Doktor sprint – treneren som aldri er sur

Karsten Warholm har akkurat blitt verdensmester, for andre gang på rad. Leif Olav Alnes sitter helt rolig. Letter ikke engang en centimeter fra stolen på tribuneplassen Khalifa stadion denne siste kvelden i september 2019.

Men han smiler. Bredt. Og sender en tommel opp ned på banen når han ser at gullvinneren titter opp i hans retning.

Han er relativt fåmælt i intervjuet med NRK også.

For:

«Godt gjort er bedre enn godt sagt».

Antakelig er det ikke blitt gjort et eneste intervju med Leif Olav Alnes de siste årene uten at dette ordtaket er blitt brukt. Karsten Warholm mener det er mantraet deres.

– Og i dag var det godt gjort, slår Alnes fast.

Det lurer i grunn et ordtak eller lignende i stort sett hvert eneste svar treneren gir. Han liker dem godt. Ler av seg selv når han sier dem, selv om han har gjentatt det samme utallige ganger. Hvis noen skulle bli lei, så bryr han seg uansett ikke.

– Jeg er veldig glad i dårlig humor og da kompenserer jeg med mye av det. Også tenker jeg at min humor har hovedsakelig til hensikt å more meg. Da lever jeg fint med at folk ikke synes det er moro, forteller han – og gliser bredt.

Han står i resepsjonen på utøverhotellet i Doha noen dager før gulløpet. Etter at NRK ymtet frempå at det var ønskelig å bli litt bedre kjent med mannen bak den tilsynelatende uslåelige Karsten Warholms enorme suksess denne sesongen, ble stemningen riktig nok litt trykket. 62-åringen fra Torvikbukt utenfor Kristiansund vil helst ikke snakke om seg selv, og er flink til å styre spørsmålene som handler om hans egne egenskaper i en annen retning.

– Jeg blir ikke defensiv. Jeg blir bare mer forsiktig, forklarer han.

– Men hva er din beste egenskap, da?

– WOW. Nei, det tror jeg ikke jeg skal begi meg innpå. Det vet jeg ikke om blir noe særlig bra. Det må være at jeg har ekstremt høy selvtillit og ekstremt lav selvinnsikt. Det er jo en bra kombinasjon for en mann.

Han ler, igjen, og retter litt på brillene.

Vil ikke gå seg vill i detaljer

Alnes har holdt på med friidrett i en årrekke. Såpass lenge at adgangskortet til Olympiatoppen er blitt kraftig falmet.

Han var selv sprinter med gull fra junior-NM i 1977, men en bilulykke i militæret satte til slutt en stopper for egen idrettskarriere. I stedet begynte han å studere ved Norges idrettshøgskole hvor han tok hovedfag i biomekanikk. Han var i gang med en doktorgrad i sprint da han ble Geir Moens trener på 90-tallet. Det endte som kjent med EM-gull på 200 meter i 1994. Kallenavnet Doktor Sprint ble født.

– Jeg tolker det i beste mening, sier han – noe som nok er det nærmeste Alnes vil komme selvskryt.

Men det er ikke så mye hokus pokus i treningsarbeidet. Der går det mest i steg for steg og mengde. Alnes mener det er mer idrettsfilosofi enn idrettsvitenskap å bli en god hekkeløper. Og noe han ofte gjentar er at man ikke kan være redd for å tape, men redd for ikke å utvikle seg.

– Det viktigste er å løpe fort, og det er fort gjort å gå seg vill i detaljer, slår han fast, og slenger på et nytt ordtak på spørsmål om hvor mye han selv har utviklet seg de siste årene.

«Man lærer så lenge man har elever».

Warholm har vært hans elev siden 2015. Han fortalte at enkleste vei til OL ville være om mangekjemperen satset på hekk. Slik ble det da også, i hvert fall etter VM-gullet i 2017. De er blitt en superduo, som har tenkt til å holde sammen karrieren ut – for dem begge. Warholm deler gledelig av pengene som triller inn på kontoen sammen med resultatene, men ingen av dem er spesielt opptatt av å bruke dem.

De er like på mange områder, og 23-åringen fra Ulsteinvik har flere ganger uttalt at Alnes er verdens beste trener. Etter VM-gull nummer to var det ham han takket aller først.

Han begrunner det slik:

– Han spiller veldig på helheten. Jeg føler jeg har blitt en bedre versjon av meg selv siden jeg møtte ham.

Humor som treningsverktøy

De to, og resten av hekkegruppa til Alnes bestående av Amalie Iuel, Elisabeth Slettum og Solveig Hernandez Vråle, har det utvilsomt bra sammen. På en trening i Oslo i sommer knakk samtlige sammen i latter av en liten spøk. Stemningen var så god at man fikk inntrykk av at de var en vennegjeng samlet.

Da Alnes kom inn på Khalifa stadion i Doha sammen med sine to VM-klare utøverne for første gang, var det synlig at de sammen delte et stort øyeblikk, før latteren igjen satt løst. Men så er også humor en viktig del av det faktiske treningsarbeidet.

– Jeg har aldri sett ham skikkelig sur. Det er veldig deilig. Han gliser fra øre til øre dag inn og dag ut, og det smitter, forteller Iuel på spørsmål om hva hun mener trenerens beste egenskap som trener er.

Hun blir heller aldri lei av at de samme spøkene til stadighet repeteres. Det gjør dem bare enda morsommere skal vi tro Iuel.

Alnes kan visst bli sinna også, hevder han. Men han trenger en skikkelig god grunn. Det ryktes at han var lite fornøyd da utøverne skulle sjekke inn på VM-hotellet som var langt under standarden.

– Jeg vil si det finnes to sorter mennesker i livet: De som trenger en grunn til å være blid og de som trenger en grunn til å være sur. For å ha et bra liv må man passe på å omgi seg med dem som trenger en grunn for å være sure, for de fleste dager er grå og du vinner ikke i tipping hver dag.

«Man trenger ikke å lete etter problemer. Er problemene store nok så finner de deg».

– Redd for hacking

Det er kanskje ikke så rart at noen kaller ham professoren. Men mannen er visst ikke like «smart» når det kommer til absolutt alt, skal man tro Warholm i hvert fall.

– På tomannshånd vil han nok påstå han er god i alt. Det vil jeg ikke si meg helt enig i, men han er ufattelig smart på mange ting. Det er ikke bare å legge seg ut i en diskusjon med ham, da får man som regel bank.

– Hva er hans mest irriterende egenskap da?

NRK spør Alnes hva han tror svaret til Warholm er. Han tenker en stund, før han kommer frem til at det nok må være at han pleier å påpeke at Warholm er tidsoptimist. Men det er ikke riktig svar.

– Han er sta. Han har alle de gamle tingene, han går i sponsorklærne sine, han går i buksene han brukte før han slanket seg, før brukte han en gammel telefon, men nå har jeg fått ham over på en smarttelefon, sier Warholm, og fortsetter:

– Han vil ikke logge på internett med PC-en sin når vi er ute på tur, for folk kan hacke den. Altså, han er ekstremt paranoid på disse tingene. Det er jo morsomt, men hvis av og til noe må ordnes og han ikke vil logge PC-en sin på internett når vi er ute på tur …. Man kan bli litt forbanna av mindre.

Alnes ler høyt. Teknologiskepsisen fleiper han med at det er den velkjente IT-teknikeren og varsleren Edward Snowden som er grunnen til. Og han ser fordeler ved å være sånn.

– Å observere mennesker du jobber med er ganske viktig. Jeg prøver å forstå dem, og så lenge jeg ikke stirrer ned i egen telefon så får jeg kanskje med meg mer av det som skjer.

Det er vanskelig å si at det ikke høres fornuftig ut. Men buksene da? Alnes forteller at mange har kommentert det gamle favorittplagget, som han liker så godt på grunn av praktiske lommer, men han bryr seg jo som nevnt tidligere lite om hva andre mener.

Rakk så vidt «callroom»

Til VM-finalen ankommer han derimot i ny mørkeblå shorts fra friidrettsforbundet. For å kompensere for store lommer, har han to store sekker på rykken i stedet. Han er fokusert. Vil helst ikke prate, men gjør det likevel, før han og Warholm går videre til oppvarming. Den siste timen har visstnok bestått av «mye skittprat».

Han følger Warholm til «callroom», hvor utøverne må møte opp før konkurranse, 20 minutter før start. De rekker det med 14 sekunders margin, med hensikt for å få opp adrenalinet. Men han og Iuel har såpass god tid på i inn til stadion at de ber NRKs reporter ta et bilde av dem foran Dohas høyeste bygg, hotellet «The torch». Humøret er fortsatt på topp.

15 minutter før løpsstart finner Alnes sin plass på utøvertribunen og tar opp kameraet. Han følger intenst med. Ser like fokusert ut som eleven. Ved siden av ham sitter Andreas Thorkildsen, som har vært med på trenersiden de siste årene, og Iuel. Like før start roper han ut, før han setter kameraet til øyet og begynner å filme. Han har sett alle Warholms løp igjennom denne linsa de siste årene.

I løpet av natten vil finaleløpet være grundig analysert der han ligger i senga ved siden av en forhåpentligvis sovende Warholm. Alnes selv sover nemlig ikke mye, uavhengig om det er VM eller ei.

– Jeg er ekstremt privilegert som får jobbe med en sånn fyr. Han er talentfull og mye av talentet ligger over slipsfestet. Han er utrolig reflektert og en fin fyr. Det er moro å bruke tid med ham. Moro å gå på jobb hver dag.

De siste ordene før gullet

Alnes har for en gangs skyld tatt turen ned i mixed zone i et telt utenfor stadion. Både norsk og utenlandsk presse vil høre fra mannen bak hekkeløperen som har vunnet alle løp han har stilt opp i denne sesongen. Han forteller at selv om han forholdt seg tilsynelatende veldig rolig, hoppet det opp og ned på innsiden av ham. Han understreker at han er veldig glad.

Glad for å se Warholm være den beste versjonen av seg selv. Det er stort sett bare det han ønsker, og de som kjenner Alnes best peker på hvor flink han er til å motivere til nettopp det. Hvordan han kan holde taler like før konkurranser som gir riktig fokus. Gjerne på engelsk, siden språket har flere ord enn det norske.

Slik var også denne mandagen i Doha. Alnes pratet. Warholm var fokusert.

«Run like there’s no tomorrow».

Han hadde tenkt igjennom hva det siste han skulle si skulle være. Å studere utøveren under oppvarming gir ham en anelse om hvilke knapper han skal trykke på.

– Og hvilke knapper var det i dag?

– Han var ganske sugen på å ta det, og jeg prøvde bare å kaste bensin på det bålet.

Så igjen var det ordtak. Ord Warholm tok med seg ut på mondo-dekket i den nedkjølte Qatar-kvelden. Ordtak som motiverer både trener og elev.

– Selv om jeg alltid har ment at godt gjort er bedre enn godt sagt, så kan det ikke være noe feil med godt sagt heller.