– Det er helt forferdelig og utrolig trist, sier Synne Høgemark Frafjord.

Den 23 år gamle jenta fra Frafjord i Rogaland følte livet var på topp. Hun hadde tatt flysertifikat i paragliding og speedgliding, og hadde et klart mål foran seg.

Men så får Synne en beskjed som snur opp ned på alt av drømmer og mål.

– Det skal jo ikke skje, fortviler hun.

Alt starter da Synne er ferdig på videregående. Hun var veldig lei skolen og ville prøve noe helt nytt.

Gjennom hele oppveksten hadde hun sett personer fly over henne i hjembygden Frafjord. Det at man kunne ta på seg en skjerm over hodet og løpe ut fra en fjelltopp, var noe som satte spor.

– Det var en helt ny verden. Det har alltid sett spennende ut, forteller hun.

Synne søkte på luftsportlinjen på Voss Folkehøyskole. Altfor sent, men hun kom inn.

– Jeg var jo veldig spent, innrømmer Synne.

– Det gjorde han, fra dag én

Men kanskje enda mer spent og nervøs var foreldrene. Datteren skulle nå i et helt år utsette seg for en risiko hun aldri kunne være helt sikker på.

Sammen sto de alle tre i gangen på folkehøyskolen. Synne ventet sammen med over 100 andre spente unge voksne for å få tildelt et rom. Bak dem sto en familie som kanskje ikke var like nervøse. Henrik Holand Solø var jevnaldrende, men hadde flydd så lenge han kunne huske.

– Du passer på Synne, sa moren raskt til Henrik.

– Det husker jeg veldig godt. Moren min knabbet Henrik sin mor til seg, siden hun hørte at Henrik var veldig god til å fly. Han hadde jo begynt å fly fra han kunne gå. «Nå passer du godt på jenta mi», sa hun etterpå, og det gjorde han, fra dag én.

Da hadde et helt spesielt vennskap fått sin første spire. De neste månedene ga minner som Synne vil ta med seg resten av livet. En vanlig mandag kunne by på å kaste seg ut fra en fjelltopp etterfulgt av timelange turer i luften.

Men det var det å dele en felles glede og lidenskap som var ekstra spesielt. Den lidenskapen hadde Henrik og Synne til felles. De to ble en del av en gruppe som fikk det å fly til noe mer enn en hobby. Det var livet.

Vant NM-gull

For sammen kunne man rett og slett fly og leke seg i luften. Da det var dårlig vær, kunne man trene inne i en vindtunnel. Synne og Henrik ble en del av et lag på fire som raskt fikk et felles mål: NM. Det ble bronse på første forsøk, og lidenskapen og jaget etter frihetsfølelsen bare økte.

– Det var helt fantastisk. Vi ble et godt lag og samlet oss året etterpå. Da ble det gull, faktisk. Det var jo helt vanvittig. Det hadde vi aldri trodd.

Da skoleåret var omme i mai kom tårene. Plutselig var det slutt, og man måtte ta farvel med nye bestevenner. Men det stoppet ikke de aller ivrigste fra sin store lidenskap. Henrik inviterte Synne og en venninne til sin hjemmebane: Bodø, Keiservarden, kanskje Norges vakreste sted å fly. Et sted som er kjent for utøvere fra hele verden.

– Han var jo så velkommen. Det samme var moren og faren. Vi bodde på campingplassen der og fløy, dag og natt, for der var det midnattssol. Så da kunne vi fly midt på natten og. Det var spesielt og er veldig, veldig gode minner, sier Synne tankefullt.

Livet sto ikke til å redde

Da visste begge to at de ville drive videre med speedgliding. Synne ble stipendiat på Voss folkehøyskole, Henrik på Folkehøyskolen Nord-Norge. Da de fikk muligheten, møttes de for å fly og dele gleden sammen.

Dagene fløy unna og kalenderåret gikk over til 2020. Koronaens inntog i Norge får stadig flere konsekvenser for skoleåret. Både Synne og Henrik blir sendt hjem på en torsdag og den tøffeste dagen i Synnes liv er mindre enn 24 timer unna. Fredag 13. mars.

– Jeg husker at jeg fikk en melding om at det hadde vært en ulykke i Bodø. Og selvfølgelig når du kjenner folk i luftsportmiljøet og du hører om en ulykke, vil du jo sikre deg at det ikke er noen du kjenner.

Som regel holder Synne en tøff profil. Men nå kjemper hun mot tårene. De vonde minnene kryper frem i hukommelsen.

Hun husker at hun måtte sende flere meldinger for å høre om noen visste hvem det var som hadde vært i ulykken.

– Så kom det jo frem at det var Henrik da. Det er ... Det er tungt ennå. Det er veldig trist.

Det var tre minusgrader og vindkast på 12 meter i sekundet på Keiservarden i Bodø denne dagen. Slike forhold tåler ikke en vanlig paraglider, men en speedglider med mindre vinge kan tåle det. Henrik tok seg en siste tur for dagen, men han visste ikke at luftrommet var i ferd med å stenge.

Et voldsomt vindkast løftet Henrik til værs og slengte han bakover og inn i berget. Hjelpen kom raskt og et redningshelikopter fløy Henrik til sykehuset. Men livet sto ikke til å redde. Henrik ble 20 år gammel.

Fikk ikke sagt farvel

Etter en stund ringer moren til Henrik, Anne Marie Holand, til Synne. De har fått et nært forhold etter hennes besøk i Bodø.

– Det var både godt og vondt. Det er vanskelig å sette ord på det, men jeg er takknemlig for at hun ringte.

Holand klarer ikke å akseptere at sønnen mistet mesteparten av livet.

– Det er helt uforståelig at det skulle gå så galt. Det ble så brått slutt. Jeg forstår det egentlig ikke. Det er fremdeles vanskelig å håndtere. Nå har han gått glipp av to nye onkelbarn og livet fremover. Det er utrolig trist, sier Anne Marie Holand.

Hun husker godt telefonsamtalen med Synne.

– Det er vanskelig å beskrive. Det er noe med å få formidle det personlig også. Selv om det er veldig vondt, så er det noen telefoner man er nødt til å ta, sier Holand.

De to holder fortsatt jevnlig kontakt, noe som betyr utrolig mye for begge.

– Jeg kan ikke forestille meg hvordan hun har det. Det er helt forferdelig, for å si det rett ut. Jeg håper jeg kan ta turen dit snart og gi henne en klem. Men det er jo rett og slett bare ... Det skal jo ikke skje, sier Synne.

Koronasituasjonen gjorde bare sorgen enda vanskeligere å håndtere. Synne må nå leve med en følelse av at hun ikke fikk gi et skikkelig farvel til sin gode venn.

– Det var så strenge regler. Jeg fikk ikke dra i begravelsen, noe jeg veldig gjerne skulle ønske at jeg kunne gjøre. Du fikk ikke sagt skikkelig ha det på et vis. Det gjorde det kanskje mye vanskeligere. Ja ...

– Er det noe du tenker på nå, at du ikke fikk sagt skikkelig farvel?

– Ja, det er jo det. Du tenker jo alltid tilbake på ting du burde gjort når det er for sent.

– Hva burde du gjort?

– Nei, en god klem synes jeg du aldri kan få nok av egentlig. Og sånn som situasjonen var også, det var jo ingen som ga hverandre en klem. Jeg føler det hadde blitt litt glemt. En god klem, det hjelper en del.

Ble bedt om å slutte

Henrik var den mest erfarne flygeren hun kjente. Han hadde flydd siden han var liten, og at noe sånn kunne skje med en såpass profesjonell var utenkelig.

Nå måtte Synne finne ut om hun ville fortsette med speedgliding, det hun elsket aller mest å drive med. Den store drømmen og målet som Synne hadde satt seg ble fjern, og hun tok en lang pause fra å fly.

– Jeg fikk meg mer enn en fulltidsjobb på en fabrikk her i bygda, så det var spise, jobb, hjem, sove. Du fikk ikke tid til å fly, heller. Det kan være en god ting, at du fikk et lite opphold.

Flere venner sluttet omsider helt med å fly og ba Synne om å gjøre det samme.

– Det forstår jeg veldig godt. Du må bruke hodet og tenke selv: Er dette noe jeg vil drive på med?

Hjemme i Frafjord sier også moren at Synne må slutte med speedgliding. Moren til Henrik ønsket heller ikke at Henrik skulle fly med en så liten vinge.

– Du er mer sårbar, det er det ingen tvil om. Og selv om han sa: «Nei da, jeg har kontroll», så var jeg mange ganger urolig, sier Anne Marie Holand.

– Jeg vet at de er veldig redde for meg av og til, eller alltid kanskje, sier Synne.

Nytt dødsfall i februar

For familien til Henrik Solø er ikke den eneste som har fått den verste beskjeden man kan få. Senest 25. februar døde en paragliderpilot i Rogaland, bare et par kilometer unna Synnes hjemsted.

– Det tikket inn litt meldinger med spørsmål om det gikk greit med meg. Jeg var ikke der. Men det går jo inn på hele miljøet.

I januar døde en 35 år gammel mann i Loen etter å ha brukt en speedglider. Ti nordmenn har mistet livet de siste syv årene.

– Det er tragisk at det skjer. Men det er en risikosport, og det er utøverne kjent med. Det gjelder å ikke utsette seg for ting man ikke håndterer, sier fagsjef Trond Nilsen i Norges Luftsportforbund.

– Hva gjør dere for å unngå ulykker?

– Vi gjør en gransking av alle hendelser for å finne ut hvorfor de skjer, og da så formidle den kunnskapen ut til miljøet sånn at alle kan lære av hendelsene som har skjedd og unngå å havne i samme situasjon, sier Nilsen.

Synne får med seg hver eneste ulykke. Det stikker hver gang. I hjembygden Frafjord døde en mann i 40-årene etter en paragliderulykke i 2020.

– Det er jo aldri greit når det skjer sånne ulykker. Det kan skje ulykker overalt, det er derfor du må bruke sunn fornuft og bruke hodet, rett og slett.

– Men er du ikke redd for å bli skadet når du hører om dette og driver med det selv?

– Jo, jeg er jo det. Men jeg gjør det jo mest mulig sikkert for meg selv, slik at jeg kan unngå å bli skadet. Men man vet aldri. Jeg har vrikket noen ankler, og jeg har venner som har brukket ryggen og skadet seg mye hardere enn meg.

– Er du redd for å dø?

– Ikke akkurat nå. Men jeg vet ikke helt, det kommer kanskje litt i bølger. Hvis du holder på med noe litt skummelt opp i luften eller noe uventet skjer, tenker du at det er ganske langt ned her nå. Men det er ikke noe jeg tenker på daglig, det er det ikke.

Målet blir redningen

Hjemme i Frafjord står moren fast på at hun bør slutte.

– Men jeg har ikke det, da, sier Synne.

– Hvordan er det å trosse moren din sitt råd?

– Jeg tenker jo på det selv, at hun ikke liker det, men det er jo for så vidt mitt liv, sier Synne og fortsetter:

– Det er en risikosport, og du vet jo hva du begir deg ut på. Det er akkurat som du setter deg inn i bilen og kjører i trafikken. Du vet at du kjører mot andre biler i 80 kilometer i timen, og du vet konsekvensene hvis det blir front mot front, men du gjør det jo likevel.

Og helt der fremme ligger en gulrot. Et mål som Synne har hatt i tankene nesten siden hun startet. Hun vil ta tandemlappen. Da kan man fly sammen med hvem man vil, selv om de aldri har gjort det før.

Men målet sitter i hodet samtidig som tankene går om hun har tatt det riktige valget. Etter en lang pause, blir den første turen etter ulykken helt spesiell.

Teksten på gravsteinen

– Det går jo gjennom hodet ditt, hva som skjedde der og at det ikke bør skje med deg. Du tenker jo på det før du flyr, mimrer hun.

De første ordene som moren hadde sagt til Henrik hadde han opprettholdt til det fulle. Han hadde passet på Synne i luften og vært en trygghet. Hun trodde at den store tryggheten var borte.

– Jeg føler ennå han passer litt på meg. Jeg liker å tenke at han kanskje flyr litt sammen med meg, eller oss, når vi er gjengen som er ute å flyr.

For savnet er fortsatt enormt. Og tapet er til den dag i dag tungt å svelge. Likevel har Synne en klar plan på hvorfor hun fortsetter med denne ekstremsporten: Hun vil gi en uforglemmelig opplevelse som tandeminstruktør til sine aller nærmeste. De som har lyst til å prøve, men ikke ønsker å fly alene.

– Det hadde jo vært veldig fint å ta med søsteren min. Jeg tror hun har litt høydeskrekk, men jeg tenker å spørre henne. Det hadde vært en helt unik og ekstrem opplevelse både for meg og henne.

Synne har erfart hvor fort det kan gå fryktelig galt. Hun er også klar over at hun flyr for flere enn seg selv.

– Du må bruke sunn fornuft og bruke hodet, rett og slett, når du tar vurderingene dine. Du må tenke på at det er folk som vil ha deg hjem igjen. Det er folk som vil gi deg en klem.

Likevel har sorg og frykt blitt til håp. Det er dette hun elsker, og hun ønsker å oppfylle drømmen som de før henne har fått knust. Når Synne svever over trær og sjø, har hun med seg ordene som står på Henriks gravstein:

«The answer my friend, is blowing in the wind».