Johannes Høsflot Klæbo
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Han var aldri et ungdomstalent. Plutselig snudde det

Johannes Høsflot Klæbo (21) fikk aldri resultater som ungdomsløper. Tirsdag ble han likevel olympisk mester i rekordtidlig alder.

Allerede før OL hadde den tøffe motbakken inne på Alpensia langrennsstadion i Pyeongchang fått tilnavnet «Klæbo-bakken». Det var der Johannes Høsflot Klæbo skulle avgjøre OL-sprinten.

Det kom derfor ikke som noen stor overraskelse at det var nettopp det som skjedde der i mørket og snøstormen i Sør-Korea mandag den 13. februar. Det etter hvert så velkjente rykket ga Klæbo muligheten til å gå oppløpet helt alene.

At det var forventet, gjorde ikke prestasjonen mindre imponerende. Snarere tvert imot.

Det er en vrien øvelse å finne Klæbo på resultatlistene for bare fem-seks år siden.

Hvis du kun hadde sett på tidene, ville du sikkert trodd at det var et tidsspørsmål før denne Byåsen-løperen fant på noe helt annet enn å spenne på seg langrennsskiene hver eneste dag.

De som konkurrerte mot Klæbo hadde likevel en annen oppfatning. De så at han hadde noe spesielt. Gutten ble kanskje knust, men han var likevel overlegen på sin måte.

Hvordan da, spør du? Svaret finner vi hos løpere som i dag har lagt opp – og hos morfaren Kåre.

Kåre Høsflot har vært treneren til Johannes så lenge barnebarnet kan huske. Den pensjonerte diplomingeniøren har stått ved langrennssporene i rundt førti år.

74-åringen spøker med at barnebarnet er miljøskadet i skifamilien Klæbo. Det tok bare et par år før jyplingen spente på seg sine første ski.

– Han kunne ikke sitte rolig. Jeg tror han lærte å løpe før han kunne gå. Jeg hadde æren av å dra ham litt i pulk, men det synes han var kjedelig, så han kom seg fort ut av den. Han hadde ikke tålmodighet til å sitte der, forteller Høsflot.

Johannes Høsflot Klæbo

SUPERDUO: Johannes Høsflot Klæbo og trener og morfar Kåre Høsflot snakker nesten alltid om langrenn – og teknikk.

Foto: Erlend Laanke Solbu

NRK møter morfaren og Klæbo på Granåsen når det fortsatt er en stund igjen til OL. Johannes er tydelig halvinteressert, han vil mest av alt bare ut og gå på ski.

Nå er det gått halvannet år siden den store debuten. Øyeblikket der livet virkelig ble snudd opp ned for begge.

Da det norske folk for første gang fikk se det særegne Klæbo-klyvet. Det var liksom ikke bare at stortalentet slo verdenseliten. Han parkerte dem og vant sprintkula på første forsøk.

Det er uhørt for en som skulle bruke tida på å lære. Denne sesongen har han vært utilnærmelig med ni (!) seire i verdenscupen. Og nå også et OL-gull.

– Det (løpingen) fungerer bedre for meg enn diagonalgang. Så får andre finne ut hva som fungerer for dem. Det som fungerer for meg skal jeg bruke tid og energi på å bli bedre på, sier Johannes selv.

Det var her i Granåsen rykket ble «født». Johannes hadde glatte ski under en av testøktene, så han prøvde noe nytt.

Det var en ren tilfeldighet at de fant det ut, men stoppeklokka levnet ingen tvil.

– Du vil hele tiden være i forkant og prøve noe nytt. Da vi så at dette var en mulighet, brukte vi mye tid og energi på det. Heldigvis fungerte det, men det er ting du prøver som ikke fungerer. Det er sånt du må lære, forklarer 21-åringen.

Han og morfaren har hatt som mål å gå fortest mulig på ski. Det handlet ikke om en pallplass her eller en seier der, men å gå fortest mulig.

Alltid på jakt etter tiendedelene. I hver sving, i hver motbakke.

Johannes Høsflot Klæbo

ANALYSERER: De har brukt mange timer i langrennsløypa – men nesten like mange på å analysere og studere teknikk på video.

Foto: Erlend Laanke Solbu

Time etter time ble brukt på teknikkterping og videoanalyser. Også da resultatene uteble.

– Han hadde en teknikk som krever mye tid å trene inn. Denne falt ham naturlig. Han var veldig finslepen i teknikken da han var ung. Så jeg tror mange så at potensialet var der, sier skikameraten Alexander Wisløff.

Wisløff, som også gikk på Heimdal videregående skole, var langt foran Klæbo på resultatlistene i starten av tenårene.

Han trente ofte sammen med Klæbo og morfaren, som gjerne filmet øktene og diskuterte teknikken.

Wisløff beskriver duoen som «alltid frempå» i jakten på de små forbedringene.

Og plutselig snudde det.

Som andreårs junior kunne Klæbo være nummer 7–8 på en god dag i norgescupen, men den neste sesongen, altså 2014-15, var han i en helt egen klasse.

– Fra å slite med å bli topp ti til å vinne med 20–30 sekunder … Det er jo en utvikling man kanskje ikke har sett maken til i juniorsammenheng, sier Wisløff.

Klæbo så seg heller ikke tilbake. Den sesongen gikk han seg inn på juniorlandslaget, så rekruttlandslaget, så sprintlandslaget.

Hva skjedde?

– Han har alltid vært en vinnerskalle, og han har hatt sykt god teknikk hele veien. Da han først fikk kraft på det, tror jeg bare det gikk mye fortere med en gang. Han ble mer utvokst og sterkere, sier Wisløff.

Det tidligere stortalentet Sjur Slettom sto ofte på toppen av listene i 96-klassen, enten det var Hovedlandsrennet eller Ungdomsbirken.

For to år siden, samtidig som Klæbos karriere skjøt fart, trappet han ned satsingen.

– Det er klart det er litt rart å tenke på, sier Slettom og fortsetter:

– Men jeg var jo stikk motsatt utviklet sammenlignet med ham. Jeg var høy hele veien, og da vi gikk Hovedlandsrennet (15 år), var jeg nesten ferdig utvokst, sier den 187 centimeter høye Lom-mannen.

Da Klæbo fikk kraft til sitt store fortrinn, altså teknikken, løsnet det nesten umiddelbart.

Norsk langrenn er ikke akkurat i krise, men 21-åringen har altså døpt sitt eget rykk. Det hører til sjeldenhetene uansett nasjonalitet.

Frode Estil hadde det. Og Northug, selvfølgelig.

Johannes Høsflot Klæbo

HISTORISK: Johannes Høsflot Klæbo er den yngste olympiske mesteren i langrenn i historien.

Foto: Erlend Laanke Solbu

NTNU-professor Øyvind Sandbakk driver med forskning som øker forståelsen for prestasjoner i toppidretten.

Han mener Klæbos spesielle løping ikke er revolusjonerende i seg selv, men at trønderen løser det bedre enn noen andre.

– Når han løper på skiene, gir det en veldig god tyngdeoverføring. Det er full tyngde på én og én ski, han sjenerer maksimal fart på én og én fot. Det blir en overdreven tyngdeoverføring med et ekstremt trykk, sier Sandbakk.

– Han klarer å holde tyngdepunktet langt fremme. Han akselererer langt per steg samtidig som han har høy frekvens. Hvis du glir du lenge, er det lett at tyngdepunktet glir bakover, men han hopper fra steg til steg.

Samtidig stiller professoren et retorisk spørsmål: Er Klæbo-rykket så vellykket fordi han løfter skiene – eller til tross for?

Sandbakk påpeker at løftet i seg selv ikke skaper fremdrift. Derimot gir det Klæbo bedre tid til å få fullt trykk på motsatt ski og time bevegelsene.

Men hvordan forklarer professoren at Klæbos teknikk plutselig ble langt mer effektiv?

– Det å bli sterkere i seg selv er positivt. Han har vært systematisk i mange år. Gang på gang ser vi at mange i 14-16-årsalderen ikke lykkes. Han er sterk mentalt, jobber systematisk og ikke minst evner han å hente ut kompetanse, sier Sandbakk.

Johannes Høsflot Klæbo har en helt spesiell teknikk i motbakkene

Han trekker frem det langvarige samarbeidet med morfaren. Der mange opponerer i ungdomstiden, valgte Klæbo samarbeid og læring fra besteforeldre og foreldre.

– Han har tidlig bestemt seg for at han vil inn i idretten, påpeker Sandbakk.

Klæbo fikk et enkelt valg da han skulle velge trener på Heimdal. Morfaren har vært der hele veien.

Og det er ikke bare på treningene duoen ser etter forbedringer. Diskusjonene går i ett: Ski, stavteknikk, beinarbeid. Langrenn er altoppslukende uansett anledning.

– Kanskje ikke når vi sitter i familiemiddag, sier Klæbo og smiler.

– Da hender det at jeg får et spark under bordet av min far. Vi prøver å være litt smarte der og, men vi har lett for å bli engasjerte når vi først begynner, legger han til.

Morfaren nikker.

– Vi er hele tiden på utkikk etter ting som kanskje kan gjøre at vi går en tidel eller to fortere. Vi filmer en del og ser på. Men vi ser aldri på smådetaljer, vi ser på helheten. Vi bryter ikke ned en god teknikk.

Nå, etter all suksessen, har han også muligheten til å være med i verdenscupen – og i nå OL. Kåre Høsflot var fattet, men stolt da eleven fikk belønning for arbeidet i form av sprintgull. Det var selvfølgelig teknikken som sørget for at det ble gjort på suverent vis.

– Det at morfar får med seg dette sammen med meg, er sykt. Det betyr mye at familien er her og at de kan dele dette med meg, sier gullvinneren.

Heller ikke morfaren og treneren hadde trodd det skulle gå så fort, kunne han avsløre der barnebarnet var i ferd med å ta steget opp på det øverste trinnet av pallen. Som den yngste i langrennshistorien.

– Nei, ikke i en alder av 21 år, så det er klart jeg er stolt. Det sitrer i hele kroppen.

Vinter-OL. Olympiske leker i Pyeongchang 2018. Langrenn sprint.

STORT MØTE: Johannes Høsflot Klæbo var raskt borte hos mamma Elisabeth og morfar Kåre etter sprintgullet.

Foto: Stian Grythaugen / NTB scanpix