Mandag morgen skulle Johaug sammen med Ingvild Flugstad Østberg, Ragnhild Haga og Helene Marie Fossesholm ut på treningsøkt, fem runder i rulleskiløypa i Holmenkollen.
Det de ikke visste før oppvarminga var over, var at dagens utfordring var å gå alle de fem rundene like fort – og at landslagstrener Ole Morten Iversen skulle sette teip over pulsklokkene deres, slik at løperne ikke skulle få hjelp av tidtaking og pulsmåling underveis.
Med slik trening håper Iversen rett og slett å gjøre løperne bedre i stand til å holde jevn fart utelukkende ut fra signalene de får fra kroppen, slik de ofte må i et skirenn.
– Det handler om konkurransestrategi. Særlig i høyde, så er det ganske opplagt at den største utfordringen er at man åpner for hardt. De som lykkes best på skirenn, spesielt i høyden, er de som går jevnest runder, sier Iversen til NRK.
– Ikke den flinkeste på laget
På dette området mener han at også lagets aller største stjerne og verdens desidert beste langrennsløper, Therese Johaug, har mye å gå på.
INGEN HJELP Å FÅ: Therese Johaug fikk en røde tape over pulsklokka før dagens økt.
Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix– Jeg er nok ikke den flinkeste på laget, men jeg er heller ikke den dårligste. Men jeg har absolutt noe å hente på det, erkjenner Johaug.
Iversen bruker Johaugs baneløping som eksempel på at hun ikke alltid har nok «is i buken». Da Johaug ble norgesmester på 10.000 i fjor, med 32.20,86, løp hun førsterunden på 72 sekunder og fikk det fryktelig tungt på slutten.
Da hun i år forbedret sin personlige rekord til 31.40,67 under «Impossible Games» på Bislett, skulle en såkalt lyshare – et blinkende lys inne ved lista – sørge for at hun åpnet med en 76-runde og holdt den farten løpet ut.
Det klarte hun, så vidt, og perset med 40 sekunder etter å ha løpt fra det blinkende lyset på sisterunden.
Sprang fra lysharen
– Nå er ikke jeg noen friidrettsekspert, men jeg har jo skjønt at grunnen til at hun sprang så bra på Bislett, var at hun fikk hjelp til å holde farten nede i starten. Jeg så jo starten, og hun hadde ikke klart det uten lysharen. Hun sprang fra den med en gang. Så for henne var det veldig nyttig å få den hjelpa, sier Iversen, og utdyper:
– Selv om hun hadde fokus på det og målet var å springe jevnt, så er det vanskelig for henne å holde den farte i starten. Derfor er hun en av dem som kanskje har litt å hente på det i enkelte situasjoner.
LYSHJELP: Røde lys inne ved lista, en såkalt lyshare, hjalp Therese Johaug å holde jevn fart på Bislett.
Foto: Heiko Junge / Heiko Junge– Jeg kjente at utgangsfarten var ganske mye større enn den skulle være. Og klart, jeg tok med meg veldig god lærdom fra Bislett-løpet ved å starte litt kontrollert og heller øke på mer på slutten, sier Johaug selv.
Ole Morten Iversen mener at Johaug også i hovedidretten noen ganger brenner av for mye krutt for tidlig.
– Hun vinner stort sett likevel, for hun er i en egen klasse på en del typer renn, som gjør at hun berger seg bra likevel. Men det er kanskje litt for ofte vi ser at en del tar innpå litt på slutten, eller i hvert fall går like fort, påpeker han.
– Om å gjøre å vinne
Det mest ekstreme tilfellet var årets tremil i Holmenkollen, da svenske Frida Karlsson tok inn over et minutt på Johaug på den siste mila – og vant. Det handlet riktignok mer om taktikken ved skibytte enn om fysisk løpsdisponering.
Likevel er det en kjensgjerning at Johaug ofte bygger opp en ledelse i første halvdel av løp, som deretter stabiliserer og noen ganger krymper.
Derfor har hun ifølge Iversen utfordret seg selv til å bli bedre på løpsdisponering, ikke minst fram mot et OL på 1800 meters høyde i Beijing i 2022.
– Men det er vel om å gjøre å vinne, er det ikke det, da? spør Johaug retorisk.
– Det er det samme hvordan man disponerer kreftene bare man klarer å stå øverst på pallen, sier hun med et smil.
PS. Therese Johaug har ingen planer om å konkurrere mert i baneløping denne sesongen.
– Nå er det fokus på langrenn framover, og da må det eventuelt være noen viktige løp hvis jeg skal stille, sier hun til NRK.
