Tina (24) var så syk at hun så vidt maktet å gå til bussen – nå klatrer hun i VM

Hafsaas var regnet som verdens beste juniorklatrer som 17-åring. Men etter problemer med skader og sykdom var nesten alt håp ute.

– Jeg var redd for at det var slutten på karrieren, allerede før den begynte, sier Tina Johnsen Hafsaas til NRK.

24-åringen forteller at hun behersket og mestret det meste fra ung alder. Spesielt når det kom til idrett, fordi hun var et fysisk talent. Som 15-åring begynte hun for alvor å satse på klatring, og kort tid etter var hun i verdenstoppen i juniorklassen.

Ett år senere var hun allerede norsk og nordisk mester i seniorklassen. Merittlisten viser også tredjeplass i junior-VM og seier i den europeiske ungdomscupen. Derfor ble hun rangert som verdens beste junior.

Så fikk 17-åringen en kjempesmell.

– Jeg hadde surfet på en opptur ganske lenge. Jeg presterte over mine egne forventninger, og så plutselig traff denne skaden. Et fall.

Skade etter skade

Fallet og albueskaden ble starten på flere år med motgang. Hun var i gang med en buldrerute da hun falt sidelengs og landet på armen. Det endte med en albue ut av ledd – og ett år uten tøff klatring.

Det var uvant for 17-åringen, som hadde etablert seg i verdenstoppen i idretten hun elsket.

– For en idrettsutøver er det noe av det vanskeligste. Å bare akseptere. Mest av alt var det frustrerende. Det var kjipt å gå fra å være en av de beste, til å havne langt bak, sier Hafsaas.

– Jeg måtte gjøre rehabiliteringen ordentlig, for hvis jeg ikke gjorde det var det ikke sikkert at jeg fikk full bevegelighet tilbake, og uten full bevegelighet var det ikke sikkert at jeg ville tåle den belastningen albuen bør tåle for å kunne klatre.

Etter ett år med opptrening klarte hun å komme tilbake, og hun gjenerobret tronen som verdens beste junior. Sesongen tok allikevel ikke helt den vendingen Hafsaas hadde tenkt.

– Jeg var med på en del verdenscuper og gjorde det ganske bra, men så brakk jeg foten.

Bruddet kom helt i starten av sesongoppkjøringen. Likevel håpet hun å kunne gjennomføre sesongen, men hennes iver etter å klatre ble for stort, og foten ble verre.

– Å forvente at konkurransesesongen skulle gå bra, var jo veldig naivt.

Dermed måtte hun avslutte 2013-sesongen halvveis. Utover høsten ble foten bedre, og hun jobbet målrettet for å kunne rekke sesongavslutning.

– Fra sprudlende til trist

Men akkurat da foten begynte å bli bedre, fikk hun kyssesyken.

– Jeg følte at jeg forandret meg ganske mye. Jeg gikk fra å være ganske sprudlende, til å bli mer trist. Det er ikke noe jeg tenkte veldig mye på selv, men for de rundt meg var det sikkert merkbart.

Kyssesyken holdt henne borte fra idretten i to år. På det verste gjorde hun ikke noe annet enn å sove.

– Jeg husker ikke så mye av denne perioden. Bare det å komme meg til bussen, sitte på den uten å sovne og gå de 500 meterne fra bussholdeplassen til klatresenteret var en utfordring, sier Hafsaas.

Stian Christophersen har vært trener for klatreren fra hun var 15 år. Han var den som jobbet tettest med talentet i den tunge perioden.

– Det var en j... frustrert utøver. I en periode hvor du på en måte endelig har kommet deg tilbake etter noen kjipe skader, så får du den i tillegg. Jeg kunne på en måte prøve å hjelpe til, men det er jo ikke min kropp. Så det synes jeg var en veldig vanskelig periode, sier treneren.

Etterlengtet opptur

Det var ikke snakk om å gi seg for Kolsås-klatreren. Etter nesten to år med utmattelse, sykdom og en konstant uvisshet om sin egen form, begynte ting omsider å se lysere ut.

– Legen min sa alltid at det slipper på et punkt og at jeg bare må akseptere det. Jeg ventet og ventet: «Har det sluppet nå, har det sluppet nå?». Men da det først slapp, så var det akkurat som noen trykket på en knapp, og så ble jeg meg selv igjen.

I 2016 ga sykdommen avkall, og samme år var hun på plass i VM. Og bare året etter ble den da 22 år gamle klatreren første norske kvinne i historien i en verdenscupfinale.

– Alt med den konkurransen var surrealistisk. Men det var ekstremt gøy, sier Hafsaas smilende.

I den prestisjefylte konkurransen i Chamonix endte hun på fjerdeplass.

– Det gir jo mest av alt glede. Og kanskje en form for takknemlighet. At jeg kom meg igjennom det. Jeg har fått veldig mange kommentarer og tilbakemeldinger fra folk som synes det er motiverende og inspirerende å se unge utøvere komme seg gjennom så store utfordringer og komme tilbake så sterkt, forteller klatreren, og legger til:

– Ikke bare at jeg har funnet tilbake til klatring, men at jeg klarte å heve nivået mitt så mye. I en tid der logikken sier at man ikke skal bli så mye bedre.

Treneren er helt klar på hvorfor eleven klarte å komme seg gjennom de tøffe ungdomsårene.

– Det spesielle er vel den disiplinen og ønsket om å bli bedre. Den holdningen om at hun vil gjøre det skikkelig, sier treneren.

– Det er vel det som gjør at hun har klart å komme seg gjennom det. At det har ikke vært et alternativ for hun å slutte, understreker Christophersen.

Til VM i Japan

Nå er Hafsaas i Japan for å konkurrere i VM i sportsklatring med tau. Det er denne disiplinen hun har spesialisert seg på. Der rutene er så vanskelige at de fleste skal falle.

– Jeg har slitt litt denne sesongen, så å kunne ha en god opplevelse i VM hadde betydd mye.

Klatreren påpeker at det å «finne flyten» i klatreveggen er det hun har slitt med den siste tiden, og vil derfor ikke gå ut med alt for ambisiøse mål til VM. Treneren har uansett troen på 24-åringen.

– På en god dag, så er Tina topp 15. Og hvis du er det, så kan du være i eller utenfor finale på et par flytt. Så det er det som får være målet, sier Christophersen.

Nå er det tre år siden sykdommen ga slipp. Etter dette har ikke landslagsklatreren hatt like store problemer med skader og sykdom, og lever livet som proffklatrer fullt ut.

– Jeg har jo fortsatt mange mål med klatringen min, som jeg ikke har fått oppfylt enda.

– Er det et indre driv som gjør at du aldri gir opp?

– Det er vanskelig å beskrive det. Det er veldig mye glede i klatring. Jeg har alltid vært opptatt av perfeksjon. Å perfeksjonere noe man aldri har sett eller prøvd før.

Natt til onsdag begynner klatre-VM for 24-åringen. I forrige uke dro hun til Tokyo for å forberede.

– Det som motiverer meg mest er å bli så god som jeg kan bli. Det handler om å få ut potensialet sitt, og da må man jo gjøre en jobb hver eneste dag over lang tid.