En bilulykke gjorde Rune til Norges mest elleville supporter

Han har vært på 52 verdensmesterskap, sier han. Pluss 48 bortelandskamper i fotball. Og ja, i tillegg har han vel vært på noen mindre konkurranser nå og da, bare sånn her og der, et par ganger i måneden maks. NM i bandy og slikt.

Det finnes mange sportsfanatikere, og så finnes Rune Eikeland.

Og akkurat nå henger Rune Eikeland over et gjerde i Seefeld, hvor ski-VM pågår, og brøler av full hals mot Therese Johaug mens hun skøyter seg bortover skiløypa.

Det er hans fjerde VM siden starten av januar.

Først var det håndball-VM for herrer, så var det VM i bandy og alpin-VM i Åre. Nå er det ski-VM, og snart skal VM-vinteren avsluttes med VM i skiskyting og VM i telemarkkjøring på Rjukan. Det siste er bare en dagstur, presiserer han.

Johaug er på vei til mål. Det ligger an til å bli en overlegen seier på tremila. Eikeland løfter armene, spenner musklene og jubler så mye at vikinghjelmen rister.

Det er vanskelig å beskrive kraften i røsten hans. Den overdøver det meste annet, som en slags vill bass som legger seg perfekt rett over alle de andre jubelbrølene. Dette kan han.

– Jeg er heldig som har en såpass kraftig stemme, sier han.

Han blir sjelden hes. Han har trent opp stemmebåndene i snart 30 år. Helt siden den gangen han i slutten av tenåra havnet i en stygg bilulykke, og skjønte at livet ikke kom til å bli helt som han hadde håpet.

Det var da han bestemte seg for å heller bli Norges mest ivrige sportssupporter. Eller rettere sagt: Det var da Rune Eikeland ble Rune Tribune.

Hjemme hos Rune Tribune

Du har garantert sett ham, en eller annen gang, selv om du kanskje ikke tenkte over det. Han har vært på norske tv-skjermer utallige ganger helt siden starten av 90-tallet, alltid like entustiastisk på tribunen. Det er dette som har gitt ham kallenavnet Rune Tribune.

På tribunen ser han som regel slik ut:

For noen uker siden tok den samme mannen oss imot hjemme i Porsgrunn, i en leilighet uten synlige supporter-effekter eller noe annet som kunne avsløre hvem som bor der.

Vi ville se hvem som egentlig skjuler seg under vikinghjelmen, og hva som gjør at han nærmest har viet livet til å heie på norske idrettsutøvere.

Hjemme hos Rune Eikeland er alt som handler om Rune Tribune gjemt i et skap i stuen, stablet i høyden med tellekanter.

Der er fotballdrakter, startnummer-vester, flagg og Norge-luer, maskoter og bamser. Og helt på toppen ligger vikinghjelmene.

– De er forbruksvare. Jeg har hatt 15-20 stykker. Noen skal låne, de stikker av, og jeg har gitt bort noen hjelmer, sier han.

Warholm-gull ble «gjennombrudd»

Karsten Warholm er én som har stukket av med en vikinghjelm. Det gjorde Warholm noen minutter etter at han hadde blitt verdensmester i London for to år siden.

Hekkeløperen virret rundt nede på tartandekket, i sjokk over å ha vunnet gull. Warholm fikk øye på de to norske supporterne Rune og hans faste reisekompanjong Remi, som selvsagt sto helt nederst på tribunen og brølte av lykke.

Warholm løp bort og kastet seg mot dem med åpne armer, og ble tullet inn i Eikelands store Norge-flagg.

Det er dette øyeblikket mange forbinder ham med i dag. Seansen ble vist på TV i en rekke land, og bildene sto på trykk i de fleste norske nettaviser og aviser etterpå.

Det ble et slags gjennombrudd for Rune Tribune.

– Vi sto der bare og ropte «Ja! Ja! Ja!» sammen, sier Eikeland.

Han plasserte vikinghjelmen sin på Warholms hode, og der ble den resten av kvelden. Warholm har blitt kalt «the viking» av internasjonal friidrettspresse helt siden den kvelden.

Noen måneder senere ble hjelmen solgt for 10.000 kroner under TV-aksjonen.

– Det tok helt av med den hjelmen. Jeg ga en til Jakob Ingebrigtsen under EM i Berlin i fjor også, forteller han.

– Ikke så dyrt

I sofaen i stua sitter sønnen på ni år og ser på fjernsyn. Vanligvis jobber Eikeland i kriminalomsorgen. Rune Tribune er egentlig en ganske vanlig mann.

Sånn bortsett fra at han bruker de fleste feriedagene sine på tribunebesøk, og elsker så å si absolutt all sport.

Et spørsmål han får veldig ofte, er hvordan han har råd og tid.

– Det handler om veldig god planlegging. Jeg må bytte meg litt fri og ta ferier på riktige tider, men jeg kan jobbe meg litt inn og sånn også. Vi velger billige hotell, billige fly... du flyr jo rundt i Europa for en tusenlapp. Så det er ikke så dyrt som folk skal ha det til, forklarer han, før han legger til:

– La oss si jeg bruker 40-50.000 i året på det.

Høydepunktet i «supporterkarrieren» er da han sto på tribunen under fotball-VM i 1998 og så Norge slå Brasil. Fotballandslaget har han fulgt siden starten av 90-tallet.

Det er også fotballandslaget som har tatt ham til de stedene han har likt minst.

– Jeg har vært noen rare steder. Jeg var i Moldova og så Norge mot Moldova en gang. Men stort sett går det bra, jeg har vært på veldig mange fine steder.

Bilulykken som startet alt

En gang ville han bli idrettsutøver selv, men for ganske nøyaktig 31 år siden begynte han å skjønte at det kom ikke til å bli sånn.

Det hele startet med VM i skøyter for kvinner, for i 1988 ble det arrangert i Eikelands hjemby.

Da var han i slutten av tenårene og den store drømmen var å bli en god langrennsløper. Han drev med flere forskjellige idretter, trente hver dag, men ski var favoritten.

Eikeland skulle bare ta seg en tur og se litt på skøytemesterskapet, siden det uansett var i nærheten.

Det var første gang han var tilskuer på et mesterskap. Den gangen holdt han seg mest i bakgrunnen. Han turte ikke å heie.

– Jeg var ganske urutinert på den tiden, og holdt meg passiv, sier Eikeland og flirer.

Noen måneder senere havnet han i en bilulykke.

– Jeg var 18 og et halvt år gammel. Jeg ble ikke helt frisk og fikk noen varige men. Det var en stygg bilulykke, og det var ganske kritisk. Det var tøft. Men jeg var heldigvis i god form og klarte meg, forteller han.

Men han ødela den ene hofta. Derfor måtte idrettssatsingen legges på hylla.

Det var da han bestemte seg. Hans plass var på tribunen, og der ville han være mye.

– Jeg tenkte bare at nå kjører jeg bare på, jeg skal heie på de norske idrettsutøverne, sier han.

Vil bare hjelpe

Fra tribunen i Seefeld ser Eikeland at Johaug nærmer seg mål. Han klapper og hoier, også på de norske utøverne som kommer flere minutter bak den suverene VM-dronningen.

Da han ikke lenger kunne drive med idrett selv, bestemte han seg for at han ville hjelpe dem som kan det.

Det er derfor han heier så høyt og så mye. Han føler at når han først er der, må han gjøre det han kan for å hjelpe. Han prøver nærmest å dytte utøverne i mål med ren stemmekraft.

– Vi må gjøre det vi kan, sier han, og utdyper:

– Jeg må si at jeg er kjempepatriot. Jeg er stolt av landet vårt, jeg er stolt av idrettsutøverne og jeg prøver å gi norske utøvere mest mulig støtte og heie dem mest mulig frem.

Det er også derfor han alltid stiller seg så langt inntil løypa som han greier. En gang sto han så nært at Marit Bjørgen satte en blomsterkrans hun hadde fått rundt halsen hans i stedet. Eikeland var nemlig en av de første hun så da hun kom i mål.

– Vi prøver å få de beste plassene på tribunen, nærmest mulig målområdet og utøverne, for vi skal gi de mest mulig støtte og være så nært som mulig, sier han.

Han elsker disse turene. Etter 30 år kjenner han mange av de andre som reiser rundt på samme måte. Det er ikke så mange av dem, og Eikeland kjenner ikke mange som reiser like ofte som ham selv. Den nærmeste er kanskje reisekompanjongen Remi.

Kanskje er han avhengig av mesterskap. Men det er ikke hele livet hans.

– Det er alltid flott å komme hjem til sønnen min etter å ha vært på tur. Så får han litt gaver, bamser og maskoter og sånt. Da blir han glad, sier Eikeland og smiler.

Han kommer imidlertid ikke til å gi seg med det første.

– Jeg skal holde på frem til jeg er 60 år. Da får det være greit, fastslår han.