Vebjørn Rodals ukjente OL-drama: – Det kunne gått ordentlig galt

– Vi fant en pub utpå bygda utenfor Atlanta. En ordentlig cowboypub med biff og burger og øl. Jeg husker det var mulig å kjøpe en gallon med øl, og det er vel cirka fire liter, er det ikke? Det ble en uforglemmelig aften. Sent ble det også.

31. juli, altså lørdag, er det nøyaktig 25 år siden Norges første og enn så lenge eneste OL-gull i løping ble feiret. Karsten Warholm og Jakob Ingebrigtsen har muligheter til å gjøre noe med det i løpet av de nærmeste dagene, men enn så lenge er Vebjørn Rodal eneste medlem i klubben.

Gullet på 800-meteren i Atlanta regnes av mange som den største enkeltstående bragden i norsk idrettshistorie.

Akkurat det er ikke Rodal selv så opptatt av. Men opplevelsen i seg selv glemmer han ikke så lett. Og det mange ikke husker – eller eventuelt aldri har visst – er at utfallet kunne blitt helt annerledes.

For bortsett fra forsøksheatet, gikk nesten ingenting slik den da 24 år gamle rennbyggen hadde sett for seg.

• Her kan du gjenoppleve Rodals historiske OL-innsats i levende bilder
• Hør flere detaljer om OL-bragden i podkasten «I det lange løp»

Den første tanken: «Dette går ikke an»

Det første sjokket traff ham, bokstavelig talt, da han skulle gå ut av flyplassterminalen. 40 varmegrader og luftfuktighet på godt over 90 prosent ventet da han gikk ut døra.

– Jeg tenkte at «dette går ikke an, så varmt kan det ikke være noen plass på jorda». Det var en helt ekstrem følelse av klam varme. Så det var en utfordring, klimaet i Atlanta. Det var, for en som kommer fra Berkåk, veldig uvant, sier Rodal.

Til tross for varmen, var det grunnlag for optimisme. Han kom ikke til OL som storfavoritt, til det er 800-meter en altfor uforutsigbar øvelse, men trønderen var definitivt blant dem som kunne vinne.

Allerede tidlig på sommeren i 1996 hadde han vist storform. Under Bislett Games løp han som den andre i historien 800-meter på under 1.43 – uten å vinne.

For selv da Rodal løp så fort, ble Wilson Kipketer for sterk.

– Det var frustrerende, erkjenner Rodal.

Det var likevel en bekreftelse på at han var bedre enn noen gang, og samtidig en påminnelse om at han måtte fortsette å terpe på de små detaljene for å bli enda bedre.

– Mulig han hadde slått meg

At Kipketer vant på Bislett, var i seg selv ikke oppsiktsvekkende. Han var som regel litt for sterk for Rodal.

– Arrangørene likte å fronte en duell på 800 meter mellom Wilson Kipketer og Vebjørn Rodal. Det var veldig sjelden en duell. Jeg var litt for ofte en 700-meterløper, og ikke en 800-meterløper, til at jeg utfordret Wilson veldig ofte, erkjenner Rodal ærlig.

Men i Atlanta ville det ikke bli noen duell mellom dem. Kipketer skulle ikke være med. Kenyaneren var i ferd med å bli dansk. På grunn av det pågående statsborgerskapsskiftet kunne han ikke delta i OL.

Det blir Rodal stadig vekk minnet om når det snakkes om gullet.

– Det er jo riktig, men det er ikke noe jeg får gjort noe med. Hvis Wilson hadde vært der, så er det mulig at han hadde slått meg. Selvfølgelig er det det. Men han kunne vært der, men da hadde han blitt dansk noen år senere, påpeker Rodal.

Den sterkeste rivalen var altså borte før start. Da Rodal begynte å røre på seg på treningsbanen i Atlanta, oppdaget han dessuten noe annet.

Følelsen av å fly

Kroppen føltes lett som ei fjær. Enda lettere enn da han satte norsk rekord på Bislett. Han var i kalasform.

– Hvis du kan snakke om følelsen av å fly noen gang, så var det da, minnes han.

– Det er en god følelse å huske og se tilbake på. Men så er det også litt vemodig, for du vet at den følelsen fysisk får du aldri oppleve igjen i livet ditt.

– Du var ikke redd for at du var for tidlig i form når du var så lett noen dager før?

– Tanken slo meg. At «den følelsen jeg har i dag, må jeg prøve å bevare til om tre dager, om fire dager og om seks dager», da løpene skulle skje.

Søndag 28. juli kl. 19.15 lokal tid gikk startskuddet for første forsøksheat på 800 meter. Vebjørn Rodal fra Norge hadde full kontroll og vant. Underveis føltes det nesten som han fikk det servert.

– Jeg hadde jo løpt bra både i 94- og 95-sesongen, og i 96-sesongen før OL, og da fikk du litt respekt. Da får du det gjerne litt lettere som du vil ha det i feltene, det er ikke så mange som vil utfordre deg eller slåss med deg. Så jeg fikk gjøre det jeg ville, konstaterer han.

Sjokoladen som ble redningen

Det han ikke visste da, var at forsøksheatet var det siste som skulle komme til å gå etter planen.

I semifinalen neste kveld ble det nemlig drama. Større drama enn det de fleste har visst. Det begynte før start, og det var klimaet som spilte Rodal et puss.

– Det var kritisk for meg, for det var ikke så langt unna at det kunne gått ordentlig galt, erkjenner han.

Det var 42 grader og luftfuktighet på 96 prosent.

– Jeg kjente på slutten av oppvarminga at jeg begynte å bli litt sulten og tørst. Det er et dårlig tegn, for da er du sannsynligvis allerede litt for langt inne i en dehydreringsfase, påpeker han.

Rodal tok et meget uvanlig grep, som han ikke hadde gjort før og aldri gjorde igjen.

– Jeg spiste en halv snickers på slutten av oppvarminga fordi jeg følte jeg måtte ha næring. Sånn bør det egentlig ikke være. Du bør være i næringsbalanse på det tidspunktet, sier han.

Springskallen

Selve løpet gikk imidlertid greit. Tilsynelatende. I halvannet minutt. Rodal ledet ut på oppløpet. Han så ut til å ha kontroll. Han trodde han hadde kontroll.

Men etter 740 meter skjedde det noe ingen hadde sett for seg:

– Beina mine vil ikke mer. De stopper bare opp. Og når det skjer, så hører jeg jo at det er løpere veldig tett på meg. Jeg skjønner at dette kan bli trøbbel, prøver å berge stumpene ved å gjøre tekniske ting riktig, prøver å ikke klappe sammen helt teknisk og prøver å komme meg i mål så anstendig som mulig.

De to beste ville gå direkte til finalen. Rodal kom i mål som nummer tre.

Han fryktet riktig nok ikke for finaleplassen da han så lystavla. Han skjønte at 1.43,96 ville holde til at han gikk videre på tid. Men han hadde fått seg en skikkelig vekker.

Og hans psykologiske krigføring mot konkurrentene hadde gått på et monsternederlag.

– Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg å gjøre semifinaleheatet mitt. Jeg hadde visualisert semifinalen i OL oppi hodet mitt på harde treningsøkter hele vinteren inn mot 96-sesongen. For det var den store nøkkelen, hvordan jeg skulle gjøre det, mimrer han.

Dette er hva han hadde visualisert:

– Jeg skulle være i kanonform, jeg skulle vinne semifinaleheatet. Så skulle jeg gå litt rundt nedpå banedekket etterpå og late som jeg ikke var sliten i det hele tatt, og vise konkurrentene mine at dette hadde jeg stålkontroll på. Så skjedde det motsatte. Jeg fikk meg en ordentlig springskalle, konstaterer han.

Sjokkåpningen

Rutinene rundt næringsinntak ble skjerpet før finalen. Så da Vebjørn Rodal onsdag 31. juli klokka 20.35 sto på startstreken i Atlanta, lå egentlig alt til rette for at han skulle gjøre sitt livs løp.

Men heller ikke finalen skulle bli slik Rodal hadde sett den for seg. I hvert fall ikke helt.

– Det som var greia der, var at Johnny Gray var i finalen, og alle forventet at han skulle dra. Jeg håpet og trodde oppriktig at han skulle dra og gjøre det på cirka femti og en halv, som ville vært helt ideelt for meg. Da skulle jeg være på skuldra hans og ta over en eller gang når han sluknet, for det var det stor sjanse for at han gjorde, sier han om drømmescenarioet.

Gray tok føringen, som ventet. Problemet var bare at amerikaneren løp enda fortere enn Rodal hadde sett for seg. Allerede ut av første sving innså trønderen at det rett og slett gikk altfor fort.

– Den åpningsfarten han drar i gang, tør jeg ikke å bli med på. Og så må jeg ta plan B. Det er å legge seg litt mer tilbake, sier Rodal.

Sjansen han aldri ville få igjen

Ved passering 400 meter, fikk Rodal bekreftelsen på at følelsen stemte. Gray passerte på 49,5 sekunder. Det var bare et spørsmål om tid før han kom til å sprekke.

– Da ble jeg på en måte litt trygg på at jeg hadde fått en billig nok førsterunde, for jeg var kanskje et sekund bak ham. Utfordringen var at jeg lå ikke der jeg ønsket å ligge. Jeg lå ikke på skuldra til lederen, jeg lå bokset inne nesten bakerst, konstaterer Rodal.

Han måtte med andre ord finne en vei framover i feltet, uten å havne i trøbbel. Åpningen kom på bortre langside. Riktig nok måtte Rodal gå lenger ut fra lista enn han hadde ønsket, men sånn måtte det bli.

Han skrudde opp farten, men ikke for mye.

– Så kommer jeg meg opp der jeg vil være, på skuldra til lederen, og der ligger jeg når det er 120 meter igjen. Så tenker jeg «nå går jeg, nå kan jeg ikke vente lenger, nå må jeg gå, nå er det all in, nå gjelder det, og en bedre sjanse enn denne, får jeg ikke».

Noen tideler med panikk

– Den eneste klare tanken jeg klarer å gjenskape, er at når det er cirka 60 meter igjen, så leder jeg OL-finalen. Så tenker jeg med meg selv at «ja ja, du leder OL-finalen, med så kort igjen, det er greit å ha gjort det også, men prøv nå for faen å komme deg i mål på ordentlig vis også nå da».

Det var farens råd fra barndommen dukket opp i bakhodet: «Spring helt til mål!».

Det neste som slo inn: Fokus på arbeidsoppgavene, som var akkurat de samme som da han løp lokale stevner på Lerkendal som 10-åring.

– Holde i gang armpendelen. Holde frekvensen oppe. Ikke bli tung og seig og treg selv om syra kommer. Og så viser TV-bildene at jeg får litt panikk når det er ti meter igjen, da må jeg i hvert fall ikke rote det bort. Det blir litt kavete helt over mål der. Men ja, det gikk bra.

– Hvordan opplevde du det selv, var det panikk de ti siste meterne?

– Ja, det var noen tideler med panikk der helt på slutten. Angsten for å dumme seg ut helt i sluttfasen. Det måtte ikke skje. Jeg fikk en bronse året før i VM i Göteborg, som egentlig burde ha vært en sølvmedalje hvis jeg hadde vært like våken der. Jeg hadde vel kanskje det litt i tankene.

Den skremmende tanken

Nå er vi framme ved punktet hvor Vebjørn Rodal skulle ha beskrevet euforien i de første sekundene etter målgang. Den beskrivelsen eksisterer ikke.

– Det slo vel inn det som ofte slår inn når du er i litt sånn fightermodus, at det som har vært, må du glemme. Det er alltid det neste løpet som er viktigst. Og jeg tror jeg havnet veldig fort der, fordi jeg var vant til å gjøre det, sjøl om det var en olympisk konkurranse, forteller han.

Først og fremst følte Vebjørn Rodal lettelse.

– Jeg syntes det var skummelt, fordi at fallhøyden ved å mislykkes blir stor. Å ikke lykkes i det ene løpet når det gjelder som mest, er litt skremmende. Hvis du dummer deg ut og gjør amatørtabber eller feil, så kommer det ingen og arrangerer ekstra-OL for dem som dummet seg ut uka etterpå. Det skjer ikke. Det er fire år til neste gang, påpeker han.

Da Rodal løp OL-finalen i Atlanta, visste han at det ventet 3600 timer med blodslit på trening før han eventuelt ville få sjansen igjen.

Frykten for ikke å klare det igjen

Mens han satt og ventet på å avlegge dopingprøve, var det også tankene på den neste sjansen som meldte seg. Selv om han nettopp hadde blitt olympisk mester, var hodet i framtida.

– Det jeg tenkte på, som jeg husker, var at nå er det utrolig mye som har klaffet for deg i løpekarrieren din over lang tid. Det kan bli krevende å gjenskape. Og det er derfor jeg har snakket om at jeg har stor respekt for dem som klarer å gjenskape et OL-gull, sier han.

– Jeg ville virkelig gjøre det, jeg følte virkelig at jeg prøvde, men jeg var ikke i nærheten av å få det til. Så all ære til alle de fantastiske utøverne som gjentar en suksess og vinner gull i flere olympiske konkurranser, dem har jeg stor respekt for, understreker Vebjørn Rodal.

– Tror du at den halve sjokoladen du spiste før semifinalen var med på å redde det ene OL-gullet du vant?

– Det er vanskelig å si. Det kan godt hende.

Rekorden

Rodals vinnertid i Atlanta – 1.42,58 – var ny olympisk rekord i en øvelse som har stått på programmet helt siden de første moderne sommerlekene i Athen ble arrangert i 1896.

Hundre år før Rodal tok sitt gull, ble Teddy Flack den første olympiske mesteren på 800 meter.

På 24 olympiske sommerleker hadde ingen andre løpt distansen like raskt som en beskjeden kar fra Berkåk. Rodals rekord sto fram til OL i London i 2012.