Vil Guardiola lykkes der forgjengeren feilet?

Før Manchester City møter Arsenal i dag, kan man spørre seg om de lyseblå i det hele tatt kan slås i sesongens tittelkamp. De har de beste spillerne, de dypeste lommene og en trener som nettopp har levert den beste Premier League-sesongen noensinne.

City vant ligaen med 100 poeng, 19 mer enn noe annet lag. Selvsagt er de klare favoritter igjen.

Motargumentene er slett ikke mange, og man må fort bla i historiebøkene om man ønsker å tro at tittelkampen skal bli spennende. Der står det at få vinner ligaen to år på rad. Siden Premier League startet i 1992, har faktisk kun to trenere klart det.

Det ligger altså mange feller ute for tittelvinnerne. Vil en av dem ta Pep Guardiola?

Ned fra tronen

I så fall vil han ikke være den første. Arsène Wenger vant tittelen tre ganger med Arsenal, men vant den aldri to ganger rad. Carlo Ancelotti tok Chelsea til topps i 2010, men ble sparket året etter.

For City vant Roberto Mancini i 2012 og Manuel Pellegrini i 2014. De hadde både laget og ressursene til å bygge videre på suksessen.

Men det ble med den ene gangen for begge to.

Faktisk har kun Sir Alex Ferguson og José Mourinho forsvart tittelen. Mourinho gjorde det én gang, med Chelsea i 2006, mens Ferguson klarte det seks ganger. Den siste var i 2009, da United tok sitt tredje strake seriemesterskap. Siden ser det ut til å ha blitt stadig vanskeligere.

Fem av de siste seks vinnerne har havnet mer enn 10 poeng bak teten påfølgende år. Bare de siste tre årene har kollapser rammet Chelsea (31 poeng bak), Leicester (49 poeng) og så Chelsea igjen (30 poeng). Glem heller ikke United under Moyes i 2014, som havnet 22 poeng unna.

Disse tallene er ekstreme. Hvorfor er det så vanskelig?

• LES OGSÅ: Vil Mourinho vare ut sesongen?

Tøff konkurranse

Den mest åpenbare årsaken er at Premier League har så mange topplag. I Spania står det nærmest alltid mellom Barcelona og Real Madrid, mens Juventus (Italia), Bayern München (Tyskland) og Paris Saint-Germain (Frankrike) pleier å spasere til tittelen.

I motsetning har City fem rivaler med potensial og ressurser til å blande seg inn i toppen.

Dette gjør tittelkampen så tøff at marginer ofte blir avgjørende. Både Leicester (2016) og Chelsea (2017) hadde knapt skader, og nøt godt av rå effektivitet foran mål. Begge disse fordelene er vanskelige å opprettholde over lang tid, og så fort de forsvant, ble resultatene verre.

De to lagene spilte heller ikke i europeiske turneringer, noe som reduserte den fysiske belastningen og ga trenerne ekstra tid på treningsfeltet.

City ligger derimot ikke i faresonen her. De har spilt i mesterligaen lenge, så de vil ikke støte på overraskelser med hensyn til intensitet og belastning. De fikk skader forrige sesong, så dette blir heller ikke noe nytt. Og tallene viser at effektiviteten foran mål har vært normal.

Det betyr imidlertid ikke at City kan gjøre alt som før og likevel forvente å ta tittelen.

• LES OGSÅ: Har Pochettino møtt veggen?

Taktisk variasjon

Motstanderne kan nemlig heve seg. Ikke bare Citys direkte rivaler, men også bunnlagene, som gjerne løper enda litt lenger og slåss enda litt hardere. Det å slå de regjerende mesterne, er en skalp alle ønsker.

Så har man det taktiske. Når et lag vinner ligaen, er det gjerne fordi de har funnet en strategisk vri eller et nytt system som har overrasket resten. Det klassiske eksempelet var Chelsea under Antonio Conte, som vrei om til 3-4-3. Ingen fant ut av systemet før det var for sent, fordi de ikke var vant til å møte lag som spilte tre bak.

Men innen påfølgende sesong hadde 17 av de 19 andre lagene prøvd å spille med tre stoppere.

Denne kopieringen understreker viktigheten av å alltid utvikle det taktiske, selv når man vinner. Den gode nyheten for Citys rivaler er at slikt er vanskelig å få til.

Den dårlige er at taktisk variasjon er Guardiolas spesialitet.

Ett steg foran

Guardiola har vært her før. Både i Barça og Bayern vant han ligaen i sine tre første år. Ofte regisserte han den første triumfen med ortodokse systemer, som 4-3-3 eller 4-2-3-1. Og så, da rivalene først hadde analysert disse metodene, kom han med nye systemer som ingen hadde kjennskap til.

Til tider var det som en parodi. I hans andre år i Tyskland spilte Bayern 4-3-3, 4-2-3-1, 4-1-4-1, 4-1-3-2, 4-1-2-1-2, 3-4-3, 3-4-2-1, 3-5-2, 3-1-4-2 og 3-4-3 diamant.

Denne evnen til å alltid ligge ett steg foran, er en av Guardiolas fremste egenskaper. Det er også en av måtene City kan bli bedre på, selv etter en sesong hvor de tok 100 poeng.

– Om jeg ikke hadde følt at vi kan forbedre oss, hadde jeg ikke vært her, sier Guardiola.

Det var det taktiske. Men hva med det mentale?

• LES OGSÅ: Her alle overgangene i Premier League

Sulten stall

Det er tross alt naturlig å slappe av etter at man ha gjort noe bra. Man blir sløv og tilfreds, mens rivalene lukter blod. Ofte er suksess det farligste som finnes.

Nettopp City gikk i denne fellen etter titlene i 2012 og 2014. Stopperen Vincent Kompany, som var med på begge triumfene, har innrømmet at spillerne kom tilbake fra sommerferien begge gangene uten den samme sulten.

I år hevder imidlertid Kompany at stallens mentalitet er annerledes. Guardiola har lovet å være enda tøffere med spillerne, og selv klubbens styreformann, Khaldoon Al Mubarak, har advart rivalene at Guardiola vil gå til krig mot enhver spiller som ser ut til å slappe av.

– Vi har en trener som aldri stopper. Det kommer ikke til å bli noe selvtilfredshet her, sier Al Mubarak.

Så krevende er Guardiola at han visstnok heller vil si opp jobben enn å trene en stall som er mett på suksess. City-laget er fortsatt ungt og relativt umerittert: Utenom Kompany hadde kun David Silva, Fernandinho og Sergio Agüero vunnet Premier League før i år.

Det lover godt for en sesong som etter all sannsynlighet ender med nok en triumf.