– Jeg hatet å lese høyt i klasserommet. Det virket nesten som at læreren visste det. Derfor måtte alltid vi som leste dårlig, og spesielt meg, lese høyt i klasserommet, forteller Tande.
Problemene startet på barneskolen. Tande slet med å lese, og klarte ikke følge med. Når ting ble skrevet på tavla rakk han aldri å notere det ned.
– Det første inntrykket jeg har fra skolen er hvor glad jeg ble da noen hadde lekt med lighter på skoleplassen, og klasserommet tok fyr. Det er jo ikke normalt, sier Tande.
Skihopperen var så skolelei at han ba foreldrene om et friår etter barneskolen.
Brente opp prøvene
På ungdomsskolen brente han opp prøveresultatene han fikk.
– Som regel var det en stor rød strek under hele teksten. Alt var feilskrevet, selv om jeg hadde gått over det fire-fem ganger, forteller Tande.
Vendepunktet kom på ungdomsskolen, da Tande skulle ta en viktig prøve.
– Mattetentamen i 10. klasse skulle vippe karakterene mine sånn at jeg kunne komme inn på en linje hvor jeg kunne drive med skihopping. Jeg klarte ikke å gjøre ferdig oppgavene fordi jeg ikke klarte å lese dem. Da knakk jeg sammen, og begynte å grine.
Læreren i klasserommet spurte hva som var galt. Da fortalte Tande om problemene.
– Vi enige om å ta noen lesetester. Da viste det seg at jeg fortsatt leste på nivå med en fjerdeklassing.
– Utrolig dårlig
Lærerne tok endelig grep. Tande fikk utvidet tid på prøver og lydbøker for pensum.
– Jeg synes det er utrolig dårlig at vi ikke fant ut av det tidligere. I hvert fall av lærerne, som ikke gidder å ta grep for å finne ut av det. Lesingen hadde ligget på samme nivå i flere år uten at det ble noe bedre.
Godfølelsen fikk han i hoppbakken. Der kunne Tande se framgang, i motsetning til med lesingen.
– Fristedet mitt var skihoppingen. Det var hoppingen jeg virkelig brant for. Der fikk jeg en sans av mestringsfølelse. Det var veldig godt å ha idretten ved siden av skolen.
– Godt at personer som Tande står fram
Caroline Solem, generalsekretær i Dysleksi Norge, mener det er fint at en så profilert idrettsutøver står fram og forteller om sine problem.
– Det betyr mye for barn og unge som går på skolen med en klump i magen og gruer seg til det samme som han gjorde, sier Solem. – Alle som forteller åpent og høyt om dette, birdar til at det blir lettere for andre å leve med det.
– Er det fortsatt et problem at lærere og andre i skolen ikke ser dette tidlig nok?
– Ja, dessverre. Dysleksi kan man begynne å utrede før andre klasse. For at tiltak skal ha best mulig effekt, bør man være ferdig med utredningen i løpet av tredje klasse, sier Solem.