Mye ble sagt om Arsenals kollapser på bortebane forrige sesong, men tenk over dette:
Hadde Arsène Wengers menn vunnet sine fem største hjemmekamper, hadde de blitt seriemestre.
De vant kun én.
Og siden den seieren, 2-0 mot Liverpool, 2. november 2013, har de til gode å slå en tittelkandidat på Emirates i Premier League.
Hjemmeformen den sesongen var generelt sett god. Arsenal vant 13 av 19 kamper, spilte uavgjort i fem og tapte én. Ingen lag slapp inn færre mål. De var stabile og slo nærmest alle de burde slå. Dessverre kom fire av uavgjortresultatene mot Chelsea (0-0), Everton (1-1), Manchester United (0-0) og Manchester City (1-1).
Det heter at du må slå de beste lagene for å vinne store titler. Med seier i de fire kampene hadde Arsenal fått åtte poeng mer og dermed en totalsum på 87.
Seriemestrene City ville mistet ett poeng og stått med 85.
Sceneskrekk
Trenden har fortsatt denne sesongen. Arsenal er for øyeblikket i strålende form og har ni seire på sine siste ti ligakamper. Resultat-rekken startet etter 0-2-tapet borte mot Southampton, en fadese som ifølge Per Mertesacker motiverte spillerne til å terpe på den defensive lagstrukturen.
Men underveis har motstanden for det meste vært svakere lag. Formen har røpet lite om kapasiteten til å slå de store.
Den gode nyheten for Arsenal er forbedringene på bortebane. Wenger er ikke den raskeste til å lære av egne feil, men noe av den strategiske naiviteten som førte til så mange smeller forrige sesong har blitt luket vekk. I 2015 har laget slått City 2-0 i Manchester og sendt United ut av FA-cupen med 2-1 på Old Trafford.
Slike skalper må nå gjentas i nord-London. Av ligaens nåværende topp-fem lag har Arsenal kun møtt Manchester-rivalene hjemme denne sesongen: kampene endte 1-1 (City) og 1-2 (United). Hvem vet hva fem poeng vil bety når siste serierunde er ferdigspilt.
Det handler ikke bare om Premier League. De tre siste sesongene har Arsenal blitt slått ut av mesterligaen på grunn av sceneskrekk foran egne fans. I 2013 tapte de 3-1 mot Bayern München på Emirates, for så å vinne 2-0 i München og ryke på bortemålsregelen. I 2014 møtte de tyskerne igjen: det ble 0-2 hjemme og 1-1 borte.
I år sto Monaco for tur. Og som bestilt, det ble 3-1-tap i London og kroken på døra.
Lav intensitet
Sammenligner man Arsenal med tittelkandidatene, fremstår de som det motsatte av forrige sesongs Chelsea-lag. På bortebane spilte José Mourinhos menn uavgjort mot United (0-0) og Arsenal (0-0), og slo City (1-0) og Liverpool (2-0). På Stamford Bridge tok de tre poeng mot samtlige.
Storkampene gikk fint. Det var mot svakere lag at tittelen ble tapt.
De taktiske kontrastene mellom Wenger og Mourinho forklarer noe av denne trenden. Arsenals hurtighet og kreativitet er effektive våpen mot kompakte lag som legger seg bakpå. Mourinho har på sin side evnen til å trekke laget inn i et beskyttende skall; mot sterk motstand er Chelsea duellsterke, direkte og bunnsolide.
Det er vanskelig å kombinere disse stilene til en gyllen middelvei, og Wenger har tradisjonelt sett foretrukket å spille offensivt uansett motstander, spesielt på hjemmebane. I stedet må idealet for franskmannen være å kopiere Chelseas fokus og intensitet i storkamper.
Evnen til å prestere opp mot maksnivå i 90 minutter er en fellesnevner hos de fleste tittelvinnere. Her har Arsenal mye å gå på.
I rykk og napp
Denne observasjonen er ikke bare basert på Arsenals prestasjoner mot store lag, men også mot de små. Angrepsspillet går i rykk og napp. Spillerne kan være sylskarpe i korte perioder, før passivt spill inviterer motstanderen inn i kampen.
De spiller jevnt resultatmessig, men i løpet av 90 minutter varierer nivået stort.
Skribenten Michael Cox noterte for ESPN FC i mars at selv tidspunktene på Arsenals scoringer reflekterer denne trenden. Ta de tre siste ligakampene. De scoret mål mot Newcastle (2-1) etter 24 og 28 minutter, mot West Ham (3-0) etter 81 og 84 minutter, og mot Queens Park Rangers (2-1) etter 64 og 69 minutter.
Og glem ikke 5-0-seieren mot Aston Villa i februar, da de gjorde 1-0 til 4-0 innen en periode på 19 minutter.
Arsenal er med andre ord nærmest ustoppelige når alt klaffer. Men trykket opprettholdes sjelden over 90 minutter. De etablerer ikke den kontinuerlige dominansen som for eksempel Barcelona og Bayern.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Lever på kanten
Det positive er at Arsenal som oftest slipper unna med dette mot mindre lag. Spesielt på hjemmebane scores det ofte to-tre mål innen en kort periode, som viser seg å være nok. Siden starten på 2013/14-sesongen har Arsenal scoret fire mål eller mer på hjemmebane i ligaen fire ganger. For et lag med mer pondus, som City, ligger tallet på 11.
Noen ganger har det nesten gått galt. I løpet av de siste seks serierundene har Arsenal vunnet 2-1 fire ganger. I hver kamp har de tatt ledelsen 2-0, og så gitt bort et unødvendig mål som skaper nerver mot slutten.
Det beste eksempelet var bortekampen mot Crystal Palace, hvor vertene traff treverket på overtid.
Wenger vet at en slik slapphet straffes mot rivalene. Utfordringen blir å få spillerne til å opprettholde intensiteten over lengre perioder. Det er lettere sagt enn gjort, men til gjengjeld er potensiale enormt. Om Mesut Özil, Alexis Sánchez, Santi Cazorla og Olivier Giroud kan vinne kamper ved å spille bra i 25 minutter, tenk bare hva som skjer om finspillet varer i 90.
Arsenals to neste hjemmekamper er mot Liverpool (i dag) og Chelsea. Skulle Wenger sitte på løsningen, kunne timingen knapt vært bedre.