Tynnslitt tillit

Etterpåklokskapens lys er kaldt og nådeløst, selv i den forgylte julehøytid.

Ingvild Flugstad Østberg burde aldri fått konkurrere i verdenscupen i 2021.

Ansvaret for dette burde hennes ansvarlige ledere i Norges Skiforbund tatt, om det er medisinsk ansvarlig Øystein Andersen, landslagstrener Ole Morten Iversen eller langrennssjef Espen Bjervig man vil sikte på. Som så mye annet er dette et felles ansvar.

De kan si hva de vil om at mener det var forsvarlig. Dagens dom over resten av Østbergs sesong konkluderer utvetydig det motsatte.

Skiforbundet bør faktisk bruke anledningen til en selvransakelse som på noen måter føles litt overmoden. For hver gang lederne i de enkelte grenene virker som om de er villige til å la andre hensyn enn prestasjonene og resultatene bli det man prioriterer høyest, kommer realitetene og sier noe annet. Så også her.

Returen til rampelyset

Ingvild Flugstad Østberg holdt ryggen rett og møtte alle granskende blikk da hun igjen møtte pressen i starten av november.

Men hun utstrålte like tydelig at hun ikke var komfortabel med situasjonen, selv om ingen snakket om dét da.

Dels er dette selvfølgelig et resultat av innholdet i spørsmålene hun visste kom. Om ernæring, mat, vekt og trening.

Det er sårt og egentlig dypt personlig. Men likevel noe man må orke å bli konfrontert med når man skal ut og representere nasjonen.

Østberg orket. Men det var likevel noe i blikket som syntes å mangle troen på at dette virkelig var tidspunktet for å prøve komme tilbake på det ypperste toppnivå.

Østberg i normalutgaven, i den grad noe slikt finnes for toppidrettsutøvere, stråler når hun snakker- og hun stråler naturlig. Mer enn noen andre i verdenstoppen i langrenn.

Det gjorde hun ikke, der hun satt bak et bord på Ullevaal stadion og fortalte om den tøffe veien tilbake. Og at tiden nå likevel var inne for å ta steget tilbake i verdenseliten.

Det olympiske mareritt

I samarbeid med ledelsen velger man selvsagt slike tidspunkter selv, når helsen og omstendighetene tilsier det.

Men likevel ikke helt.

For begivenhetene presser frem avgjørelser man kanskje burde utsatt en god stund lenger. For OL er fortsatt bare hvert fjerde år – og det soleklare høydepunkt i enhver langrennsløpers tidsbegrensende karriere. Lekene i Beijing kunne meget vel være de siste for Østberg, som fylte 31 år dagen etter seansen på Ullevaal.

Drømmen om at hun skulle ta det individuelle mesterskapsgullet hun fortsatt mangler, kan ha bidratt til å akselerere returen mer enn det som ellers ville vært ønskelig.

Og hun fikk også den nødvendige tillatelsen til å returnere til verdenscupen, som også er nødvendig for å kvalifisere seg til de åpenbare høydepunktene, som skulle startet med Tour de Ski og fortsatt til Beijing – i en ideell verden.

Østberg fikk ellers ikke starte i den nasjonale åpningen på Beitostølen uka etter at hun møtte pressen, men fikk plass i troppen til verdenscupåpningen i finske Ruka. Så små var åpenbart de helsemessige marginene.

27. november endte hun på 33.-plass på 10 km i comebacket. Avstanden til vinneren Frida Karlsson var nesten 2 minutter. To uker senere var Østberg på 8.-plass på samme distanse i fristil i Davos. Avstanden opp til vinneren Therese Johaug var plutselig under halvminuttet. OL-håpet virket plutselig atskillig mer reelt.

For Norges Skiforbund er Ingvild Flugstad Østberg nødvendigvis også en utøver man veldig gjerne vil ha på startstrek i de største mesterskapene. Dels for hennes åpenbare kommersielle verdi, men nødvendigvis mest for hennes veldige sportslige potensial. Sist Østberg var med i et mesterskap, i VM i Seefeld i 2019, tok hun hele fem medaljer.

Nå blir det ingen OL-start i Beijing, til unison skuffelse. Men denne gang er det vanskelig å skjønne at alle nødvendige forbehold ble tatt på veien.

Utenfra fremstår det mer enn man skulle ønsket som om Østbergs helsesituasjon nærmest ender som et slags eksperiment for de ansvarlige i Skiforbundet, der man tester grensene for hva man kan få av ytelse, tross hennes langvarige problemer knyttet til ernæring.

Realitetene er forhåpentligvis noen ganske andre, men det endrer ikke på inntrykket de siste ukene etterlater.

Skiforbundets offentlige behandling av Østbergs helsemessige problemer har aldri vært særlig elegant. Heller ikke nå.

Skulle aldri vært sendt til start

Eksempelvis er det ganske så bekymringsfullt å høre at landslagslege Øystein Andersen ikke ser noen betenkeligheter i å ha latt henne gå verdenscuprenn for å prøve å kvalifisere seg til konkurranser som OL og Tour de Ski, inkludert å dra rett fra nevnte renn i Davos til høydetrening, på et tidspunkt hun helt åpenbart heller burde fortsatt den langsiktige gjenoppbyggingen.

Alt dette er nødvendigvis sett utenfra, da det bare er leger og ledere som sammen med Østberg selv sitter på de reelle helseopplysningene, men det er veldig, veldig vanskelig å skjønne at det som skal ha vært en ansvarlig beslutning for bare halvannen måned siden nå kan ende i at alt settes på pause på ubestemt tid.

Selv om det for landslagslege Andersen er vanskelig å stoppe en utøver som har bestått helseattest å konkurrere, burde man valgt en mer gradvis retur rent sportslig. Olympiske drømmer eller ei.

Østberg trenger åpenbart en helt annen oppfølging enn det en OL-oppkjøring innebærer, og det burde noen ha tatt ansvaret for.

At det nå settes en stopp, er et utslag for den nevnte ansvarlighet. Den kommer bare halvannen måned for sent.

Slutten av stormen

Da det i november 2020 ble bestemt at hele forrige sesong gikk uten Østbergs deltagelse i konkurranser, la hun ut et innlegg på Instagram med tekst fra favorittlaget Liverpools hymne You’ll never walk alone.

Samme dag som beskjeden om at Østberg ikke får gå OL ble offentlig, har Liverpools kamp mot Leeds symbolsk nok også blitt utsatt.

2. juledag i 2021 ble nok ikke helt som Ingvild Flugstad Østberg hadde håpet.