«Kongen av Tøyen» erobret verden

– En fantastisk blid og husvarm gutt – fra første sekund han ble A-lagsspiller. Men samtidig ydmyk og en det var veldig lett å bli glad i. Tøff utad, men han hadde ydmykheten som gjorde at jeg ble så glad i ham. En person jeg unner alt godt, og som har satt spor hos meg.

Det er tidligere Vålerenga-spiller Bjørn Arild Levernes' beskrivelse av Pa-Modou Kah.

Og essensen i beskrivelsen går igjen hos alle NRK snakker med før artikkelen, om mannen som nå har lagt opp for å satse på en trenerkarriere i USA, skrives.

«Ørni» avgjorde cupfinalen i 2002, og mange husker kanskje bildet av en 22-åring hengende rundt hodet på matchvinneren som midtpunktet i feiringen? Men mange kan nok også ha glemt Kah.

Han har ikke spilt i Eliteserien siden høsten 2003, og ligafotball i Qatar, Saudi-Arabia og USA får svært begrenset oppmerksomhet i Norge.

Kah trekker selv frem cupgullet med Vålerenga som et høydepunkt i hans 19 år lange karriere som profesjonell fotballspiller. Han er selvsagt den eneste i verden med rekken Skeid, Vålerenga, AIK, Roda, Al Khor, Qatar SC, Al-Wehda, Portland Timbers og Vancouver Whitecaps.

Men er han den eneste nordmannen som har spilt profesjonell fotball på tre kontinenter? Arne Scheie sier «ja, han må da vel være det?». Så da er han nok det.

– Historisk! Og det en ung gutt som kom fra Gambia til Norge som 8-åring. Det er absolutt noe å være stolt av, sier Kah, som vokste opp på Tøyen i Oslo, til NRK.

Rørende avskjedsbrev

Nylig annonserte han at den eksotiske og spesielle karrieren var over med et rørende avskjedsbrev til datteren Nahla (2).

– På grunn av deg kan jeg se tilbake med en følelse av oppfyllelse og se fremover mot et nytt kapittel. Du er min største bragd, og min største drøm var å gå ut på banen med deg. Det har jeg fått gjøre, og det vil jeg alltid være takknemlig for. Etter den kampen var karrieren min komplett.

Den startet i Skeid og skjøt virkelig fart etter at Donato Biagio og Knut Arild Løberg ga Tøyen-gutten tillit i Vålerenga.

– Jeg var den eneste som hadde tro på ham. Jeg fulgte ham opp ett år, han var målrettet og hadde nivået inne. Han hadde selvtillit som «Kongen av Tøyen» og justerte nivået sitt ut fra nivået han spilte på. Han kunne vært en italiensk biltyv, men valgte å bli en god fotballspiller, sier Løberg.

– En sprudlende og fin type. Fra tiden i Vålerenga husker jeg et stort hvitt smil og masse ablegøyer. Han liker å være et midtpunkt, og skaper veldig god stemning rundt seg. Rett og slett en kjernekar, sier tidligere VIF-stopper Knut Henry Haraldsen.

Kah startet 1999-sesongen på kun det nest beste juniorlaget i Vålerenga, men avanserte raskt. Da han under Tom Nordlie fikk ta straffe i en treningskamp mot Liverpool påfølgende år, dro 20 år gamle Kah frem en «panenka». Selvsagt ble Oslo-gutten en favoritt hos Klanen som sang «pa-pa-ra-pa-pa-pa-pa-pa-pa». Og Pa danset tilbake.

Nordlie ler fortsatt godt av Kahs helt egne versjoner av kjente uttrykk. «Lakk i ripa» og «singel og frank» er velkjente. Nordlie stusset også da midtbanespilleren hastet vekk fra treningen fordi han «skulle gjøre en kompis en bjørnetjeneste».

– De der husker jeg! I Vålerenga-tiden hadde vi det veldig bra. Vi gledet oss til alle treninger. Panzer, Bolthof, Døhli, Stian Ohr, Freddy. Kjetil Siem også. En veldig fin tid. Det som betyr like mye var tiden på juniorlaget med mange bra folk, sier spilleren med ti landskamper for Norge.

Real Madrid

En periode ble selveste Real Madrid hyppig nevnt som en mulig ny arbeidsgiver, men Kah vil ikke si noe om hvor nær han faktisk var Spania-flytting. I stedet dro han til Sverige og AIK før det ble syv år i nederlandske Roda. Der scoret han blant annet et fantastisk mål mot Venlo som gikk verden rundt.

Luksusliv og skattefrie kroner lokket da Kah tok med seg kona til Qatar og senere Saudi-Arabia. De utradisjonelle klubbvalgene fortsatte da Portland Timbers og Vancouver Whitecaps ble siste stopp.

Han bidro som spillende trener på andrelaget før han i vinter la opp for å fokusere fullt på jobben som assistent i MLS-klubben.

– Om jeg spiller 400 eller 401 kamper betyr ikke noe. Jeg får fortsatt holde på med det jeg liker. Å jobbe som trener har alltid vært et mål for meg. Da jeg fikk denne sjansen, måtte jeg ta den. Det er ikke ofte man får slike muligheter. Det handler ikke lenger bare om meg, men 28 spillere med forskjellige personligheter og tankegang. Da må man få det beste ut av alle. Du får ikke Erik Mykland til å være Øyvind Leonhardsen eller omvendt, sier Kah.

For å tilegne seg mer kunnskap har han allerede brukt sine mange bekjentskaper til å komme seg inn hos to Premier League-klubber. Direktøren for ungdomslagene i Arsenal er en kompis av Kah fra Nederland. I Swansea rakk han å følge Bob Bradley i noen dager før amerikaneren fikk sparken.

Da humørsprederen snakker med NRK er han på vei til Vancouver etter seier over New York Red Bulls i den amerikanske utgaven av Champions League. Han forteller at det har vært voldsomt med tilbakemeldinger i sosiale medier etter at han slapp nyheten om at karrieren var over.

– For meg handler det ikke om anerkjennelse eller noe slikt, men den hilsen til datteren min kom fra hjertet. Jeg fikk aldri se faren min spille, og kan ikke svare ja når folk spør meg om det. Familie betyr alt for meg.

VIF-trener?

– Hvordan vil du oppsummere karrieren din?

– Jeg tror ordet må bli innholdsrik. Jeg har opplevd mye. Kunne jeg fått flere landskamper? Ja, men jeg klager ikke. 10 landskamper og 1 mål er bedre enn ingenting. Jeg kan tenke tilbake på alle stedene jeg har vært, og det er ganske «wow». Jeg kommer nok til å tenke mer på det etter hvert. Også ble jeg den første helafrikanske på det norske landslaget. Når jeg ser tilbake er det kult å ha banet vei for mange andre. For meg betyr slike ting veldig mye.

– Du har tjent mye penger?

– I Nederland var euroen sterk da jeg spilte der, men Qatar var toppen. Det er en av grunnene til at man spiller fotball også, men jeg gidder ikke snakke så mye om det. De som sier penger ikke betyr noe lyver, men det har aldri vært en drivkraft eller viktig. Penger tar du ikke med deg i graven. Jeg har heller aldri brydd meg om hva andre har tjent.

Kah holder seg godt oppdatert på gamleklubben Vålerenga gjennom Stig-Ove Sandnes selv om han ikke hadde fått med seg at Jordal Amfi nå er jevnet med jorden. En dag er planen å flytte tilbake til Oslo.

– Å trene Vålerenga har alltid vært en drøm. Selvfølgelig. Men det er i fremtiden, nå har jeg først og fremst mye å lære. Får jeg sjansen, må jeg være klar for den. Det er ingen vits for meg å si nå at jeg vil trene Vålerenga, så kommer sjansen og jeg tabber meg ut. Da får man kanskje ikke flere sjanser. Man må være klar om tilbudet kommer.

Det var under tiden i Roda Kah møtte sin nederlandske kone. Datteren Nahla vokser opp i engelsktalende Canada med norsk far og nederlandsk mor. Som om ikke det kan være språkforvirrende nok ønsker 36-åringen at familiens yngste skal lære seg wolof.

– Alle mine tanker og alt i livet handler om datteren min og det å gi henne den best mulige fremtiden. Det handler om prinsessa mi. Hun forstår norsk og snakker noen ord, men jeg vil hun skal lære fire språk. Det er viktig for meg at hun kan snakke wolof siden det er røttene våre. Jeg glemmer aldri hvor jeg kommer fra, sier Kah og minner samtidig om:

– Jeg er fortsatt kongen av Tøyen, jeg! Kongen av Tøyen er ikke glemt.