40 år siden det blodigste verdensmesterskapet i fotball 

Det er 25. juni 1978 og Argentina har akkurat slått Nederland i VM-finalen, Graciela Daleo står ut av soltaket på bilen som kjører gjennom gatene, den varme vinden får det mørke krøllete håret hennes til å blafre. Argentinere i blått og hvitt fyller gatene med en euforisk stemning. Hun gråter, ikke fordi Argentina har vunnet, men fordi hun tenker at hvis hun roper at hun er kidnappet, vil ingen høre henne.

Daleo ble medlem av den kommunistiske gruppen Monteneros i 1975, en venstreorientert by-gerilja, som var aktiv i årene mellom 1960- og 70-tallet. Hun hadde ansvar for logistikken rundt våpen, penger, dokumenter og trygge oppholdssteder for alle medlemmene. To år før Argentina gjestet VM i fotball, tok Jorge Rafael Videla over makten, og det var blodige konflikter mellom statens junta og blant annet Monteneros. Det var derfor Daleo gikk i skjul.

De fleste som deltok i motstandsbevegelser i Latin-Amerika på 70-80-tallet risikerte å bli kidnappet. Det visste Daleo og hun, som mange andre, gikk med cyanidpiller for å slippe torturen og avsløre det hun visste om Monteneros.

Bortført 18. oktober 1976

Vinteren i Argentina har sluppet taket og våren har begynt å varme byen. Det er mandag, og Daleo står på plattformen og ser t-banen kjøre opp mot perrongen. Dørene åpner seg, men en politimann sperrer inngangen.

- Føderalt politi. Du må følge meg.

Hun slenger seg ned på plattformen og starter å skrike. Hendene fomler etter cyanidpillen hun har i skjortelommen, men den glipper ut av hendene hennes når tre menn fra marinen kaster seg oppå henne.

De to andre pillene hun hadde gjemt i BH'en og vesken er bare centimeter unna, men likevel umulig å få tak i.

- Jeg er Graciela Daleo, de bortfører meg og skal drepe meg. Ring min far, roper Daleo mens hun blir slått og lagt i håndjern. Mennene svarer med å kvele henne, og rope over at hun er en doplanger. De drar henne opp trappene, trekker en hette over hodet og kaster henne inn i en bil.

Med hetten trukket over hodet, sitter hun i baksetet i bilen hun ble tvunget inn i. Det er mørkt og pusten skaper en klam og varm følelse som forverres for hver gang hun puster. Hun kan ikke se hvor hun blir fraktet, men hennes kidnappere frakter henne til Marinens Mekaniske skole, ESMA. Bilen kjører inn på området, som før Videla tok over makten var fylt med marineelever. Hun blir dratt ut av bilen og det tar ikke mange timer før hun blir torturert og avhørt for første gang. Avhørerne vil vite alt hun vet om hennes venner og militære og politiske kontakter.

Torturen varer i flere måneder, og mellom de brutale timene i torturistenes hender, blir hun stengt inne i liten celle, hengende fra armene.

Daleo er en av de rundt 30 000 som "forsvant" under "den skitne krigen" i Argentina, som herjet fra 1976-83.

Politikk og fotball historisk

For å forstå hvorfor fotball-VM ble den største politiske distraksjonen i historien, må sammenhengen mellom politikk og fotball i Argentina forklares.

Begge har gått hånd i hånd i latinamerikanske land, men spesielt i Argentina. Juan Perón var presidenten som tettest vevde sammen idrett og politikk, og en av Argentinas mest kjente ledere.

Både Perón og hans kone, Evita, var populære blant arbeiderklassen, og selv om fotball overgår alle klasseskiller, var og er den mest attraktiv for arbeiderklassen. Spesielt det argentinske laget Boca stod flest arbeidere nærest hjertet, det var også den gruppen mennesker som støttet Perón mest. "Boca, Perón, una corazón", som betyr "Boca, Perón, ett hjerte", ble ropt av Boca-supportere, da han regjerte.

Perón tok det et steg lenger og kalte seg selv "den første sportsmann" i hans politiske kampanjer. For ham var fotball spesielt, en god måte å fremme et positivt bilde av Argentina og øke nasjonalismen blant befolkningen.

Peróns politiske grep om å fremstille Argentina som en vinnende nasjon, var så sterk at han valgte å ikke sende laget til Copa América i 1949, ei heller VM året etter, i frykt for at laget skulle tape.

Da Juan Perón døde i 1974, tok hans tredje kone, Isabel Perón, over presidentskapet. Hun ble verdens første kvinnelige president, men hadde hverken utdannelsen eller den politiske finessen til å styre landet. I vakuumet av Jorge Peróns fravær og hans kones inkompetanse, blusset det opp flere terroristangrep, kidnappinger, tortur og snikmord fra marxistiskes militante grupper og den argentinske antikommunistiske allianse.

Etter to år med kaos og økonomiske problemer, kuppet general Jorge Videla regjeringen.

Han opprettet en militær junta bestående av marinen, hæren og flyvåpenet, og med diktatorisk hånd styrte han landet inn i en av de mest brutale epokene i Argentinsk historie.

Perón hadde lagt grunnlaget for politikkens sterke bånd til fotballen. Da Videla brutalt tok over makten, så han idretten som en mulighet til å samle befolkningen, skjønt i hans ideologiske tankesett.

For Videla var verdensmesterskapet ikke bare en mulighet til å øke nasjonalismen blant argentinere, men det var også en ideell mulighet for å skape en avledning fra ham og juntaens grusomheter. Med et mesterskap i fotball ville kritikken drukne i mediene, og erstattet med gleden et fotballmesterskap kan gi.

Fotball VM i 1978 – politikk, korrupsjon og tortur

VM skulle bli holdt for åttende gang i 1978, og blir sett på som et av de mest politiske verdensmesterskapene i fotballhistorien.

Mesterskapet startet 1. juni 1978 og som et hån mot menneskerettighetsorganisasjonene som i lengre tid hadde forsøkt å rette søkelyset mot overgrepene, ble slagordet under VM "Vi er mennesker, og vi har rett".

Korrupsjonsanklagene Videla har blitt beskylt for, er for evig en skamplett i Argentinas fotballhistorie. Den mest omdiskuterte kampen i mesterskapet var da Argentina møtte Peru.

Argentina trengte fire mål for å komme til finalen, og Peru var hinderet i semifinalen. På den tiden var Peru et meget habilt lag og ville ha gitt Argentina stor motstand. Til pause stod resultatet 2-0 til Argentina, og for at Peru skulle ha en reel sjanse for å vinne måtte de ha landets beste spiller, Jose Velasquez på banen. Likevel da lagene gikk ut på banen i andre omgang, var han overraskende byttet ut.

48 minutter ut i andre omgang ble håpet om finaleplass for alvor tent, da Kempes satte inn det tredje målet.

I ESMA, derimot, fortsatte torturen som vanlig, men med radioen på. Da Argentina scoret stoppet torturistene opp for å juble og tvang ofrene til å heie med.

Da det fjerde målet i semifinalen ble scoret, eksploderte en bombe i et hjem til en argentinsk minister som hadde kritisert den enorme pengebruken de ansvarlige for mesterskapet hadde brukt. Journalister avdekket senere mer enn 50 millioner dollar i donasjoner til Peru. Et klart tegn på viljen til bruk av penger for å anvende fotball som et politisk våpen.

I det 72. minuttet satte Luque inn kampens siste og sjette mål. Argentinas finaleplass var et faktum, men hadde de vunnet kampen rettferdig? Nei, mener tidligere senator Genero Ledesma, som i et vitnesbyrd i argentinsk rett i 2012 hevdet at kampen var rigget. Ledesma var på den tiden en fagforeningsrepresentant i Peru, og sammen med andre venstreorienterte ble han sendt til Argentina for å tortureres.

Ledesma hevdet at presidentene fra Peru og Argentina hadde inngått en avtale. Peru sendte mange av sine politiske fanger til Argentina for å få dem til å "forsvinne", og som betaling skulle det peruanske laget tape semifinalen. Det var en gunstig avtale, Argentina måtte jo vinne med fire mål eller mer for å komme til finalen. Det hadde de nå klart.

I finalen møtte Argentina Nederland, den skulle holdes på River Plate Stadium, en liten kilometer fra ESMA. Flere av fangene, som satt i torturleieren, ble tvunget til å se på kampen med øyebindene dratt opp i pannen, plassert foran en flimrende TV-skjerm. Da Argentina scoret ble de tvunget til å juble, av fangevokterne. Fangene turte ikke annet, vel vitende at de kunne bli satt på neste transport ut av torturleieren. Det kunne være alt fra omplassering i en annen torturleir, til en flytur, neddopet, og kastet ut fra flyet, flere hundre meter ned i iskaldt vann, hvor møtet med vannoverflaten endte livet.

Da Daniel Bertoni punkterte kampen for Argentina, med det tredje målet, var seieren et faktum. TV-skjermen ble skrudd av i torturleieren, men euforien fra det argentinske folk i gatene kunne høres i flere timer etter.

Fotball og politikk i dag

Videlas grep om fotballen kan spores helt frem til dagens fotballbilde i Argentina. Barra bravas, en kjent voldelig gruppe fraksjoner med fotballfans og sterke politiske bånd, har skapt støy på fotballarenaer i Argentina siden 50-tallet. De kan sammenlignes med Europas hooligans og kontrollerer mye av det som skjer i fotballverden. Gruppene kan ikke være suksessrike uten hjelp fra ledere av argentinske fotballklubber, som betaler for at de skal herje på tribuneplassene. Spillere og trenere som ikke følger gruppens regler får svi for sviket, med tilrop og hetsing gjennom hele kampen.

Det er fire elementer som opprettholder barra bravas; staten, den argentinske fotballforening, klubbene og fansen. Vold og trusler om vold er i symbiose med politi, klubbene og politikerne - barra bravas får beskyttelse fra politiet og betaler tilbake med støtte til politikere og klubbrepresentanter. Alle klubber har hver sin fraksjon av barra brava, og synliggjør politikkens innflytelse i fotball. Det var Videlas diktatur som skapte rom for dette til å oppstå.

Daleos historie

Tilbake til oktober 1978, og jubelen etter seieren over Nederland i finalen, slår mellom veggene i torturleieren. Det kommer en fangevokter inn i cellen til Graciela Daleo. Hun sammen et fåtall andre blir hentet ut og tvunget inn i bilkortesje. Mens de kjører ut av portene til leieren, blir de møtt med en hærskare av mennesker i blått og hvitt som messer "Argen-tina, Argen-tina". Fangevokterne tvinger fangene til å se ut av vinduet på den jublende massen. "Hvem husker dere?" erter fangevokteren, mens feiringen over seieren ser ut til å ha visket ut krigens kalde forsvinningsstatestikk i det argentinske folk.

Daleo spør om tillatelse til å stå opp ut av soltaket. Den kalde vinden tar tak i den spede kroppen, merket med flere måneders tortur, og tårene triller nedover kinnet.

De stopper ved en restaurant, bordene blir slått sammen og fangevokterne bestiller øl og pizza til alle. Kvinnene sitter sammen med mennene som har voldtatt dem med elektriske metallstenger.

Etter en stund ber Daleo om hun kan gå på do. Stanken som møter henne er voldsom, men hun kan puste fritt, om bare for noen få minutter. Hun tar en leppestift hun har fått av en vokterne, for å se bra ut for ham, og begynner å skrive på veggene til stiften går tom. "Mordere" skriver hun i febrilsk hat om de som står ansvarlig for hennes kidnapping og tortur, og ber om støtte til geriljaen.

Når hun kommer tilbake til bordet, dirrer frykten i halsen. Hvis hun blir spurt om å levere tilbake leppestiften eller en av torturistene går på do, vil hun bli drept den kvelden.

Etter en time er de tilbake i torturleiren. Jubelen runger fortsatt mellom veggene.

Ettervirkning

Etter flere måneder med den samme torturen, som nærmest hadde blitt en rutine basert på hvilket nummer Daleo var i rekken, ble hun til slutt satt inn i et rehabiliteringsprogram. Der hun skulle skrive sin livshistorie, i et forsøk på å omforme hennes politiske tankegang. Etter nesten 15 måneder i fangenskap ble hun sendt til Bolivia i to måneder, med beskjed om å rapportere til ambassadens marineattaché som en test på hennes ideologiske gjenoppretting. Hun ble fortalt at hvis hun gjorde noe utenfor grensene som ble satt, ville hennes familie og alle de som satt på ESMA bli straffet. Etter oppholdet i Bolivia, fikk hun møte sine foreldre for første gang siden hun ble kidnappet, men ble raskt sendt ut av landet igjen og fikk ikke returnert til hjemlandet før 1984.

Graciela Daleo vitnet mot flere av kommandantene under rettsakene på 80-tallet, men hun var kritisk til behandlingen av de som vitnet. Menneskerettighetsorganisasjonene hadde skapt en rettsstrategi der de som vitnet skulle portretteres som ofre og deres politiske tilhørighet var visket ut. De som var bortført og overlevende ble dermed depolitiserte uskyldige ofre, og ikke noe annet. Det passet inn i bildet av rettmessige ofre med krav på rettferdighet, og ga mer sosial aksept og solidaritet blant både det argentinske folk og det internasjonale samfunnet. En grense mellom de som hadde vært politisk aktive og de som ikke var det, hadde blitt trukket, og skapte splid i samfunnet. Kom det ut at et offer hadde vært politisk aktiv, kunne de bli utstøtt fra samfunnet.

Selv om dette var underliggende for de som vitnet under rettsakene på 80-tallet, førte vitnesbyrdene mot både Videla og juntaen til flere arrestasjoner.

I de senere rettsakene var det ikke like viktig å nedtone den politiske tilhørigheten til ofrene, og Daleo med flere, mente at det var lettere å kunne snakke fritt om hvem de var og bakgrunnen for hvorfor de ble kidnappet.

Videla ble dømt til livsvarig fengsel i 1985, for brudd på menneskerettighetene og satt i fengsel frem til 1990, da han ble benådet av daværende president Carlos Menem. Flere rettsaker oppstod i ettertid og han ble tilslutt dømt til 50 års fengsel, 5. juli 2012. Han døde 17. mai 2013 av naturlige årsaker, mens han sonet i et argentinsk fengsel.

Politikk og fotball er uten tvil sammenflettet, men Videlas grep om fotballen har skapt en skygge over Argentinas seier i -78. Spillere som Villa, Kempes, Luque og kaptein Daniel Passarella har ikke fått den samme hyllesten som Maradonnas Argentina fikk da de vant VM, knappe ti år senere.

I dag jobber Graciela Daleo som professor for et universitet i Argentina, og er aktiv i å sikre rettigheter til ofrene under Videlas brutale regime.

Hun har uttalt at hun fortsatt hater VM i fotball.