– Det minner om helvetesuka i militæret

Hopperne må stå opp klokken 05.00. Så er det rett på flyet, deretter buss og heis til toppen av hopptårnet. Der setter du deg sammen med dine argeste konkurrenter. Og venter. Og venter, venter og venter ...

Så kjører de i gang hopprennet, og du tror alt er i gang. Men så er de ikke det likevel. Du sitter og venter og vet aldri helt hva som skjer.

– Det minner om helvetesuka i militæret, sier hoppernes fysioterapeut Lars Haugvad til NRK.

• Les også: Johansson satte verdensrekord – så klinte Kraft til

Opp tidlig – sent i seng

Helgens renn i Vikersund var en voldsom anstrengelse både fysisk og mentalt.

– Du står opp klokken fem og er ikke i seng før midnatt. Det er en ekstrem belastning å være til stede hele veien. Du skal orke dét, og du skal ha overskudd til hoppingen, sier Haugvad, som mener god logistikk er grunnen til at det i det hele tatt var mulig.

– Du er «på alerten» fra du står opp til du kommer hjem, sier han.

Størst oppmerksomhet fikk Robert Johansson, mannen med barten som hoppet 252 meter og satte verdensrekord på lørdag. Den ble senere slått av Stefan Kraft, som landet halvannen meter lenger ned i Vikersundbakken.

– En ekstrem påkjenning på kroppen, man merker jo det, forteller Johansson.

• Les også: Romøren mistet lappen i promillekontroll

– Helt vilt

Forskjellen fra «vanlig» skihopping er enorm, særlig når du lander på sletta, slik Johansson gjorde.

– Trykket er helt vilt. Det er så mye trykk og energi, og du må bruke alt du har på å holde kroppen stabil i de ni sekundene. I tillegg skal du jo lande på en bra måte. Akkurat der er forskjellen enorm, forteller Robert Johansson.

Onsdag morgen setter Johansson kursen mot sesongavslutningen i Planica – den andre skiflygingshelgen på rad. Allerede torsdag er de i gang med to prøveomganger og en kvalifisering.

– Musklene restituerer seg i løpet av 48 timer, så det er nok tid til å få overskudd. Det viktigste er at man kobler av slik at nervesystemet ikke går på høygir, sier Haugvad.