Tallene som viser Iversens forvandling: – Det har vært helt på håret at jeg har tålt det

Brødrene Mats og Gaute Iversen trekker på smilebåndet. Bruker noen sekunder på å tenke. De har blitt spurt hvilken øvelse storebroren har størst gullsjanse på i VM.

– 30 eller 50 kilometeren, sier yngstemann Gaute.

– Jeg tror på femmila, sier mellomste bror Mats.

«Potetsekk»

De tre ser på gamle familiebilder. De ler av det faktum at det ikke var mye som tydet på at Emil Iversen ville bli en av verdens beste skiløpere på de lengre distanser. Emil Iversen har aldri vært noe talent.

Til Aftenposten har pappa og damelandslagstrener Ole Morten Iversen uttalt at sønnen i 15-årsalderen «så ut som en potetsekk som var mest opptatt av traktor».

Historien om hvordan Iversen stort sett befant seg nederst på resultatlistene i tenårene, og spesielt hvor langt bak han var i prestisjetunge Hovedlandsrennet som 16-åring, har blitt fortalt en rekke ganger.

Vaffelkøen

Mens han sitter i klubbhuset til Varden IL på Grova skistadion sammen med brødrene og NRK, erindrer han at kveldene i vaffelkøen inne i lokalene etter treningsøktene i ung alder er noen av de beste minnene hans fra hjembygda.

– De rakk ikke å sette på vaffeljernet en gang, før jeg kuttet ut økten og stilte meg i køen. Den gode stemningen her, trivelige folk, etter en ski-økt... Det er gode minner, sier Iversen og smiler.

– Droppet det dumme de gjør

Han var ikke noe barne- og ungdomstalent. Heller ingen lovende løper i senioralder. Som 20-åring tok han steget inn på regionlaget i Midt-Norge. Full av pågangsmot forsøkte han stort sett hele tiden å henge på de beste.

Men på et eller annet vis gikk han til slutt forbi dem. Historien gjentok seg da han var på rekruttlandslaget.

– Jeg har hatt et ganske smart hode treningsmessig og lært av de beste på lagene jeg har vært. Samtidig droppet jeg det dumme de gjør. Så har jeg tettet forspranget. Så har jeg gått forbi.

Historien har gjentatt seg på elitelaget. Det kommer vi tilbake til.

Gjennombruddet

Det var den 5. januar 2016 at gjennombruddet kom. Stedet var årets VM-vertskap.

«Oi, oi, oi, for en overraskelse», utbrøt kommentator Jann Post da Iversen satte Sergej Ustjugov og Petter Northug på plass i sprintfinalen i Oberstdorf-løypene.

Trønderen snakket umiddelbart i overskrifter. Det var på denne tiden at Iversen døpte seg selv «Feite-Ivers», angivelig fordi han var talentløs og rund som ung gutt.

Fire-fem kilo tyngre

Tallene NRK har fått tilgang på viser at han trente mellom 65 og 80 treningstimer i viktige måneder fra juli til 1. november i 2016. Det er lite sammenlignet med hva som er tilfellet når han står med føttene plantet i Oberstdorf fem år og drøy måned senere.

Forvandlingen stor. Nå har han måneder mellom 90 og 100 timer i banken i svært viktige treningsmåneder.

– Jeg tipper jeg var fire-fem kilo tyngre da jeg slo gjennom i verdenscupen. Jeg ser på bilder at jeg var rundere i kinnene. Det viktigste har alltid vært å ha fulle lagre og en kropp som fungerer. Jeg spiste og drakk det jeg ville, det gjør jeg fortsatt. Jeg trener bare mer.

– Inntrykk av at han tar ting på sparket

Allroundtrener Eirik Myhr Nossum sier utviklingen til Iversen handler om flere ting. Men kanskje spesielt en gradvis større profesjonalitet fra trønderens side når det kommer til å være 24-timersutøver.

– Folk har kanskje et inntrykk av at han er en som tar ting på sparket, trener litt her og der. Men han er ekstremt dedikert som har gjort grep for å bli bedre.

Han trekker frem Iversens valg om å rett og slett ansette sin egen bror til å være altmuligmann. Mats Iversen er grunnen til at 29-åringen kan trene mer.

– Du har en som styrer på hjemmebane, når du kommer inn døren er maten klar. For Emil har det vært ordentlig viktig for å konsumere den mengden trening.

– Alle i verden kan presse gjennom 100 treningstimer en måned. En ting er å tåle det. En annen ting er å bli bedre av det. Det er lett å trene 100 timer og bli dårligere. Det var år der han alltid hadde perioder med sykdom. Da må du ta fem treningsdager av. Da går det fort 25 timer vekk. Til slutt kan det være hundre timer mindre.

– Tok ingen steg

Men selv om han er rutinert i dag, en sterk bidragsyter på det aller meste i allroundlandslaget, var tilværelsen tidvis blytung fra han fikk sjansen på laget våren 2016.

NRK spør om hva som har skjedd fra han var som sprinter å regne i gjennombruddssesongen 2016, det samme under VM-debuten i Lahti 2017, og frem til verdensmesterskapet i Oberstdorf noen år senere.

– Det har vært helt på håret at jeg har tålt det. De første årene på landslag tok jeg ingen steg. Da stod jeg som eneste periode i livet helt dønn i ro. Men jeg berget akkurat. Det ble ikke bedre, sier han.

Julingen fra Holund

Han tenker tilbake på hans første landslagssamling på Sognefjellet. Oppgaven var brutal. Laget skulle opp en knalltøff motbakke. Iversen kaller den hardeste bakken i Norge.

– Økten var en time sammenhengende. Jeg dro litt til de første 20 minuttene. Så kom toget med Holund i spissen. Jeg sprakk fullstendig. De siste 40 minuttene bare gikk jeg og slang. Jeg var ti minutter bak på toppen. Da var jeg ikke høy i hatten. Jeg fikk juling.

– Det å komme seg inn på landslag har vært tøft for mange. Jeg klarte det akkurat. Selv om jeg skryter av treningshodet mitt, så var det helt på håret. Du blir preget av det folk gjør rundt deg. Det var tøffere å stå over en økt enn å være med på en.

Peker på femmila

Nå føler han seg i toppslag og full av selvtillit før VM. Han er i tvil om det er tre- eller femmil som er hans beste sjanse på gull. Etter litt betenkningstid, svarer han dette:

– Den største sjansen er på femmila. Hvis Johannes er med inn, så der så er det kanskje den lengste skituren gjennom livet hans. Kanskje han er sliten.

– Kanskje han begynner å bli tom etter alle bananene og mandarinene han har spist gjennom VM. Og så er klassiskspurten min best, sier Emil Iversen.