HJEMME: Halvannet døgn forsinket, kom vi tilbake til Norge og fikk møte familie og venner.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTBEt 32 timer langt mareritt
På glattcella i Qatar møtte jeg en indisk mann. Vi gjorde en avtale. Den som slapp ut først, skulle ringe den andres familie.
Elleve timer etter arrestasjonen – 22. november klokka 11.00: Jeg er låst inne på en celle sammen med seks andre. En celle med gitterdør, helt uten møbler og kun et hull i gulvet som toalett.
Jeg prøver å slappe av, men det er umulig å roe seg. Jeg går frem og tilbake på de to meterne med ledig gulvareal. Flisene på gulvet er gråbeige og veggene er ren mur. En spør hvordan det går med meg. Han er en migrantarbeider fra India. Han snakker litt engelsk og tilbyr meg restene av suppen han hadde fått tidligere på dagen. Jeg setter meg ned og sier jeg er fortvila.
Han har sittet der i tre dager. Frykten for at jeg skal sitte der like lenge fyker gjennom kroppen. Jeg har «bare» vært i elleve timer selv. Vi lager en avtale:
Den som slipper først ut, skal ringe den andres familie. Han skal ringe min gravide kone, jeg skal ringe hans datter. Vi sitter sammen og memorerer telefonnumrene.
Trøbbel fra dag 1
FØRSTE DAG: Her har vi akkurat fått beskjed om at filmtillatelsen vi hadde med oss, ikke var en filmtillatelse likevel. Vi tok selfier senere i oppholdet, men de bildene har vi ikke tilgang til.
Foto: Lokman Ghorbani / NRKJeg og fotograf Lokman dro til Qatar for å se hvordan forholdene var der ett år før VM i fotball. Planen var å drive kritisk journalistikk om forberedelser til VM, arbeidsforhold og hvordan nye lover i landet ble implementert. Vi kom isteden hjem med en avsløring om pressefrihet i landet.
Vi visste at det verste som hadde skjedd med utenlandske journalister i Qatar før oss, var at de var blitt tatt med på politistasjonen, fått opptakene sine slettet og blitt deportert fra landet. Med ett år igjen til VM, regnet vi med at vi skulle være ganske trygge uansett.
I åtte måneder hadde vi jobbet for å komme oss til Qatar og få en tillatelse til å filme. Men den første dagen ble kaotisk av to grunner:
For det første var filmtillatelsen vi hadde fått tilsendt kun en bekreftelse på at vi kunne ta med kameraer inn i landet. Vi hadde bedt om å få filme på offentlig plass i hele landet. Etter mange telefoner og mailer med kommunikasjonskontoret i Qatar fikk vi en såkalt generell filmtillatelse. Den ga oss lov til å filme fire av de flotteste områdene i og rundt Doha.
For det andre ble vårt første intervjuobjekt, Abdullah Ibhais, arrestert bare timer før vår avtale. Ibhais har jobbet i VM-organisasjonen og har vært tydelig på migrantarbeideres rettigheter, både internt og i intervjuer. Han ble arrestert samme morgen som vi skulle intervjue han.
Arrestasjon var ubehagelig også for vår del. At vi skulle intervjue ham ble offentlig kjent, og vi hadde en følelse av at vi hadde pådratt oss for mye oppmerksomhet. Vi tok det opp med myndighetene og med VM-organisasjonen, men ble forsikret om at vi var trygge. Vi trodde på dem og fortsatte å jobbe.
Men usikkerheten hadde allerede begynt å spre seg.
Meldingene som aldri blir sendt
Minutter før arrestasjonen – rett før midnatt, søndag 21. november: Vi hadde akkurat vært på en seremoni som markerte ett år til VM.
På seremonien var også en rekke tidligere fotballhelter og en del andre celebre gjester.
Før seremonien startet tok jeg opp telefonen min og begynte å notere ned spørsmål. Jeg visste at jeg trolig bare får ett eller to spørsmål til hver av dem som kom, så jeg skrev ned de mest kritiske spørsmålene jeg kom på. Det ble ikke bare god stemning, men det var den jobben jeg var der for å gjøre.
Etter seremonien gjør vi et intervju med VM-sjefen, Hassan Al-Thawadi, før vi setter oss i bilen og kjører til hotellet.
Vi kommer frem til hotellet, pakker ut av bilen og sier hadet til sjåføren. I det vi skal bære utstyret inn på hotellet, møter vi noen i døra. Mennene presenterer seg som sikkerhetspolitiet i Qatar. De er rolige, viser skiltene sine og sier vi skal bli med dem på politistasjonen.
Jeg tar opp telefonen min og går noen meter bort fra politifolkene. Jeg åpner meldingene mine og taster febrilsk.
«Police are here».
Autokorrekturen endrer, så jeg prøver å skrive siste ordet igjen. «Police are» rekker jeg å skrive før sikkerhetspolitiet river mobilen min ut av hendene mine. Jeg rekker ikke si fra til noen. Jeg rekker heller ikke å sende meldingen jeg lovte å sende hjem hver morgen og kveld, om at jeg har det fint. Jeg vet at både kona og NRK venter på en slik melding.
FILMTILLATELSE: Dette er deler av filmtillatelsen vi til slutt fikk. Her står det blant annet hvilke områder vi hadde tillatelse til å filme i.
Foto: SkjermdumpPå politistasjonen 200 meter fra hotellet blir vi plassert på hver våre rom. På mitt rom er det to skinnsofaer, en arbeidspult og en hylle. Jeg sitter og ser på et forferdelig maleri som henger på veggen. Ni blomster, fem trær og åtte grå/svarte sommerfugler. Gyselig.
Vakten på rommet mitt er fra Iran. Han legger kabal på PC-en mens vi venter. Han sier egentlig ikke så mye, så jeg får tid til å tenke. Jeg tenker på hvorfor vi er der og hva jeg skal forklare når det er min tur til å gjøre avhør.
Samtidig tenker jeg på meldingen jeg skulle ha sendt hjem. Slår de alarm hjemme allerede eller venter de til morgenen etter? Er jeg ute av politistasjonen før de rekker å sette i gang noe hjemme?
Tårene trillet
ARBEIDERE: De to arbeiderne står utenfor finalestadion i Qatar. Dette stedet har vært arbeidsplassen deres i flere år.
Foto: Halvor Ekeland / NRKMens vi var i Qatar fikk vi møte arbeiderne som jobbet på finalestadion til VM og fikk se hvordan de levde.
Beskjeden fra VM-organisasjonen var at vi fikk filme og snakke med hvem vi ville. Samtidig hadde de fikset to arbeidere og en tolk som de foreslo vi kunne snakke med. Vi gjorde et intervju med hver av de to. Det var neppe første gang de gjorde intervjuer, for de visste nøyaktig hvordan de skulle håndtere de trådløse mikrofonene, hvordan de skulle skjule ledningen og hvordan mikrofonene skulle festes på klærne.
Vi gikk også til lunsjsalen deres. Der inne satt det rundt 100 arbeidere og spiste.
MAT: Arbeiderne på Lusail har egen matsal hvor de får servert alle måltider.
Foto: Halvor Ekeland / NRKJeg tok opp et fotokamera, mens Lokman, fotografen, filmet. Etter noen minutter ser jeg bort på han og ser tårene i øynene hans. Lokman har selv vært flyktning og har vært gjennom mye i livet før han kom til Norge. For han vekket denne lunsjsalen minner som gjorde at han ikke klarte å holde følelsene tilbake.
Der inne satt arbeiderne, mange tusen kilometer fra familiene sine, og gjorde det de kunne for å forsørge seg og sine. Både jeg og Lokman visste at de som jobbet på VM-stadioner har det ganske bra, men likevel gjorde dette et sterkt inntrykk.
Sammenbruddet
Tre timer etter arrestasjonen – mandag 21. november, rundt klokken 03.00:
– Du må reise deg!
Plutselig åpner døren til venterommet seg. Inn kommer tre menn i hvite drakter. Den minste av dem begynner umiddelbart å kjefte på meg på arabisk. En av de andre oversatte med samme strenge stemme.
– Man reiser seg når sjefen kommer inn!
Jeg visste ikke at det var sjefen, men lettere forvirret reiser jeg meg opp. Beina skjelver, men jeg gjør det jeg kan for å stå i ro. De stiller noen få spørsmål før de går ut igjen.
Klokken nærmer seg 04.00 når en av de andre vaktene åpner døra.
– Tea time, sier han til vakten på rommet mitt.
For meg er det dårlige nyheter. Det er fem timer til flyet vårt går, og jeg innser at vi neppe kommer oss hjem med det første. Ikke får jeg te heller, selv om jeg trenger både væske og varme.
En drøy time senere er det min tur til å avhøres. I rundt to timer sitter jeg der, med fire-fem politifolk på rommet. Sjefen stiller de fleste spørsmålene på arabisk og noen av de andre oversetter. Jeg har følelsen av at de ikke egentlig er ute etter å høre forklaringen min, men jeg svarer så godt jeg kan om hvor vi har vært, hva vi har gjort, hvem vi har snakket med og hvorfor vi er der.
DIREKTE: En av de første dagene var vi direkte i en nyhetssending rett etter at VM-drømmen til det norske landslaget var knust. I avhørene fikk vi spørsmål om hva vi snakket om i direkterapportene.
Foto: Lokman Ghorbani / NRKMot slutten av avhøret er jeg mentalt utslitt. Jeg merker at ansiktet blekner og kroppen begynner å riste. Jeg er så sliten og trenger en pause, så jeg overdriver reaksjonen. Jeg rister, lukker øynene og legger hodet i hendene mine.
Det fungerer. For første gang reagerer vaktene på en human måte.
– Trenger du en ambulanse? spør en av sjefene.
– Nei, jeg trenger bare litt næring og hvile.
De henter vann, et par små sjokolader og legger meg på en sofa mens de gjør papirarbeid.
En av politifolkene prøver å berolige meg. Han er selv migrantarbeider fra Eritrea. Han hadde vært streng med oss de første timene, men har gradvis begynt å mykne opp. Han forteller at han er trøtt og sliten selv, for han har jobbet 15 timer i strekk.
Ifølge Lokman endret vakten seg totalt da han så gjennom noen av opptakene våre. Han så blant annet et av intervjuene vi hadde gjort med noen kenyanske migrantarbeidere. De to kenyanerne hadde kommet til landet dagen før vi snakket med dem, og Lokman opplevde at vakten fikk medfølelse for de vi hadde snakket med.
INTERVJU: Vi gjorde et intervju med disse to kenyanerne nest siste dagen. Det var filming på dette området som angivelig var grunnen til at vi ble arrestert, men intervjuet gjorde også inntrykk på en av politifolkene.
Foto: Lokman Ghorbani / NRKÅtte timer etter arrestasjonen – mandag 22. november klokken 08.00: Jeg ligger en times tid på sofaen før Lokman kommer inn på avhørsrommet. Så kommer en ny, ukjent person inn. Han setter seg på armlenet på stolen foran oss, ser på oss og begynner å snakke på engelsk:
– Jeg har sett på saken deres. Jeg kommer til å sende dere videre til public prosecution hvor dere skal møte en dommer.
Public prosecution er en den første rettsinstansen vi møter. Der er det egentlig et spørsmål om varetektsfengsling eller ikke.
Det er omtrent de verste ordene han kan si. Jeg klarer ikke holde tårene tilbake lenger. Frem til da hadde jeg trodd dette snart skulle gå over, at vi skulle sendes hjem, men nå innser jeg at dette er en situasjon som var mer alvorlig enn vi var forberedt på.
– Camera? No, no! Problem!
Qatar er et land med enorme kontraster. Noen steder er luksusbygningene plassert på den andre siden av gaten for der arbeiderne bor.
Også for oss var kontrastene store. På den ene siden ble vi forsikret av høytstående personer om at vi var trygge og at ingenting ville skje med oss. På den andre siden ble vi arrestert av sikkerhetspolitiet, angivelig fordi en landeier hadde anmeldt oss for å ha tatt oss inn på et privat område.
Vi snakket med mange migrantarbeidere. De fortalte historier om arbeidsgivere som holdt tilbake lønn, lange arbeidsdager uten overtid, ingen fridager og at de ikke hadde tilgang til passet sitt.
Noen arbeidere fortalte om hvor bra de hadde det og at alt gikk fint. Alle som fortalte slike historier, hadde en eller annen sjef stående rett i nærheten. Samtlige som ikke hadde en sjef i nærheten, fortalte helt andre historier.
Men hver eneste gang vi snakket med arbeidere fritt, var reaksjonen den samme da vi spurte om et intervju.
– Camera? No, no! Problem!
Så godt som ingen ville la seg intervjue. Det var lett å se frykten i øynene på dem.
INDUSTRIAL AREA: Ved et par anledninger var vi i et stort industriområde for å møte migrantarbeidere. Her snakker fotograf Lokman med noen av migrantarbeiderne i området.
Foto: Halvor Ekeland / NRKSiste dagen skulle vi gjøre et intervju med arbeidsministeren. En time før intervjuet med Hans Høyhet Dr. Ali bin Saeed bin Smaikh Al Marri, fikk jeg en telefon. Beskjeden var at det ikke er et intervju likevel, det er bare et møte mellom oss og han.
Jeg har ikke lenger telling på hvor mange offisielle personer som gjerne ville prate med oss, men som ikke ville stille til intervju. Sånn har representanter fra Qatar holdt på i månedsvis.
Najeeb – fangen som prøvde å hjelpe oss
13 timer etter arrestasjonen – mandag 22. november, rundt klokken 13: Jeg får mobilen i hendene og får beskjed om å gi politiet koden for å låse den opp. Jeg titter ned på den og ser jeg har mange meldinger og tapte anrop, blant annet fra kona mi, Kine. Jeg kan bare forestille meg hva som går gjennom hodet hennes. Jeg hadde lovet å komme trygt hjem, men har innsett at løftet allerede er brutt.
Ettersom jeg ikke har sagt fra at jeg er på vei til flyet, vet jeg også at noen jobber med å hjelpe meg og fotograf Lokman. Både NRK og Kine kan spore mobilen min, så jeg er lettet over å se at den fortsatt er på. De vet hvor jeg er, tenker jeg.
Samtidig er jeg utrolig takknemlig for at jeg er der sammen med Lokman. Han trøster meg når jeg trenger det, og vi snakker om alt fra det verste som kan skje med oss til familiene hjemme i Norge.
På gulvflisene inne på glattcella kryper kakerlakkene rundt. Dette er den samme cella hvor jeg hadde sittet og memorert telefonnummer tidligere på dagen. Det er kaldt og uansett hvor jeg legger beina mine er det enten en vegg eller en annen person i veien.
En av dem jeg sparker borti er Najeeb. Av hensyn til han, har vi byttet ut navnet hans.
Najeeb jobber på et bilverksted. Sånn jeg forstår det har han hjulpet en venn med å reparere bilen. Arbeidsgiveren hadde fått vite at han hadde tatt en jobb utenom firmaet, så Najeeb ble anmeldt.
Najeeb blir sendt til rettshøring samtidig som meg og Lokman. Han er kanskje 35 år, har på en tynn og slitt olabukse og en t-skjorte. Som oss andre, sitter Najeeb og fryser. I syv timer sitter an og hutrer og venter med oss.
Når vi endelig er ferdige, går vi sammen tilbake til politistasjonen. Der gjør Najeeb det han kan for oss. Han blir hentet ut fra glattcella noen minutter. Når han kommer tilbake på cella, forteller han at han har prøvd å fremskynde vår prosess. Om det hjelper, vet vi ikke, men vi blir løslatt mens han fortsatt sitter der.
Vår løslatelse skjer plutselig, så jeg rekker ikke få kontaktopplysningene hans. Jeg tenker på at jeg er vestlig journalist og at jeg og Lokman trolig har fått hjelp fra det norske statsapparatet. Stakkars Najeeb har neppe fått den samme hjelpen. Jeg tror han har signert de samme papirene som vi gjorde rett før vi ble løslatt, men jeg vet ikke.
Første telefon hjem
32 timer etter arrestasjonen – tirsdag 23. november klokka 08.00: Det er vondt å se Najeeb se på oss i det vi går ut av glattcella. Samtidig er vår lettelse stor når vi endelig får gå ut fra politistasjonen og møter sjåføren vår som står og venter utenfor. Vi får ikke tilbake utstyret, så vi drar uten datamaskiner, mobiler, lommebok og nøkler. Men vi får gå, og det er det viktigste der og da.
Umiddelbart etter at vi slipper ut, ringer tilfeldigvis NRK til sjåføren vår. De har hatt kontakt mens vi var fengslet. Jeg snakker litt med NRK og ber dem sjekke om vi kan forlate landet.
Så får jeg endelig ringt kona.
«Hallo, det er Kine».
«Hei, det er Halvor».
Det neste halve minuttet gråter vi begge to. Hun spør hvordan vi har hatt det, om vi har fått mat og sovet, om vi er blitt slått. Jeg forteller at vi hverken har sovet eller spist, men at vi er fysisk uskadd.
FØRSTE KLEM: Det var en absurd opplevelse å endelig møte Kine igjen, med TV-kameraer overalt rundt oss.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTBJeg er opptatt av å komme meg hjem så raskt som mulig, så samtalen går raskt over til alt det praktiske som må fikses før vi kan reise: Koronasertifikat, PCR-test, ny mobil. Og vi må forsikre oss om at vi faktisk kan forlate Qatar.
Heldigvis kan vi dra. Vi bestiller fly hjem sent på kvelden.
Før avgang kommer flyvertinnen bort til oss og spør om vi vil ha noe å drikke til middagen på flyet. Jeg rekker å bestille en Gin and tonic før jeg sovner. Jeg ser aldri noe til den etterlengtede drinken, for jeg sover helt til flyet lander i København.
På Gardermoen møtes vi av familie og sjefer. Det er en surrealistisk følelse å gå ut og møte dem med kameraer overalt rundt meg. Jeg går bort til Kine og gir henne en klem. Jeg prøver å holde følelsene tilbake, men hvisker i øret hennes at det går bra og det er godt å se henne.
FAMILIEN: Både moren min (til venstre), kona og søsteren min møtte oss på Gardermoen da vi kom hjem.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTBTelefonen til den indiske mannens datter
Fem dager etter arrestasjonen – fredag 25. november: Endelig fikk jeg mulighet til å ringe datteren til mannen som ga meg suppe og som jeg satt og memorerte telefonnumre sammen med. Han hadde forklart meg hva jeg skulle si til datteren mens jeg satt og spiste suppe inne på den lille glattcella.
Datteren virker sint når hun tar telefonen. Det tar litt tid før hun skjønner hva jeg vil. Jeg gir beskjeden jeg hadde fått fra mannen i fengselet. Jeg forklarer hvor han er og at han har gjeld. Hun må dra til politistasjonen med broren sin. Der skulle hun og broren forklare at de hadde pengene som faren skyldte, slik at han kunne få løst problemet han var arrestert for.
Etter hvert innser hun hvorfor jeg ringer. Tonen blir en helt annen. De hadde vært utrolig bekymret, men hadde fått tak i faren dagen før jeg ringer. Han sitter fortsatt i fengsel, over en uke etter at han ble arrestert. Datteren sier egentlig ikke så mye mer. Hun virker forvirret av hele samtalen, men takker pent for at jeg hadde ringt. Og sier at hun tror det ordner seg for faren.
Jeg vet ikke noe mer om hvordan det går med inderen som ga meg suppe i fengselet, da jeg var på mitt mest fortvila i livet. Kanskje sitter han der fortsatt. Han har uansett neppe det samme apparatet som jobber for ham, slik vi som vestlige journalister har. Selv om jeg feirer jul i isolasjon, vet jeg at jeg sannsynligvis har det veldig mye bedre nå enn de jeg møtte i fengselet.
Og til tross for apparatet som hjalp meg og Lokman så godt vi kunne, til tross for sikkerhetsnettet vestlige journalister har, er jeg usikker på om jeg skal reise tilbake til Qatar noen gang. Det gikk jo bare sånn passe forrige gang...