NRK Meny
Normal

Ujevn åpningsbok

Bokanmeldelse; John Watson "Mastering the Chess Openings", bind 1,2 & 3, Gambit forlag 2007-2008

sjakk
Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

Bokanmeldelse; John Watson "Mastering the Chess Openings", bind 3, Gambit forlag.

Vår anmelder er Morten Lilleøren, toppscorer i OL i fjernsjakk, hvor Norge nylig tok gull.
Lilleøren tar her for seg, ikke bare den nye boken, men også de to tidligere bøkene i serien, bind 1 & 2.

Mastering the Chess Openings

Bokanmeldelse; John Watson "Mastering the Chess Openings", bind 1,2 & 3, Gambit forlag 2007-2008

På slutten av 2008 dukket det opp en svært overraskende utgivelse: Bind 3 i Watsons serie "Mastering the chess openings". Overraskelsen var dobbelt: For det første kom tredje bind i en serie som forfatteren hadde avsluttet med bind 2. For det andre viste en gjennomlesing av boka at det er tvilsomt om den skal ses som en bok i samme serie likevel. Før jeg går i detalj,må jeg foreta en liten gjennomgang av åpningslitteraturens historie:

Litt åpningshistorikk

Åpningsbehandling har vært det viktigste objektet i sjakklitteraturen helt siden arabernes manuskripter omtalte tabiyaer, som var kritiske stillinger for videre spill. I moderne tid dannet Bilguers "Handbuch des Schachspiels"(1843) skole, med sin leksikalske oversikt og sammenfatning basert på spilte partier av gode spillere.I 150 år var slike bøker normen. Encyklopedien (Encyclopedy of Chess Openings, forkortet ECO, som kom ut(og fortsatt utgis) i Beograd, var selve flaggskipet i denne tradisjonen, som ellers rommer f eks Sport-verlags utgivelser,Euwes og Rolf Schwarzs bøker.

Alle disse verkene,som ble til mange bind, var altomfattende, tok for seg smitt og smule i varianter som forgrente seg utover lik greinene på et (eike)tre. Hvoretter de ble avsluttet med en kortfattet beskjed om hvem som sto best. ECO drev dette til sin ytterste konsekvens, idet de utarbeidet et symbolsystem, med +-,+=,=,=+ og -+ som de viktigste symbolene (de viser alt fra stor hvit fordel til lik stilling til stor svart fordel). Dermed kunne enhver verbal kommentar utelates, og det eneste som var igjen,var sjakknotasjonen og disse symbolene.

Datarevolusjonen

Morten Lilleøren

Morten Lilleøren

Foto: privat

Datarevolusjonen endret alt dette. Til å begynne med aksentuerte den det,da det ble lettere å lage denslags.På begynnelsen av 90-tallet kom en overflod av slike bøker. Men så begynte vi alle å få datautstyr hjemme, og hadde lett tilgang til noen millioner sjakkpartier selv,samt programvare som kunne lage slike oversikter i løpet av få minutter. Bunnen falt ut av markedet for det som nå fikk tilnavnet "databasedump" på engelsk. I tillegg økte nå tilfanget av partier enormnt, hvert år kom det mange hundre tusen nye partier. Det gjorde det til en nærmest uoverkommelig oppgave å lage bøker av (åpnings)leksikalsk natur. Åpningslitteraturen endret seg.

Det hadde også tidligere kommet ut bøker som kun omhandlet en bestemt åpning, som f eks kongeindisk. Nå ble dette normen, samtidig som det flyttet seg ytterligere - bøkene omhandlet undervarianter slik som fianchetto- eller Sämischvarianten i kongeindisk. Eller det kan være undervarianter av dette igjen.Et eks: "The Soltis variation of the yugoslav attack" av Steve Mayer(1995) innledes med svarts tolvte(!) trekk. Og tittelen røper at dette er en undervariant. Men den røper ikke at det er en undervariant av en undervariant. Som i sin tur også er en undervariant...(For ordens skyld: Siciliansk åpning,dragen,jugoslavisk angrep,soltisvarianten - en av Magnus Carlsens favoritter det siste året) Dette, med å utgi bøker om høyst spesialiserte fortsettelser, er en utgivelsespolitikk som forekommer den dag i dag. Men man skal være en ganske god spiller for å kunne dra nytte av slike utgivelser. De fleste partier man spiller har avveket lenge før man kommer til der boka begynner.

Besøk Sjakkforumet og legg inn dine kommentarer!

Metode nummer to for åpningsbøker i dataalderen var såkalte repertoarbøker: Forfatteren fant fram til den ene sidens beste fortsettelser, og angav hva som burde spilles mot alle motpartens fortsettelser. Mens "Beating the French" således oppga hvordan hvit skulle spille mot alle svarts svar i Fransk(åpning), kunne "Winning with the French" eller "Play the French" vise hvordan svart skulle spille. Paradoksalt nok kunne(og kan) disse bøkene være vel så nyttige for den siden som ikke ble "favorisert", da de fikk et større antall ideer/trekk servert.


Felles for begge disse to utgivelsesstrategiene for åpningslitteratur,er at de fortsatt har leksikalsk karakter. Det er bare innført begrensninger av ulik type, slik at volumet på verket skal bli mindre. Hvorvidt det siste har lykkes,kan diskuteres: Vår tids mest ambisiøse repertoarverk, Khalifmans (m fl) "1.Sf3 according to Kramnik" og "1.e4 according to Anand" er begge i ferd med å nærme seg dusinet i antall bind(Kraminikserien har nå begynt med annet opplag,og da kommer de opprinnelige 6 bindene ut som a- og b- for hvert bind.Anandserien er fortsatt ikke ferdig. Nylig kom bd.11 ut).Og i disse bindene angis som regel altså bare en fortsettelse for hvit.

Parallellt med denne endringen, skjedde det en forskyvning mot en annen type bøker: Rundt 1980 begynte det å komme ut en serie med tynne bøker på Batsford forlag med tittelen "How to play..." og navnet på åpningen. Et tiår seinere kom noen liknende bøker med tittelen "Mastering the..." Dette var bøker som ikke var basert på trekk,men ideer og konsepter med utgangspunkt i bondeformasjonen og forskjellige offiserskonstellasjoner.Dette viste seg etterhvert å bli den mest farbare veien for å få det større sjakkpublikum i tale - det kom ytterligere serier: "The easy way to..." og det som i våre dager er den dominerende, både i antall titler, og (antakelig) i solgte eksemplarer, "Starting out..."

Jeg mener vi skal være datarevolusjonen dypt takknemlige for denne endringen. Det har nemlig medført at det har kommet ut en drøss sjakkbøker som vært lesverdige samtidig som de har inneholdt såpass lite puggstoff at en stakkar klarer å lære noe før hodepinen og forvirringa tar overhånd. Undertegnede er nemlig overbevist om at en av de viktigste forutsetningene for læring er at lærestoffet ikke går over hodet på den studerende. Og det var det svært mye av sjakklitteraturen tidligere gjorde - det fantes ikke litteratur som var egnet for spillere under mesternivå.


Sjakk er nemlig et målrasjonelt spill.Det innebærer at slutten forklarer det som kommer tidligere, helt fram til åpningstrekkene. Spillet spilles forlengs,trekk for trekk - men det forstås baklengs. Bøker som kun omhandlet åpningstrekkene og ingen forklaringer, kunne derfor læres, men ikke forstås. Så selv om vi hadde lært oss trekkene, hadde vi ikke blitt bedre sjakkspillere av den grunn. Nå dukket det opp en mengde materiale som forklarte hvorfor man flyttet hit og dit, og det var til å få forstand av.

Bind 1 & 2

I 2007 kom John Watson med de første to bindene i "Mastering the Chess Openings"(NB! Tittelen "Mastering... er den samme som tidligere nevnte Batsford-serie.Konseptet er dessuten noe av det samme. Men ellers har ikke disse utgivelsene noe med hverandre å gjøre. De føyer seg inn i sistnevnte tradisjon, men er mye mere ambisiøse enn det som har vært vanlig,da de, på linje med f eks encyklopediene, forsøker å "favne det hele".

Bind 1 omhandler,som nevnt 1.e4, mens bd.2 tar for seg 1.d4. Mens bd.1 kan leses uavhengig av bd.2, bør alle som gir seg i kast med bd.2 (og 3!), også skaffe seg bd.1. Dette fordi det er et kapittel i bd.1 som heter "the significance of structure", som er et funn og som danner grunnmuren i alt Watson seinere omhandler.

Ja, bare det å lese dette kapitlet uten å lese mere,vil antakelig styrke sjakkforståelsen hos alle spillere (utenom muligens medlemmer av SMPOAÅ, som er erklærte motstandere av denslags kunnskap :o). Watson forsøker kort og godt å forklare hvordan man spiller åpnngen i sjakk - hvilken som helst åpning, og sammenhengen mellom de forskjellige åpningene (dette siste,med det han kaller "kryss-bestøvning" er en av de genuint unike sidene ved dette verket: Siden det aldri tidligere er utgitt et slikt verk(av et slikt omfang),er heller ikke likheter og paralleller lagt under lupen annetsteds.Det nærmeste må være Soltis bok "Transpo-tricks in chess". Men der er vinklinga noe annerledes).

Ikke misforstå: Dette er ikke siste ord i åpningsdebatten - snarere tvert imot. Det er her det begynner.Dere kan ikke vente dere siste nytt i de forskjellige åpningene. Men ved å arbeide med dette materialet, vil antakelig nesten alle norske sjakkspillere øke sin spillestyrke i åpningsfasen(og midtspillet).

Og dette vil være en varig vinning (inntil demensen setter inn) uavhengig av trender og oppdagelsen av nye trekk/ideer. For det som er,er solid fundamentert,og det vil ikke komme mere enn mindre justeringer i så måte. Dessuten er materialet såpass lettilgjengelig at en ikke brekker nakken om en forsøker seg på stoffet.

Disse to bindene egner seg for alle fra klasse 3 og oppover. Spillere uinder dette nivået skal ikke jobbe med åpningsteori i det hele tatt - de kan med fordel bruke tida si på helt andre faser av spillet. Om spillere i klasse 3 skal begynne med åpningsstudier, kan de skaffe seg disse to bøkene til Watson.

Da behøver de ikke flere bøker før de er kommet opp i klasse 2 - ja det er mulig at de kan vente helt til de er i klasse 1. For så mye spilleforståelse er det mulig å få med seg herfra. Annerledes stiller det seg med spillere høyere opp.

Men også de kan ha stort utbytte av disse to bindene: Dette er definitivt stedet å begynne dersom man skal studere nytt terreng, åpninger man ikke vanligvis spiller, men vurderer å begynne med,overraskelsesvåpen ol. Verket er desssuten såpass spekket med ideer at det godt kan tenkes at ens ordinære repertoar kan berikes av en gjennomgang.Det er dessuten såpass lettlest at om man skal repetere, vil det muligens lette arbeidet å gi seg i kast med dette verket( istedet for noe annet)

Noen savn

Når så mye er sagt, må det nevnes noen bakdeler: For det første er det en god del som ikke behandles. I 1.e4 er hverken skandinavisk eller Aljechins åpning med. Og i Caro-kann er faktisk hovedvarianten (e4,c6/d4,d5/Sc3) utelatt.I bd.2 er både hollandsk og katalansk satt på gangen, det samme er fianchettovarianten i kongeindisk.

Dette er bare noen få eksempler på hva som mangler. Og det er klart at flere av disse utelatelsene er brudd på Watsons egne utvalgskriterier (begge nevnte undervarianter (C-K og KID) samt stonewall i hollandsk inneholder svært interressante og betydningsfulle bondeformasjoner som er viktige for forståelsen også i andre sammenhenger. Det innebærer dessuten at man ikke kan få et fullstendig repertoar som hvit ved hjelp av disse bøkene.

Dessuten er bruken av diagrammer helt på jordet: Det ser ut som om man har spredt dem rundt slik at boksidene skal virke innbydende,dvs det virker som om det er et grafisk formgiverprinsipp som har bestemt diagrambruken.Det ser ut til at de er plassert slik at det blir fra 1 til 4 diagram pr side, men at siktemålet har vært minst 2. Slik gir hver side et mere innbydende visuelt preg - det ser ut som om boka er lettlest. Jeg har lest bøker der diagrammene har vært brukt intelligent. det har i betydnelig brad forenklet lesinga av bøkene.

Om de spres,slik at de kommer med jamne mellomrom i hovedpartiet, gjerne i kritiske stillinger, letter det i betydelig grad lesinga av partiet. I disse bøkene kan det komme to diagram med ett halvtrekk mellom, for at det så kan gå 20 trekk uten et eneste nytt diagram. Og da får i alle fall denne leseren "tåkesyn".Dette problemet gjelder for alle bindene.

Bind 3


Tilsynelatende er det en fortsettelse av de to første bindene(bl a tittelen), og dette er også forfatterens intensjon. Den første merkverdigheten er omfanget: Dette er det hiitil tykkeste bindet. (Ca 350 sider mot 330 og 320 i Gambits forlags store format), selv om det kun omhandler engelsk (reti og andre flankeåpninger skal omhandles i et kommende fjerde bind - hvem vet,kanskje katalansk og hollansk dukker opp der? ). Man kan si hva man vil,men engelsk (1.c4) er ikke et mere omfattende lerret å bleke enn f eks 1.e4.Hva har skjedd?

For det første er det nå ingen utelatelser: Alle hovedfortsettelser etter 1.c4 er med. Symmetrivarianten (1.c4,c5),som jeg mener er den mest unike "engelske" fortsettelsen, får en overdådig behandling. Alle som setter seg inn i gjennomgangen av dette,vil ha et svartrepertoar som gjør at de kan spille svart mot engelsk på mesternivå - i alle fall hva angår åpningsbehandlinga. Dette er altså ingen gjennomgang av hovedsystemer slik som i de to første bindene. Og samtidig er noen av kriteriene fra de to tidligere bindene beholdt midt oppe i det hele. Det medfører at selve hovedsystemet i symmetrivarianten, med c4,c5/Sc3,Sc6/Sf3,Sf6/g3,g6/Lg2,Lg7/d4,cxd4/Sxd4,Sxd4/Dxd4,0-0/0-0,d6/Dd3, får en stemoderlig behandling.

Dette er en kritisk stilling,med en rekke mulige fortsettelser/ideer, både for svart og hvit. Sjakk er et målrasjonelt spill. Det innebærer ikke bare at sluttspillet forklarer midtspillet, som igjen kaster lys over åpningen. Det innebærer også at det er de mest kritiske midspillstllingene,dvs de stillingene der begge parter har spilt optimale trekk, som er de som best kaster lys over åpningen som helhet. Og i symmetrivarianten er gjelder dette for ovennevnte stilling, muligens med et par andre stillinger som sidestilte. Fordi denne kritiske stillingen oppstår på et et seint stadium, etter at 10 trekk er spilt, får den altså ikke nok oppmerksomhet, fordi Watson sitter fast i sitt konsept fra de to foregående bindene.

Verre og verre

Enda verre blir dette om vi går over til 1.c4,e5: Her får det jeg anser som hovedvarianten, omvendt drage, 5,5 side(c4,e5/Sc3,Sf6/Sf3,Sc6/g3,d5/cxd5,Sxd5/Lg2). Mens fortsettelsen 1.c4,e5/Sc3,Lb4 får 11,5 side. Dette henger ikke på greip. Hvit kan unngå hele den siste varianten med å spille 2.g3 (for å forsvare seg skriver Watson at svart i så fall får utlikning etter 2.-c6. Dette medfører ikke riktighet. I det som han angir som utlikning har hvit fortsatt bekvem fordel pga kontroll av e-linja og bedre utvikling. Dette siste er basert på egenerfaring). For det andre er 2.-Lb4 ei heller det mest spilte selv om hvit spiller 2.Sc3. Det er rett og slett ikke det mest kritiske trekket.

Hvordan er dette mulig? Paradoksalt nok er årsaken til det hele Watsons spesialkunnskap. John Watson er i en særstilling i sjakkverdenen. Hans rykte er ikke basert på hans styrke som spiller,men på hans evne til å skrive gode sjakkbøker - på hans kunnskaper om sjakk. Og det han kan mest om, er engelsk åpning.

God kunnskap

Allerede for snart 30 år siden kom hans firebindsverk om denne åpningen. Denne anmelder er av eierne av alle bindene. Det var et løft for åpningen den gang. Pr i dag er han redaktør for denne åpningen på chesspublishing.com, noe som innebærer at han arbeider jevnlig med nytt materiale.

Han kan rett og slett uhorvelig mye om emnet.

Det er et sympatisk trekk at han vil dele alt dette med oss, men idet han tar sats,gjør han en annen feil: Han forveksler forskningsprosess og framstillingsform. Utforskning av en (hvilkensomhelst) materie kan være en omstendelig og mangeslungen prosess. Når forskeren har kommet fram til (et) resultat(er), skal dette formidles videre.

Denne framstillinga vil som oftest være stikk motsatt av selve forskningsprosessen. I framstillinga angir vi først hva vi har kommet fram til, for deretter å ta opp enkeltdeler og måten man kom fram til det hele på. Avhengig av hvem man henvender seg til, utelates kanskje mer eller mindre av det siste.

Sjakkspillere flest har ikke erfaring med vitenskapsjournalistikk, noe som er synd. Det kunne spart oss for mye unødig arbeid som lesere/mottakere. For Watsons del kommer dette, spesialkunnskapen parret med mangelen på vitenskapsjournalistisk skolering, tilbake som en boomerang og rammer bind 3. Det blir hverken fugl eller fisk.

Det er ingen tvil om at tittelen er misvisende: Dette er et spesialverk om engelsk åpning, en uoffisiell fortsettelse av Watsons 80-tallsverk, og det vil antakelig berike samtlige spillere som spiller engelsk, eller må spille mot engelsk, selv på elitenivå.

Det er også et godt startsted for gode spillere som skal sette seg inn i åpningen. Men bindet egner seg ikke for spillere i lavere klasser,slik de to andre bindene gjør. Årsaken er all "variantstøyen" som fins her(svært mye av de første 100 sidene er av en slik karakter). Denne støyen er såpass dominerende at den overdøver mye av det viktige til å begynne med, og gjør boka mye vanskeligere tilgjengelig enn det som er ment.

Kun for spesialistene

Dette stoffet er kun for "spesialistene". Samtidig inneholder hovedvariantene de begrensningene som ligger i bokas konsept. Det medfører at dette bindet blir hverken/eller. Om man skal begynne å spille denne åpningen,skal man derfor ikke begynne med dette verket. Man skal begynne med "A strategic opening repertoire" av John Donaldson og Carsten Hansen.Dernest kan man fortsette med f eks samme Carsten Hansens bøker.

Kun om man fortsatt er interessert i å fordype seg, er dette bindet et poeng. Det går også an å kombinere det som står i denne boka om symmetrisk engelsk med nevnte bok av JD & CH, da den er mangelfull på nettopp dette området - mens jeg mener det er denne bokas styrke.Forutsetninga er da at man hopper over første del av boka til Watson.

Summa summarum: Dette er en meget ujamn bok, med glimrende partier som inniblant forsvinner i all variantstøyen.

Siste nytt

  • VM-sølvvinner må ta pause

    Milans kroatiske landslagsforsvarer Ivan Strinic har fått konstatert et hjerteproblem og tar pause fra fotballen på ubestemt tid. Det opplyste den italienske fotballklubben lørdag kveld. Hjerteproblemet ble oppdaget i en rutineundersøkelse.

    strinic
    Foto: Rebecca Blackwell / AP
  • Iden med verdenscupseier

    Gustav Iden vant lørdagens verdenscupstevne i triatlon i Lausanne foran den britiske stjernen Johnny Brownlee. Kristian Blummenfelt ble nummer tre. Det ble konkurrert i olympisk distanse, 1,5 km svømming, 40 km sykling og 10 km løping.

    Pressekonferanse med triatlonforbundet
    Foto: Berit Roald / NTB scanpix
  • Alonso sendte Chelsea til himmels

    Marcos Alonso reddet 3-2-seier for Chelsea mot Arsenal etter at Unai Emerys hadde hentet opp blåtrøyenes 2-0-ledelse. Lørdagens London-derby var det første i Premier League etter at Maurizio Sarri og Unai Emery tok over som managere i klubbene.

    FBL-ENG-PR-CHELSEA-ARSENAL
    Foto: GLYN KIRK / AFP

Sendeplan

Kl. Program Kanal
NM-veka: NM-kveld