Ultradronningens bitre oppgjør med eget forbund: – Nesten så jeg har lyst til å grine

– Jeg er veldig vanlig. Jobber som lærer. 45 år. Ikke idrettsbakgrunn. Elsker smågodt og burger, og springer egentlig bare for å holde vekta i sjakk. Det var i hvert fall der jeg begynte, sier denne ukens gjest i NRK-podkasten «I det lange løp».

Kvinnen som snakker med NRKs Jann Post kan muligens defineres som «veldig vanlig» på mange områder, men hun er beviselig mye bedre til å løpe langt og lenge enn de aller, aller fleste.

• Hør «I det lange løp»: 24 hours in Hell - I det lange løp - NRK Radio

Under «24 Hours In Hell»-løpet 18.–19. september satte hun nordisk rekord på 24-timersløp. I løpet av et døgn la hun bak seg 251.352 meter i den én kilometer lange løypa ved Stjørdal i Trøndelag. Altså over 25 mil. Det hadde holdt til medalje i alle internasjonale mesterskap som har vært arrangert.

Hvis du vil prøve selv: Finn deg ei tredemølle, sett farten på 10,5 km/t, hopp på og hold beina gående i 24 timer sammenhengende.

Med NM-gull på 24-timersløp i 2015, 2017 og 2019, samt på 100 km i 2018, kan Therese Falk (45) trygt kalles dronningen av norsk ultraløping.

Sint

– Stor stas. Målsettingen var 240, det har den vært i veldig mange år. I hvert fall de fire siste årene har 240 km vært den magiske grensa. Å løpe 10 km/t i et døgn, det var dit jeg trodde jeg kunne nå, sier hun om rekordløpet.

Men når Post spør om hvilken status Falk opplever at ultraløping har i Norges Friidrettsforbund, får hun bare ut et langt «åååååå ...» før stemmen begynner å vibrere.

– Det er faktisk det kjipe med dette her, sier en hørbart opprørt rekordholder.

– Jeg fikk en gratulasjon fra friidrettsforbundet fire dager etterpå på deres nettside, jeg har ikke hørt et pip fra dem, og jeg kjente at ... Det er nesten så jeg har lyst til å grine. Jeg blir sint på vegne av oss ultraløpere, for det handler ikke bare om meg, sier hun.

Og fortsetter:

– De har etterlyst internasjonale prestasjoner, de har etterlyst gode resultater, og jeg tenker at når jeg setter nordisk rekord, så får jeg kanskje en blomsterbukett eller en offisiell gratulasjon fra friidrettsforbundet. Jeg hørte ingenting. Og da kjenner jeg at jeg blir skuffet og lei meg, og så tenker jeg at dette sier noe om hvordan de ser på oss, sier Therese Falk.

Tror ikke VM-gull hadde hjulpet

– Tror du det er et VM-gull som må til? spør Post.

– Jeg tror ikke det hadde hjulpet en dritt med et VM-gull heller, for å være helt ærlig, svarer Falk.

Hun påpeker at hun selv har gjort det hun kan for å promotere ultraløping i media. Samtidig lurer hun på om hennes åpenhet kan ha virket mot sin hensikt.

– Jeg er lærer på fulltid, jeg er mer glad i å kose med katten enn å trene, og jeg springer egentlig for å kunne spise mest mulig kokosboller og burgere. Da framstår jeg ikke som en ekte idrettsutøver. Men prestasjonen min, og prestasjonen til veldig mange i Norge på ultraløpssiden, er så ufattelig bra. Og så forstår ikke folk det, for vi blir ikke løftet fram som ordentlige idrettsutøvere. Og det kjenner jeg at det provoserer meg, og det gjør meg trist, innrømmer hun.

– Dumt at hun føler det sånn

Generalsekretær Kjetil Hildeskor i Norges Friidrettsforbund påpeker at det ikke er noen etablert praksis for å sende ut offisielle gratulasjoner i forbindelse med rekorder av ulik art.

Det kom derfor heller ingen blomsterbuketter på dørene til Jakob Ingebrigtsen og Karsten Warholm etter sommerens europarekorder.

– Gratulasjonene kommer vel mer uformelt fra de i forbundet som er tettest på. Ultraløp i NFIF at det er organisert slik at det jobbes primært gjennom Forbundets Ultraløpsutvalg​, påpeker han.

Likevel uttrykker han forståelse for Falks følelser.

– Jeg kan godt forstå det. Hvis hun føler det sånn, er det dumt, sier Hildeskor.

Generalsekretæren forklarer at ultraløpsutvalget veldig selvstendig, og erkjenner at ultraløp sånn sett er mindre integrert i administrasjonen i forbundet. Han er ikke fremmed for å vurdere endringer i strukturen som følge av ultraløpenes økende status.

– Det er noe jeg synes vi bør diskutere. Først og fremst er det viktig at utvalget har en sentral rolle, og så er jeg åpen for innspill, sier han til NRK.

Var helt på bunn

«I det lange løp»-intervjuer handler naturligvis om mye mer enn friidrettsforbundets holdning til ultraløping.

Blant annet forteller Therese Falk om en ungdomstid på Sunnmøre, der festing sto høyere i kurs enn trening, selv om hun likte gymtimene på skolen.

– Jeg er fra en litt småharry del av Hareid. I ungdommen kjørte jeg Volvo med wunderbaum og skinnpels på rattet, og jeg begynte å røyke som ganske ung, forteller Falk, og avslører at hun la på seg 15 kg da hun sluttet å røyke i 2004.

Hun forteller også åpent om hvordan det var en personlig krise så sent som i 2012 som fikk henne til å satse på løping. Hun var sykemeldt, deprimert og helt på bunn da hun meldte seg på Oslo skogsmaraton for å utfordre seg selv på en ny arena. Det ser hun tilbake på som sitt livs viktigste avgjørelse.

– Da hadde jeg en fantastisk god opplevelse og kom på andreplass i min aldersklasse. Jeg trenger ikke si hvor mange som var med i min aldersklasse, men jeg fikk et trefat og følte for første gang på lenge at jeg mestret noe. Den følelsen, det å sitte igjen med mestringsfølelse når du har vært ganske langt nede og følt at du egentlig ikke er dugende til noe som helst, det er kanskje den aller viktigste følelsen som finnes, beskriver hun.

I intervjuet forteller hun også om de store emosjonelle svingningene i et 24-timersløp, lydbøkene og de pompøse balladene som holder henne oppe – og ubehaget ved å dra opp trusa igjen etter et toalettstopp i et ultraløp. Hele episoden kan du høre her.