Utfordrerne som truer «de seks store»  

Det finnes to tabeller i Premier League.

En er for «de seks store», den andre for resten. I tre år på rad har de øverste lagene vært Arsenal, Chelsea, Liverpool, Manchester City, Manchester United og Tottenham.

I samme periode har avstanden ned til syvendeplassen aldri vært mindre enn åtte poeng.

Men denne sesongen kan tabellene forenes. Økonomiske faktorer samt usikkerhet rundt flere av topplagene truer stormaktene mer enn på lenge. Resten av lagene har en realistisk sjanse.

Det finnes allerede et par av dem som kan utfordre Arsenal, Chelsea og United.

Alle har penger

Grunnlaget for vekst blant «resten» av ligaen, er TV-penger.

Topplagene har lenge herjet ved hjelp av rike eiere, store kommersielle inntekter og spill i den lukrative mesterligaen. De har fortsatt et økonomisk overtak:

De siste tallene, fra 2017/18, viser at laget som tjente minst blant dem, Spurs, tjente omtrent dobbelt så mye som noen av de andre lagene utenfor topp seks.

Men de andre 14 lagene har aldri vært rikere enn nå. TV-inntektene er større enn noen gang, og siden de fordeles likt, får lagene midt på tabellen nesten like mye fra Premier League som topplagene.

De seks store fikk rundt 1,5 milliarder kroner hver forrige sesong. Lagene like bak – Wolves, Everton, Leicester – fikk rundt 1,3 milliarder kroner hver.

Og store summer gir store kjøp. West Ham har for eksempel hentet den franske spissen Sébastien Haller og den spanske playmakeren Pablo Fornals – for 750 millioner kroner totalt. Selv mindre klubber kan bygge kruttsterke lag så lenge de er smarte og strategiske.

Spesielt nå som det finnes såpass stor usikkerhet rundt flere av gigantene.

Spørsmålstegnet Chelsea

Omtrent det eneste som virker klart i toppen, er at City og Liverpool er overlegne. Bak dem bør Spurs ha nok av talent og stabilitet til å kunne klare en femte strake topp-fire-plassering.

Men i Chelsea er mye nytt. Og det gjør resultatene ekstra uforutsigbare.

Klubblegenden Frank Lampard har kun én sesong bak seg som trener. Han er dømt til å savne driblefanten Eden Hazard, som enten scoret eller la opp til nesten halvparten av lagets ligamål forrige sesong før han dro til Real Madrid.

Blant spillerne Lampard nå må sette sin lit til, finner vi den nye lynvingen Christian Pulisic, samt et knippe unge spillere som har kommet tilbake fra diverse lån: Mason Mount, Kenedy, Kurt Zouma, Tammy Abraham, Michy Batshuayi.

Man kan fint si at laget er ungt og spennende. Men det er like sant at Chelsea aldri har vært vanskeligere å trene enn nå.

Må stole på angrepet

Det samme kan sies om Arsenal.

De fikk 51 ligamål mot seg forrige sesong og slapp til flere skudd mot eget mål enn de klarte å fyre av selv. Mye av grunnen til at de likevel klarte femteplass, var at spissene Alexandre Lacazette og Pierre-Emerick Aubameyang var så skarpe foran mål.

Nå har Arsenal mistet midtbanemotoren Aaron Ramsey (Juventus) og keeperen Petr Cech (lagt opp), men hentet den slepne midtbanespilleren Dani Ceballos på lån (Real Madrid) og den målfarlige kanten Nicolas Pépé (Lille), sistnevnte for 780 millioner kroner.

Altså blir det igjen angrepet som må redde laget. Skulle spissene miste form, finnes det ingen defensiv grunnmur å lene seg på.

Strålende og håpløse

Hva så med United? Lenge virket de like skjøre bakover som Arsenal, før de bladde opp 870 millioner kroner for den ruvende stopperen Harry Maguire (Leicester) mandag. Det er en livsviktig forsterkning.

På papiret skal Ole Gunnar Solskjær ha nok til å slåss om topp fire.

Det som imidlertid gjør at United kan ramle utenfor topp seks, er lagets bunnivå. Mot slutten av forrige sesong viste de nedrykksform, med åtte poeng på ni kamper.

Utenom Maguire har de hentet den energiske høyrebacken Aaron Wan-Bissaka (Crystal Palace) og hurtigtoget Daniel James (Swansea). Men fortsatt trenger Solskjær et nytt fjes sentralt på midtbanen, hvor han har mistet aggressiviteten til Ander Herrera.

Fortsatt vet ingen helt om stjerneduoen Paul Pogba og Romelu Lukaku blir værende.

Under Solskjær har United vært både strålende og håpløse. Det gir håp til utfordrerne.

Sultne rever

Det skal tross alt kun én kollaps til blant de seks store for at et annet lag skal nærme seg. Det kan bli Wolves, laget som kom på syvendeplass forrige sesong, ni poeng bak United.

Ulvene har sikret toppscoreren Raúl Jiménez og midtbanespilleren Leander Dendoncker på permanent basis. De har også hentet den unge spissen Patrick Cutrone (AC Milan) og lånt den lovende stopperen Jesús Vallejo (Real Madrid), blant andre.

Spill i Europaligaen kan imidlertid fort gjøre kampprogrammet litt for tungt for Wolves.

Det samme gjelder ikke Everton og Leicester.

Everton kjøpte et lass av spennende spillere i fjor. Selv om de har solgt ballvinneren Idrissa Gueye (til Paris Saint-Germain) og mistet den formidable stopperen Kurt Zouma (som var på lån fra Chelsea), forblir laget sterkt. Everton har rekruttert blant andre midtbaneankeret Jean-Philippe Gbamin (Mainz) og spisstalentet Moise Kean (Juventus).

Leicester har solgt Maguire, men har tid til å hente en erstatter før fristen for kjøp går ut torsdag. Revene har allerede skaffet seg playmakeren Youri Tielemans (Monaco) samt den kjappe angriperen Ayoze Pérez (Newcastle).

Begge disse lagene er unge, tekniske og fartsfylte. Trenerne har fortid i storklubber: Brendan Rodgers (Leicester) vant nesten ligaen med Liverpool i 2014, mens Marco Silva (Everton) ble gresk seriemester med Olympiakos i 2016.

Det som lover aller best for disse to lagene, er imidlertid hva de viste mot slutten av forrige sesong.

Sterke grunnlag

De siste månedene la Everton en bekmørk vinter bak seg ved å ta 21 poeng på de siste 11 ligakampene. Spesielt seierne mot Chelsea (2–0), Arsenal (1–0) og United (4–0) gjenspeilet et lag som endelig hadde funnet tonen.

I samme periode tok Leicester 20 poeng, i stor grad et resultat av inntredenen til Rodgers.

I løpet av de siste 11 ligakampene tok kun City og Liverpool flere poeng enn disse to lagene.

Den formkurven gir Everton og Leicester solide grunnlag. Siden ingen av dem er med i europeiske cuper, vil de ha et lettere kampprogram enn de seks store. Det vil overraske stort om ikke begge tar en god del flere poeng enn de gjorde forrige sesong.

Det skal ikke mye vakling til i toppen før «topp seks» brytes opp.