«Suger lagets fart og dynamikk ned i et svart hull»

Av og til får man følelsen av at Manchester United like gjerne kunne spilt med 10 menn.

Det var sant under Louis van Gaal og har blitt enda mer synlig under José Mourinho: Wayne Rooney, som blir 31 i oktober, spiller som om han skulle vært 41.

De siste ukene har videoer sirkulert på nett som viser Rooneys seneste «høydepunkter». Selv hans største tilhengere vil slite med å bortforklare de sløve balltapene, de tunge touchene, de temposvake beina som nå, etter 14 år med intensiv elitefotball, ser ut til å ha fått nok.

Det som bør bekymre fansen mest er imidlertid ikke Rooney selv, men effekten han har på resten av laget.

For Uniteds formsvikt hjelpes ikke av en kaptein med klippekort som blokkerer veien for mer talentfulle spillere. Som obligatorisk midtpunkt i et ellers spennende mannskap har Rooney blitt, for å skrive om på en metafor fra journalisten Miguel Delaney, en kraft som suger lagets fart og dynamikk ned i et svart hull.

Det finnes knapt et sportslig argument for at Rooney ikke skal benkes. Spørsmålet er hvorfor det ennå ikke har skjedd.

Negativ playmaker

Rooney hadde ikke vært like ødeleggende om han hadde vært ving. Et lag kan fint angripe med flyt og presisjon uten å involvere en av kantene.

Problemet er at Rooney tar opp en av lagets viktigste posisjoner, playmaker-rollen like bak spissen.

Altfor mange angrep skal innom ham først. Det er han som kommer dypt og henter ballen, sprer ballen til vingene og fungerer som bindeleddet mellom midtbanen og Zlatan Ibrahimović.

Eller, det er det han er ment å gjøre.

Hadde vi snakket om en spesialist i denne rollen, som Juan Román Riquelme, hadde det gitt mening å involvere ham så mye som mulig. Med Rooney gjør bare vondt til verre.

Han dreper intensiteten i angrepene, og i stedet for å faktisk skape åpninger i motstanderens forsvar, er sluttproduktet altfor ofte støttepasninger eller overflødige diagonale leveranser som høster lite annet enn billig applaus.

Rooney har i praksis blitt en flaskehals i Uniteds angrep.

Pogba-problemet

En annen faktor er at Rooney frarøver bedre spillere deres beste roller. Det fremste eksempelet er Paul Pogba.

Franskmannen United gjorde til verdens dyreste fotballspiller i sommer, herjet i Juventus som venstre indreløper. Det var denne rollen som fikk ut hele ferdighetsregisteret til stortalentet: Driblingene, pasningene og langskuddene han prøvde seg på like utenfor boksen.

Som nevnt på NRK da Pogba ble klar, viste EM i Frankrike faren ved å bruke ham for dypt: De offensive kvalitetene kan kastes bort i en mer defensiv rolle.

I United har Pogba spilt som en av de dype sentrale midtbanespillerne i 4-2-3-1, og slitt med å overbevise så langt.

Hvorfor spiller da ikke United 4-3-3? På grunn av Rooney.

Mourinho har tross alt sagt at Rooney ikke er noen ren sentral midtbanespiller. Han er heller ingen ving, og siden Ibrahimović skal spille på topp, må det bli 4-2-3-1 med Rooney bak spissen. Husk at da Rooney ble utelatt fra troppen mot Feyenoord, vridde Mourinho umiddelbart om til 4-3-3.

Regnestykket er derfor enkelt: For at Pogba skal få sin beste rolle, må Rooney bort.

Tapte muligheter

Pogba er ikke alene. Følgende spillere har grunner til å håpe at kapteinen fjernes:

• Zlatan Ibrahimović: Har spilt dypere i banen etterhvert som han har blitt eldre, og fungerte ofte som en slags playmaker-spiss mot slutten i Paris Saint-Germain. Dette er avhengig av at han kan legge seg ned i mellomrommet, men her opererer Rooney.
• Marcus Rashford: Om Rooney benkes, øker mulighetene for å bruke to på topp. Rashford og Ibrahimović sammen er en uhyre spennende blanding av fart, styrke og kreativitet.
• Michael Carrick: Midtbaneankeret er Uniteds beste ballfordeler og var god mot Northampton i ligacupen onsdag, da han endelig fikk sjansen av Mourinho. En 4-3-3 med Carrick bak Pogba pluss Ander Herrera, Marouane Fellaini eller Morgan Schneiderlin virker verdt et forsøk mot sterkere motstand. Men da må 4-2-3-1 skrinlegges.
• Samtlige kantspillere: Både Juan Mata, Rashford, Anthony Martial og Henrikh Mkhitaryan liker å skjære innover i banen når de brukes som vinger. Dette er stort sett lettere i 4-3-3 enn i 4-2-3-1, fordi 4-3-3 ikke har en sentral offensiv midtbanespiller som bruker opp mellomrommene.

(Det er blant annet derfor Real Madrid lenge har spilt best i 4-3-3; de har ingen spillere som krasjer med Cristiano Ronaldo og Gareth Bale når de to vandrer inn fra kant.)

Tikkende bombe

Når en tenker på de små detaljene Mourinho vanligvis analyserer, virket det utenkelig at han ikke har notert seg disse faktorene for lengst.

Likevel har han ikke gjort noe ennå.

Merkelig nok er det flere trenere som ser ut til å forveksle Rooney med en slags engelsk Lionel Messi. Han var immun mot dårlige prestasjoner under van Gaal, og på landslaget har Sam Allardyce hevet øyenbryn ved å si at han kan spille hvor på banen han vil.

Ser de noe vi ikke ser? Eller handler det om andre ting?

Det er kanskje en stor avgjørelse å vrake Rooney. Han er kaptein og har historiske rekorder i United. Han skrev under en fet kontrakt verdt rundt tre millioner kroner per uke i 2014, og forblir en ikonisk figur for klubbens velfungerende markedsavdeling.

Samtidig har Mourinho gitt blaffen i slikt før. Status var ingen hindring da han benket Iker Casillas i Real Madrid.

Situasjonen rundt Rooney er ikke helt lik, og det bør nevnes at Mourinho ønsket Rooney til Chelsea i 2013. Men han var en langt bedre spiller for tre år siden. Nå virker situasjonen som en tikkende bombe, for Mourinho kan umulig tolerere at en spiller fortsetter å hindre et så ambisiøst prosjekt.

Laget er stinn av spennende angripere som kan danne livsfarlige kombinasjoner uten kapteinen. Per dags dato er Rooney den største hindringen for at United skal nå sitt fulle potensial.