Det er i et intervju med NRK gjort under OL i Pyeongchang, at Ulvang snakker om at juksemakere ble beskyttet av systemet på 90-tallet.
– Det var opplevelser fra dopingkontrollen på 90-tallet hvor det var løpere som opplagt ble tatt i juks, men som det ikke ble kommunisert rundt. Så det var en ubehagelig opplevelse, sier Ulvang.
– Dine konkurrenter?
– Ja, ja. Jeg tror det er veldig kjente historier som er kjent også i pressekretser.
Tviler ikke
– Det må ha vært på løp der ikke jeg var med. Jeg vet ikke hvilke renn han sikter til, men når han sier det, tviler jeg ikke på at det er riktig. Jeg har ikke vært på alle dopingkontroller, sier Inggard Lereim til NRK når han blir konfrontert med Ulvangs uttalelser.
Lereim har vært involvert i antidopingarbeidet i idretten siden 80-tallet, og er nå nestleder i FIS' medisinske komité. Ulvang forteller om det han kjenner til fra sine aktive år, som var fra 1987 til 1997.
– Jeg tipper kanskje han tenker på VM i Ramsau i 1999. Der forsøkte faktisk krefter hos arrangøren å hindre at det ble tatt blodprøver under dopingkontrollene. Jeg ble tilkalt for å bevitne at vi hadde lovvedtak fra 1988 på at blodprøver skulle tas, sier Lereim.
FÅR STØTTE: Vegard Ulvang.
Foto: Jon Eeg / NTB scanpixStrevsomt tiår
Gjennom hele åttitallet kjempet dopingjegerne for å få lov til å ta blodprøver av utøverne, og Lereim kaller det «et stort fremskritt» da de fikk gjennomført kontrollene under ski-VM i Lahti i 1989.
– Vi hadde også laget blodprofiler på enkelte nordiske løpere fra 1987, og så på kontrollene at blodprosenten hos enkelte lå betydelig høyere enn det man forventet. Det kulminerte vel omkring 1995 under VM i Thunder Bay. Det førte til at vi fikk lov til å innføre øvre grenser for hemoglobinverdier foran VM i Trondheim året etter, forteller Lereim.
– Hvordan opplevde du selv dopingarbeidet på 90-tallet?
– Strevsomt. Det var en stadig utvikling med hva man kunne analysere av blodprøver og få de enkelte lands laboratorier med på. Det oppstod veldig mange spørsmål, og da vi så svingninger i blodbildet hos en del utøvere, var det en stor utfordring å få lov til å gjøre nok.
Etterlyser saker
Lereim er forundret over at det ikke er kastet mer lys over det som skjedde tidligere.
– Vi har oversikt over utøvere med navn som hadde mistenkelige tall. Om det noen gang kommer frem, vet jeg ikke.
Han gir Ulvang full støtte i at dopingarbeidet er noe helt annet i dag både med hensyn til analysemetoder, kontrollhyppighet og meldeplikt.
– Og et helt avgjørende moment er at det er lov å spare prøvene i ti år til analysemetodene er ytterligere utbedret. Dette har både forebyggende og oppklarende effekt, sier Lereim.
Det var idrettsorganisasjonene selv som var ansvarlige for dopingkontrollene på 90-tallet. Unntaket var like før og under olympiske leker. Da IOC hadde ansvaret.
– Jeg kjenner ikke til at vi hadde sånne problemer da, sier Gerhard Heiberg.
Han ledet organisasjonskomiteen for Lillehammer-OL i 1994, og ble senere medlem av IOC. Først i 1999 ble det internasjonale antidopingbyrået WADA stiftet. Fra da av var det de som organiserte dopingkontrollene.
Thor Øistein Endsjø, som var landslagslege i deler av dette tidsrommet, kjenner ikke til tilfeller som det Ulvang nevner, og vil derfor ikke kommentere uttalelsene overfor NRK.
