Tre poeng, to store spørsmålstegn

– Vi lever, sa Ståle Solbakken til TV 2 i går.

Og det var egentlig alt som betydde noe.

Med hjelp fra Latvias comeback i Tyrkia er Norge fortsatt med i VM-kvaliken. Ingen hadde forventet en perfekt kamp i Montenegro i går – og det ble det heller ikke.

Men seieren var et stort steg i riktig retning etter fadesen mot Tyrkia.

Nå gjelder det for Norge å få ut hele sitt potensial.

For det er ingen tvil om at det bor langt mer i dette laget. Erling Braut Haaland hadde rett da han sa at de må opp flere hakk utover i kvaliken.

Så hvilke elementer bør Solbakken beholde? Og hva bør han korrigere?

Den italienske læreboka

Mye må åpenbart justeres, for det har vært umulig for Solbakken å treffe på alt i løpet av disse ukene. Om sluttminuttene virket kaotiske i går, ga de mer mening da treneren senere snakket om arbeidsforholdene.

Solbakken hadde kun truffet noen av spillerne før samlingen, og hadde presentert sine idéer uten å ha tid til å trene skikkelig på dem.

Han kunne bare håpe på maks innsats, lovende tegn og viktige poeng.

Mot Montenegro fikk han alle tre. Angrepene var mer direkte og varierte enn mot Tyrkia. Spillerne var mer aggressive og konsentrerte. Spesielt Morten Thorsby styrket midtbanen med strålende fremspill og rå duellkraft.

Selv et av frisparkene Thorsby lagde, var oppmuntrende. Da Sampdoria-spilleren felte Stevan Jovetic i første omgang for å forhindre et farlig angrep, uten å få kort, var det en taktisk manøver hentet rett ut av den italienske læreboka.

Det er en slik kynisme dette landslaget trenger.

Sent drama

Samtidig er det ingen tvil om at Norge var heldige. Hadde Montenegro være like effektive som Tyrkia, hadde resultatet blitt stygt, og Norge hadde på ingen måte kontroll mot slutten.

Man kan lovprise Norge for å krige inn seieren. Men dette hadde vært lettere å gjøre om de faktisk hadde forhindret store sjanser imot.

Når man i stedet er avhengig av at motstanderens skudd flyr like utenfor, heller man mer mot flaks enn dyktighet.

Dramaet mot slutten kunne vært unngått med mer presisjon fremover etter pause, og det vil nok skuffe Solbakken at Norge ikke tok bedre vare på kontringene som oppsto i andre omgang.

Det gjelder spesielt siden Norge faktisk har en av verdens beste kontringsspisser (Haaland) og en spesialist på å slå stikkere i bakrom (Martin Ødegaard).

Mens Thorsby, Alexander Sørloth og andre sto frem, leverte Haaland og Ødegaard lite, og det må settes to store spørsmålstegn ved de to prestasjonene. At Solbakken tok begge av banen 10 minutter før slutt, sa sitt.

Så hva var det som ikke fungerte?

Savner hovmesterne

En del av svaret vet kun spillerne selv. Haaland var skuffet over egen prestasjon, og likevel kunne han fint ha scoret i alle de tre kvalikkampene.

Kontrasten til klubbformen har vært enorm. Da Haaland sist spilte for Dortmund, mot Köln, startet han kampen med å ta ned en langpasning med et av de mest følsomme touchene tysk fotball har sett denne sesongen.

Så rundet han en spiller og la ballen i nettet, slik han pleier.

Mot Montenegro i første omgang fikk Haaland en lignende langpasning, bare fra andre siden. Men denne gangen satt ikke touchet.

Disse tre kvalikkampene har også vist at man ikke bare kan sette Haaland på topp og kreve tre mål per kamp. Som de fleste spisser, trenger han service.

Kanskje er det lett å undervurdere viktigheten av hovmesterne han spiller med i Dortmund: Slepne vinger og geniale playmakere som pleier å legge ballen akkurat der han vil ha den.

Forholdene er annerledes for Norge. Spesielt i andre omgang i går tok Haaland flere farlige løp, uten å få den presise pasningen han er vant med.

Uvant rolle

Når det er sagt, hjalp det ikke at Norge ikke fikk mer ut av den ene playmakeren som har evnen til å finne Haaland med nettopp slike stikkere.

Ødegaard var ikke god. Han hadde heller ikke rollen han trives best med. I Arsenal har trener Mikel Arteta brukt ham som sentral offensiv midtbane, hvor han kan trekke i spakene som han vil.

Da Ødegaard briljerte på lån i Real Sociedad forrige sesong, hadde han samme rolle.

Den posisjonen gjør at han kan bruke sin slepne nærteknikk på små flater. Han ligger nærmere spissene, noe som gjør det lettere å tre gjennom korte stikkere.

Men i går var Ødegaard høyre kant i 4-4-2. Han kom ofte dypt i banen for å få ballen, nærmest som en høyreback til tider, og var for langt unna spissene til å slå avgjørende pasninger.

Som oftest endte det heller med en støttepasning.

Andre ganger mottok Ødegaard ballen helt ute på høyrekanten. Der har han ikke farten til å storme forbi spillere, mens vinklene til å slå stikkere til spissene, heller ikke var gode.

Det er ingen tvil om at han trives best høyere og mer sentralt i banen.

Mulige løsninger

Kunne Ødegaard vandret oftere innover i banen? Kanskje.

Men gjør han det i en 4-4-2, er Norge ekstra sårbare om de mister ballen. Det er mer typisk for vingene i 4-3-3 å ligge høyt og sentralt når laget har ballen.

Solbakken kan selvsagt endre formasjon. Men 4-4-2 passer Sørloth og Haaland, spissparet som er Norges største styrke.

Skulle alle de tre offensive profilene fått sine beste roller, kunne Solbakken brukt en slags 3-5-2, med Ødegaard som den mest offensive av de tre sentrale midtbanespillerne. Men da ofres Mohamed Elyounoussi, som skapte Sørloths vinnermål i går.

Dessuten vil det sannsynligvis sitte langt inne å gjøre et så stort taktisk bytte, nå som laget har begynt å venne seg til Solbakkens versjon av 4-4-2.

Det blir imidlertid interessant å se hvilket system Solbakken velger til neste kvalikkamp, mot Nederland i september. Sørloth vil være suspendert, noe som åpner for muligheten til å bruke Ødegaard like bak Haaland.

Da vil de to stjernene begge få sine beste roller – som tier og alenespiss.

Et annet alternativ er at Joshua King tar plassen til Sørloth og at Norge fortsetter i 4-4-2.

Disse mulighetene har Solbakken fem måneder på å analysere. Enn så lenge kan spørsmålstegnene ved Haaland og Ødegaards prestasjoner anses som en god ting. Norge slo Montenegro uten at de to stjernene var i nærheten av sitt beste.

Tenk hva landslaget kan levere om samtlige får vist hva de kan.