Vant gull med Lægreid, men ble presset til å legge opp – bruker erfaringen til å hjelpe blinde

– Jeg så lagvenninner trene og bli bedre, mens jeg hele tiden måtte ha spesialtilpasset opplegg med kortere økter og lavere intensitet. Plutselig sa det stopp, sier Mathea Tofte til NRK.

Sykdomshistorikken til Mathea Tofte hindret skiskytteren i å gjenta bragden til mor Britt Pettersen, som har både VM-gull og OL-gull fra 80-tallet.

Frykten for å falle utenfor skiskyttermiljøet var enda større enn å faktisk legge opp, men så kom redninga.

Tøff periode

Til tross for at mor Pettersen er en merittert langrennsløper, endte Tofte opp med skiskyting. Hun mente rett og slett at langrenn var litt for kjedelig.

– Jeg trengte litt mer «action». Da jeg fikk med skytinga, så stortrivdes jeg, sier Tofte.

Det var helt greit for mor at dattera valgte skiskyting foran langrenn.

– Hun var en uredd type av seg, og det var kult med våpen og slik. Så lenge ungene var gira og interessert, så var det litt underordna hva det ble til, sier Pettersen Tofte til NRK.

Og da startet veien mot eliten. Unge Tofte var et fremadstormende talent, men etter hvert som lagkameratene utviklet seg, måtte hun ta et steg tilbake. Tofte var syk nesten hver uke, og visste ikke hvorfor.

Hardøkter var umulig, for hun fikk rett og slett ikke puste.

– Moren mi sa alltid, «Mathea, pust med nesen. Jeg hører du puster med munnen når du er syk», og så har jeg sagt at «jeg får ikke det til», men aldri skjønt det. Det har hindret meg i treningen, gjort meg usikker, men på et visst nivå har jeg ikke kunne gjennomføre, forteller Tofte.

Det var tøft for mor Pettersen å se datteren på denne måten.

– Jeg så jo at jenta hadde så lyst, men så buttet det imot hver gang. Som foreldre er jo det eneste du ønsker at barna skal ha det bra og lykkes med det de vil. Det ble ganske mye og litt alvorlig etter hvert, forteller Brit Pettersen Tofte til NRK.

– Hvordan taklet du det?

– Jeg ble litt rasjonell. På den ene siden kjørte jeg på og prøvde å finne de beste stedene for å undersøke hva det var, parallelt med å motivere, stimulere og snakke med henne, sier den tidligere OL-vinneren.

Etter flere utredninger hos leger, fikk hun beskjeden om at hun var et øre-nese-hals-kasus. Flere bein i nesa og overflødig hud i halsen, gjorde sitt til at ingen luft kom gjennom nesen, og da hun anstrengte seg fikk hun ikke puste gjennom halsen heller.

Operasjoner ble gjennomført der flere bein og hud ble skåret bort, men det voks ut igjen. Da måtte Tofte kaste inn håndkleet.

– Jeg har hatt så mye opptrening gang på gang og blitt skuffa, og da går det utover motivasjonen. Til slutt begynte jeg å se etter andre ting jeg heller hadde lyst å gjøre, og komme meg videre, sier Tofte.

Skytetrening med lydlaser

Like etter sesongstart i 2017, tok hun motet til seg og ga beskjed. Dette kunne hun ikke holde på med lenger.

– Jeg var fornøyd med valget jeg tok, men jeg var veldig redd for å miste skiskyttermiljøet, men så har jeg fått være en del av det videre, sier Tofte.

Nå er hun styremedlem i Skiskytterforbundet og jobber parallelt med rekruttering av parautøvere. I tillegg bruker hun kompetansen sin til å holde skytetreninger med lydlaser for svaksynte og blinde.

Det er givende, forteller hun.

– De løser det på ulike måter, dundrer på, faller og reiser seg opp igjen. Det er ingen sperrer, og det syns jeg er ekstremt kult å se på, sier Tofte.

Målet er å få integrert paraidretten på en større måte enn det er blitt gjort til nå.

– Vi har fått mye utstyr, og har planer om å reise rundt i kretser og klubber for å vise at dette er noe alle kan holde på med, sier hun.

For uansett utgangspunkt, håper hun at alle som vil kan få holde på med skiskyting.

– Det har ikke vært nok tilbud til dem, og det syns jeg har vært ganske trist, at de som vil ikke kan få holde på med idretten, dersom de ønsker det. Målet er å gi alle muligheten, sier Tofte.

Kaller gullvinneren surrete

Til tross for mye sykdom, har det vært noen oppturer i karrieren også.

Tofte var på juniorlandslaget i to år, og fikk delta i europeisk ungdoms-OL i østerrikske Liechtenstein i 2015.

Mesterskapet toppet seg med gull på blandet stafett for de norske utøverne. Om man ser på hvem som deltok, er det kanskje ikke så rart.

Det var Sturla Holm Lægreid, Aleksander Fjeld Andersen, Karoline Erdal og Mathea Tofte. Førstnevnte tok sitt første gull på normaldistansen i VM-sammenheng onsdag, som debutant.

Fjeld Andersen deltok i VM i Anterselva i 2020, og Karoline Erdal ble juniorverdensmester i 2016.

Hun er mektig imponert over hva Sturla har gjort.

– Det er helt vilt. Det har fått til står det respekt av, sier Tofte.

Samtidig håper hun at han har fått litt mer erfaring siden den gang de var lagkamerater på juniorlaget. Det var spesielt en hendelse, da juniorlandslaget skulle fly til Frankrike, at Lægreid aldri dukket opp.

Han var i en lekepark da flyet skulle gå. Heldigvis fikk han omgjort billetten og kom seg til Frankrike, men like etter landing, snek sykdom seg på og han måtte returnere like etter.

– Han var litt surrete og lagde litt styr for forbundet. Jeg satser han har fått litt erfaring nå, og det tror jeg absolutt han har, avslutter Tofte.