– Jeg har egentlig nesten ikke turt å si at jeg ville prøve å ta medalje på denne distansen, sier Anders Gløersen.
Det er noen faktorer som gjør det litt spesielt at akkurat han klarte å bli bronsevinner på 15-kilometeren i VM.
En ting er at han i alle år har vært spesialsprinter. Men i tillegg: hadde det ikke vært for en liten serie flaks (i kombinasjon med dyktighet) i høst, hadde han ikke vært en like åpenbar mann å ta med i VM-troppen.
Hell i uhell
Hans deltagelse på 15-kilometeren i VM baserer seg nemlig mye på ett renn.
Et renn som egentlig ikke skulle blitt arrangert.
Og et renn som Gløersen egentlig ikke var kvalifisert til å få gå.
Men så skjedde serien av hendelser som var uheldige for mange andre, men som skulle vise seg å være svært heldige for 28-åringen.
Det planlagte verdenscupskiathlonet og stafetten i La Clusaz ble avlyst på grunn av snømangel. I stedet ble det arrangert en 15-kilometer i friteknikk i Davos.
Gløersen var andre reserve, og så ikke for seg at han skulle få gå. Men så bestemte Pål Golberg seg for å droppe rennet for å satse på sprint, og plutselig ble Didrik Tønseth rammet av blindtarmbetennelse.
Grep sjansen
Gløersen grep sjansen til de grader. Han endte med å ta sin første seier på et distanserenn.
– Det var en spesiell situasjon med mange tilfeldigheter, sier Gløersen med et smil.
– Jeg gikk et kjempeløp. Mitt livs løp, følte jeg. Jeg hadde håpet på en like god avslutning i dag, men det klarte jeg ikke, legger han til.
Han vant senere 15-kilometeren i NM, og da var det ikke lenger tvil om at han måtte med i VM-troppen.
Det var etter OL i Sotsji han bestemte seg for å sette i gang prosjektet som skulle gjøre ham til 15-kilometerløper.
Han skjønte nemlig at han kunne få problemer med å hevde seg i VM-sprinten, siden den var i klassisk stil - noe han ikke har mestret like godt.
– Jeg kjente også at det ga meg motivasjon å prøve noe annet. På samlinger har jeg trent det samme som sprinterne, men alt ellers har handlet om å trene på 15-kilometeren, sier Gløersen.
