Vi må snakke om handsen

Mens en hel fotballverden fortsatt sliter med tunge fordøyelsesproblemer etter innføringen av VAR, så er ordningens egne oppfinnere allerede på vei videre i sin nær revolusjonære ombygging av fotballens grunnstrukturer. Og det uten at man egentlig har klart å forklare hvorfor.

Nå har de gått løs på hele fotballsportens mest grunnleggende dilemma:

Hvordan forholde seg til de to kroppsdelene som for 20 av de 22 spillerne på banen kun er fremmedelementer?

Fremmedelementer og ikke minst røde soner, som det heter i nåtidens sjargong.

Armer har, med unntak av ved innkast, ingen positiv funksjon i fotballen for andre enn målvaktene.

Problemet er likevel at de aller fleste fotballspillere faktisk har to av dem.

Og at disse med ujevne mellomrom kommer i kontakt med ballen.

Handsregelen er fotballens mest grunnleggende forbudsbestemmelse.

Men siden allmenne regler for fotballspillet ble vedtatt første gang i 1863, har det vært mer enn 150 år med mer eller mindre sammenhengende diskusjoner rundt denne.

Hånd søker ball

Tidligere skulle det, forenklet sett, dømmes straffespark når hånden søkte ballen og ikke motsatt, hvilket ga et element av forsett.

Enkelt var det ikke, og det skapte mengder av diskusjoner om hva som var tilsiktet og hva som var rene uhell. Men det føltes faktisk noenlunde rettferdig i prinsippet.

Etter endringene IFAB (The International Football Association Board), som er eneveldige når det gjelder endringer av fotballens regelverk, vedtok vinteren 2019, skal mange flere situasjoner medføre at man dømmer hands, selv når forsvareren var åpenbart uskyldig.

Alt av ballberøring på armene som medførte noen slags fordel skal straffes.

Man så et eksempel på det allerede i mesterligafinalen samme år. 23 sekunder tok det før Liverpools Mané hadde skutt ballen opp i armen på Tottenhams Sissoko, og Liverpool fikk straffe. Til store protester – og ingen nytte.

Straffemålet avgjorde i praksis verdens største klubbkamp. Verden hadde fått den første virkelige smakebit av hva som skulle komme – og likte den ikke.

Det som allerede da ble trukket frem, var mulighetene for bevisst å utnytte de nye reglene for å skaffe seg straffe ved å sikte mot armene i mye større grad.

Diskusjonen ble foreløpig liggende. Det var det ingen grunn til.

Vi har ennå ikke sett starten av hvordan denne regelen kan ende med å endre adferd innenfor sekstenmeteren.

Men at det er i ferd med å skje, er det ingen tvil om.

For hvordan kan man som angripende lag utnytte mulighetene dette gir – og faktisk bevisst sikte mot armene i større grad.

Og hvordan skal det forsvarende lag i størst mulig grad bevege seg for å minske sjansen for at ballen berører en ellers uskyldig arm?

Å definere en arm

For å lette diskusjonene rundt hva slags berøring som faktisk skal medføre straffespark, gikk IFAB til det radikale skritt å definere armene.

Noe man strengt tatt ville trodd allerede hadde skjedd en del menneskelige utviklingsledd tidligere. Men så var ikke tilfellet.

For om en arm er en arm er en arm, er det ikke dermed en fotball-arm. Fotball-armer er nå en helt egen kategori kroppsdeler. Dette brysomme lemmet er nå definert fra fingertuppene og opp til der armhulen starter. I teorien, altså.

For alle skjønner hvor enkelt det er å definere starten på armhulen hos en fotballspiller i bevegelse.

Hvor mye av ballen som skal berøre hvor mye av armen nedenfor armhulens start er ikke definert. Og kommer neppe til å bli det. Tidligere tids diskusjoner om aktive skuldre fremstår som forfriskende enkelhet sammenlignet med hva vi nå er midt oppe i.

Alt takket være dette frem til nå så anonyme IFAB, som har klart å holde seg i skyggen gjennom sine første 134 leveår. Men ikke lenger.

IFABs forsøk på å styre fotballen inn i en ny tid har endret sporten i en retning som så langt er i beste fall middels vellykket, også før denne handsregelen.

Dette endte i 2016 i det VAR-systemet vi nå kjenner så altfor godt.

VAR og hands – hånd i hånd

Problemet med systemet, er at det utstråler tillit, men bidrar med det i altfor liten grad i virkeligheten.

Presisjonsnivået er nemlig mye lavere enn man hadde trodd teknologien ville bidra med og har i stedet skapt ytterligere debatt. Særlig rundt offside- og hands-avgjørelser.

VAR-systemet har likevel gitt regelmakerne i IFAB en selvtillit til å gjøre endringer i en hastighet man tidligere ikke har vært i nærheten av.

For endringene i handsregelen kan ikke sees uavhengig av VAR og tiltroen til dets avslørende egenskaper. VAR er et sine qua non for endringene av handsreglene. Uten hvilket ikke.

Men å gjøre så inngripende endringer i sporten basert på eksistensen til VAR, er i våre dager som å tro på at regjeringens smitte-app skal stoppe korona-spredningen.

Altså å bygge på en teknologi som ikke er tilpasset den virkeligheten den skal analysere.

Eksplosjon i England

Effekten ser vi allerede i Premier League. Der en av forbedringene foran årets sesong skulle være at hoveddommerne under VAR-situasjoner selv skulle bruke skjermen på sidelinjen i større grad.

Og skjermene har til de grader blitt brukt.

Antallet straffespark har nemlig gått i været med de nye reglene. Det er etter tre ligarunder allerede blitt idømt 20 straffespark, hvilket indikerer en tredobling av det totale antallet for sesongen hvis det fortsetter – og med dét et tilsvarende antall kontroverser.

Som i den tredje spillerunden eksploderte.

Først med Evertons seier over Crystal Palace, så Manchester Uniteds mot Brighton – før det toppet seg med Newcastles sene utligning mot Tottenham, som førte til at Tottenham-manager José Mourinho gikk rett i garderoben i rasende fortvilelse.

Å se rundens to siste kamper mandag kveld helt uten hands-diskusjoner føltes nesten antikvarisk. Og det viser hvor galt det allerede har gått.

Hvis trenden fra de første rundene fortsetter, vil antallet hands-straffer som totalt blir idømt gjennom sesongen ende på 88. Tallet i fjorårets sesong var 19.

En verden i villrede

Reglene rammer spillere kun for å være til stede i sin egen 16-meter og uten å ha gjort noe som helst straffbart, og som med dét gir avgjørende straffespark på nærmest vilkårlig vis.

Slik kan man ikke ha det i en verden der slike straffespark har en enorm verdi, også økonomisk sett.

Også Molde fikk føle på effektene av dette i de avgjørende kamper om innpass i klubbfotballens gylne selskap. Der det norske laget kunne ledet 4–2 mot Ferencváros, sto det 3–3 før returoppgjøret. Som endte 0–0. Straffesituasjonene i Molde ble avgjørende. Og Molde gikk glipp av en ekstrainntekt på rundt 100 millioner kroner.

Den moderne fotballen trenger sin naturlige utvikling. Men der kartet ikke lenger stemmer med landskapet, må det tegnes om.

Det har skjedd før. Regelen om Golden Goal kom på 1990-tallet, for å vende en trend med stadig mer spekulativ og destruktiv taktikk i ekstraomganger. Etter en kort, men dramatisk historie ble så vel den som det enda mer uønskede avkom Silver Goal avskaffet etter EM i 2004, og man gikk tilbake til ekstraomgangene slik de hadde vært.

Dette er et skritt de 28 mennene og ene kvinnen i IFABs generalforsamling snarest må ta initiativet til å gjøre igjen med sin nye handsregel. Premier Leagues dommersjef, Mike Riley, har allerede bedt dem om en oppmykning av tolkningen, hvilket skal medføre en mer helhetlig vurdering av straffesituasjonen.

Men det endrer ikke på det grunnleggende problemet - regelen i seg selv.

Som gjør at straffer som den til Newcastle mot Tottenham fortsatt vil bli idømt når runde 4 starter på lørdag.

I England fortviler José Mourinho fortsatt over tapte poeng.

Vi andre sitter bare igjen og venter på helgens kamper, mens vi føler på den nevnte forvirring.

Over at spillet som ble verdens mest populære på grunn av sin enkle, universelle forutsigbarhet er på vei til å ende i en grøt av datastreker, forsinkelser og meningsløse straffespark.

Og over enda flere forkortelser vi plutselig må forholde oss til.

Om det er VAR, IFAB eller nå DKIF. Dette Kan Ikke Fortsette.