være på facebook, men for å se på håndballkamper.

De beskriver hvordan hun kan komme farende inn døren fordi hun har en idé om hvordan laget kan bli bedre, om hvordan hun pleier å ta ordet ordet i time-outer og hvordan hun alltid går foran, om så det betyr å si treneren rett imot.

– Hun er krevende, men helt ærlig. Du trenger aldri å lure på hvor du har Nora, fastslår Gjekstad.

De forteller om en som lever og ånder for håndball, så intenst at det nesten er litt for mye. Mørk har selv fortalt at da hun ble langtidsskadet for noen år siden innså hun at hun måtte finne seg noe mer å være interessert i. Da hun ikke kunne spille selv, visste hun ikke lenger helt hva hun skulle ta seg til.

– Jeg vil være best. Det er en sykdom jeg har hatt siden jeg var liten, har Mørk sagt til Aftenposten.

Og kanskje er det her det ligger, mye av svaret på hvordan en på 168 centimeter ble så god at selv ikke høye, russiske forsvarsblokker kan stanse distanseskuddet hennes lenger.

Gjekstad forteller om et helt spesielt smart håndballhode.

– Det var alltid noe med mentaliteten hennes som gjorde at jeg tenkte hun kunne bli en av verdens beste. Det fysiske talentet til Nora har egentlig ikke vært så spesielt. Hun er selvsagt sterk og kan veldig mye, men Nora har vært veldig lur. Hun har sett mye håndball, sett detaljene og tatt tak i dem. Hun har gjort alt for å forvalte det hun har fra naturens side. De egenskapene er mye viktigere enn at hun var noe talent, for talent er det ganske mange som er, sier Gjekstad.

Eller som Mørk sier selv:

– Det er noen ting jeg er god på, som at jeg er naturlig sterk og kjapp. Men så bruker jeg mye tid på å holde meg oppdatert og være en smart håndballspiller. Jeg tror jeg hadde blitt stoppet hvis jeg ikke hadde gjort det, sier hun.

Gjennom timevis med håndballstudier og trening har hun utviklet teknikken hun trenger for å skyte forbi mye høyere forsvarsspillere.

– Det handler om å ikke miste farten. De høye spillerne står gjerne litt stille. Det er vanskelig å få dem til å komme frem, og da må jeg sette opp farten enda mer og tørre å ligge nært mål. Jeg må tørre å skyte når jeg er nær en forsvarsspiller, og så må jeg ikke være så «ærlig» i skuddavviklingen, forklarer Mørk.

Mørk bare smiler når hun får spørsmål om hun har ønsket å være like høy som konkurrentene.

– Nei. Jeg hadde sikkert vært mer skytter hvis jeg var høyere, men jeg bruker det jeg er god på og utvikler det.

Mental jobb

Likevel skulle hun altså vegre seg litt for distanseskudd lenge etter at hun hadde bevist at høyrebacken på Larvik, og etter hvert landslaget, tilhørte henne.

Dagens Larvik-trener Tor-Oddvar Moen forteller at den barrieren begynte de å jobbe målrettet med å komme over for omtrent to år siden.

Men det innebar ikke mye fysisk trening.

– Det var en mental jobb. Det tekniske, skuddteknikk og sånn, det tar hun veldig lett. Det var der fra før, hun måtte bare tørre. Vi jobbet med det helt til det begynte å løsne, forteller Moen.

Verken Moen eller Gjekstad var noensinne i tvil om at Mørk skulle få spille mye på backplassen da hun kom til Larvik for seks år siden.

Akkurat dét trekker hun selv frem som en nøkkel til hvorfor hun ikke lyttet til de som tvilte på at hun kunne være back.

– Jeg fikk spille mye bak på banen da jeg kom til Larvik, og jeg klarte å være god der. Det ga meg bekreftelsen jeg trengte. Trenerne jeg har hatt i Larvik har gitt meg tillit. Det har betydd alt, sier Mørk.

Nå er det bare én siste ting den alltid selvransakende Mørk bør bli vant til, sier trenerne. Nemlig at når man skyter distanseskudd i håndball er det ingen skam å bomme noen ganger.

– Hun er litt sånn som blir lei seg hvis hun scorer på ni og bommer på det tiende, humrer Moen.