– Han gråt og gråt. Det traff ham midt i hjertet

• Følg og hør EMs åpningskamp, Frankrike - Romania, direkte fra 21.00!

Tati Sambou hadde fått nok. Denne gangen skulle det være annerledes, og det skulle brukes harde metoder. Det måtte briste eller bære. Med et rasende blikk lynte han til mot Paul Pogba.

– Paul, du er ikke en god fotballspiller. Du er likeglad uansett om laget vinner eller ikke, du spiller bare for deg selv. Du er en dårlig fotballspiller.

Pogba var da 13 år gammel.

Tati Sambou kikker på vår reporter. Slår blikket sørgmodig ned, for så i samme bevegelse å kikke opp med et glis.

– Jeg fikk ham til å gråte. Han gråt og gråt, for det traff ham midt i hjertet. Selv om han selvfølgelig alltid spilte for å vinne, så visste han at jeg hadde rett. Han kunne så mye på banen at han hele tiden trikset og driblet for seg selv, uten å ha blikk for medspillerne.

– Det endret seg.

Vi møder Tati Sambou på en planketribune ved trenings- og kampbanen i den lille klubben US Roissy-en-Brie, i byen med samme navn, godt 30 kilometer øst for Paris.

Den 13 år gamle gutten som Sambou forteller om, er i dag den største stjernen på det franske landslaget. Han er mannen som skal ta opp arven etter Michel Platini og Zinedine Zidane.

Sambou var treneren hans fram til Pogba fylte 14.

Fra tribunen kan man se de slitte høyhusene i Renardiére-kvarteret, hvor Pogba bodde. Det var her han startet utviklingen mot å bli en av verdens mest komplette fotballspillere: På asfalten, på treningsfeltet, i høyblokkene. Søsteren bor her fortsatt, og en gang i blant kommer han selv tilbake hit for å spille på gata.

På banen trener et ungdomslag, mens noen litt eldre spillere står på sidelinjen. Et par av dem har spilt sammen med Pogba, før stortalentet forlot klubben som 14-åring. Var det noe med dette stedet som gjorde Paul Pogba til en av verdens beste fotballspillere?

Alltid målrettet

Det er på alle måter langt herfra til den majestetiske treningsbanen i Clairefontaine, hvor det franske landslaget har base under EM. Men man ser fortsatt spor av denne banen i Paul Pogba. Det barnlige, gleden, triksene. Når vi besøker franskmennenes åpne trening, begeistrer han tilskuerne med tekniske ferdigheter i verdensklasse.

– Paul har alltid nådd sine mål. Først ville han spille i en større klubb, og han dro derfor til Torcy og Le Havre. Men han ville mer, og ble hentet til Manchester United. Da han ikke fikk spilletid, byttet han til Juventus, selv om jeg ba ham være tålmodig og bli værende. Han fikk rett. Han fikk spilletid i Juventus, sier Sambou og fortsetter:

– Han sa også at han ville på landslaget. Da han kom på U20-landslaget og skulle til U-VM, ville han bli verdensmester. Det ble han. Hah løftet pokalen som kaptein og ble turneringens beste spiller. Så sa han at han ville til VM i Brasil, hvilket han greide, og hvor han ble turneringens beste unge spiller, sier Sambou.

– Nå har han sagt at han vil vinne Gullballen. Hvis Paul sier det, så skjer det, sier Tati Sambou.

Gutten fra asfalten

Pogba blir kalt «Pogboom» i Italia på grunn av sin evne til å multitaske. Han er høy og sterk, han er teknisk briljant, han kan sentre og takle. Han kan løpe både raskt og langt, og han kan score mål på alle måter. Til tross for sin størrelse beveger han seg rundt på banen med en flytende letthet.

Vi finner asfaltbanen der Pogba spilte både før og etter treningene sine i klubben. En flokk gutter er samlet på banen ved siden av de fire høyblokkene. Overfor blokkene ligger den kommunale skolen, med en kirkegård rett ved siden av.

De fleste av beboerne er av afrikansk eller arabisk opprinnelse, og stedet er vel det nærmeste Roissy-en-Brie kommer en ghetto. Vår tilstedeværelse blir møtt med en viss skepsis av de eldste beboerne, men de unge fotballspillerne viser ivrig fram sine ferdigheter på banen. De forteller hvor stolte de er av Pogba.

– Søsteren hans bor rett der borte, i nummer 13, sier en av dem.

– Paul kommer hit noen ganger og spiller med oss. Han er god, men jeg driblet forbi ham og scoret. Broren hans, Florentin, kommer oftere. Han kommer én gang i måneden, sier en av guttene om den ene av Pogbas to tvillingbrødre.

Alle tre brødrene Pogba spiller profesjonelt. Florentin er i Saint-Etienne og Mathias er i skotske Partick Thistle. Alle tre er født av foreldre fra Guinea, og både moren og faren bor fortsatt i området rundt Roissy-en-Brie.

I Renardière spiller alle gutter fotball. Vi går inn i et lite klubbhus, hvor seks gutter spiller bordtennis, mens tre jenter står bak baren og styrer musikken. Alle stopper opp når vi kommer inn. Alle har sin historie om Paul Pogba.

– Ingen kan komme forbi Paul, og han slår fra seg. Det er fordi han alltid spilte mot de store her ute på asfalten. Han fikk alltid masser av slag og dytt, sier en av guttene, som insisterer på at Pogba kommer til å bli verdens beste spiller.

– Foreldrene mine var naboene til hans foreldre. De har fortsatt et godt forhold, og Pauls foreldre har hjulpet mine foreldre med penger. Sikkert Pauls penger, smiler en ung gutt i Juventus-drakt, som kaller seg Patrice.

– Jeg har alltid kontakt med folk derfra. Hele min familie kommer derfra og bor der fortsatt. Når jeg kan, drar jeg alltid dit. Røttene mine er i det området, hvor det hele startet. Jeg er bevisst hvor jeg kommer fra, har Pogba sagt til Le Parisien.

Pogba som Mandela

Hardheten ligger i asfalten. Den ligger i betongen. Og i kulturen i kvartalet der han vokste opp. Det har gjort at han har dyttet tilbake mot de store barna i Renardière, men også at han har kunnet slå tilbake, både fysisk og mentalt.

Kanskje var det også her i byen at han fikk sin allsidighet.

– Han startet jo som angriper og scoret mange, mange mål. Men jeg mente at han ville være bedre som nummer 10 og fikk ham til å rykke ned på midtbanen. Det er derfor han både kan score mål og gjøre det harde arbeidet op midtbanen, sier gamletrener Tati Sambou.

Disse kvalitetene gjør at Pogba betegnes som en del av en ny generasjon med komplette, tredimensjonale spillere, som inneholder både den harde asfalten fra gata og mykheten fra gresset på de moderne fotballakadamiene. Den dobbeltheten kommer også til uttrykk mentalt hos Pogba.

Det er ikke mange, for eksempel, som har gått imot sir Alex Ferguson og sluppet levende fra det. Men Ferguson hadde angivelig lovet unge Pogba spilletid i United uten å kunne levere på løftet. Pogba sa fra til Ferguson, og han har siden fortalt at hans lagkamerater kalte ham Nelson Mandela, fordi han stod på sitt overfor den legendariske treneren med det like legendariske temperamentet.

– Jeg har aldri ikke respektert Alex Ferguson. Snarere tvertimot, for jeg sa min ærlige mening til ham, ansikt til ansikt, har Pogba sagt.

Ærligheten bragte han med seg til Juventus. Da drakt nummer 10 ble ledig etter at Carlos Tevez forlot klubben, krevde Pogba å få drakten, i en alder av 22.

Før Pogba påtok seg det ansvaret, hadde Juventus-eier Andrea Agnelli sagt dette om drakt nummer 10 i Juventus:

– Det er drakten alle barn vil alle barn vil ha. Det er en drakt som krever en spiller med spesielle evner, et fenomen.

Det fenomenet ble Paul Pogba.

Gir tilbake

– Kom hit.

Gartneren i US Roissy-en-Brie kaller oss til seg. Raymond Gardien, som sørger for klubbens tre gressbaner, åpner døren til et lite kontor, som mest av alt ligner et utvidet skur. Bakerst henger fire rammer med drakter. Den ene er fra Nicolas Isimat, som også har spilt for klubben, og nå spiller i PSV. De tre øvrige er Pogba-brødrenes respektive klubbdrakter.

Anleggets toalett er et hull i bakken. Men de fleste guttene fra byen er her. Også noen av de guttene vi møtte i Renardière.

– Se der ute på banen, det er Blaise Matuidis lillebror, sier Tati Sambou og peker ut på trreningsbanen, hvor lillebroren til en av Frankrikes EM-spillere altså trener.

– Mange av spillerne der ute vil gjerne være den neste Pogba. Men nesten ingen av dem blir det. Paul hadde det allerede den gangen naturlig i seg. Han skulle ikke gjøre noe ekstra, han hadde fysikken og teknikken og viljen, sier Sambou.

Han forteller at han ofte snakker med Pogba på telefonen, og har fått rikelig med billetter til mesterligakamper.

– Seks personer her fra klubben var for eksempel i München, hvor vi så Juventus spille, sier treneren, som nå er president i US Roissy-en-Bries.

– Han har ikke glemt hvor det startet, eller hvem han startet med. Sist han var her, så han på bygningene og sa: Jeg vil ikke gi klubben penger til å forbedre dette litt etter litt. Bare vent, jeg skal nok gi tilbake til klubben. Og det blir både vilt og stort på én gang.

• Les også: Kan Frankrike vinne gull tross alt bråket?