Dæhlies siste OL-løp: Svenskekongen prøvde febrilsk å hjelpe gullrivalen

Hodet til Bjørn Dæhlie var mildt sagt tåkete gjennom de siste kilometerne av femmila i Nagano-OL.

Men at svenske kong Carl Gustaf plutselig dukket opp da han hadde det som verst, glemmer han aldri.

Han var nemlig blant de svenske sekundantene som etter beste evne motiverte Niklas Jonsson i gullduellen mot Dæhlie.

– Jeg husker jeg hørte: «Nu är norrmannen slutkört», forteller Dæhlie til NRK 22 år senere.

Langrennskongen glemmer heller ikke svaret som kom direkte fra den norske kvinnelandslagstreneren, Sindre Bergan:

«Ikke f****! Dette gullet skal du ha, Bjørn!»

Det kokte med andre ord greit ute i de japanske skoger på slutten av femmila i 1998, men så var det også den mest dramatiske femmila i OL-historien.

Vurderte å droppe gulløpet

Siden det ikke er noe aktiv sport på grunn av koronaviruset, har NRK de siste ukene sett tilbake på noen av de største, norske idrettsprestasjonene.

I den anledning røper Dæhlie og de norske trenerne hvordan de mobiliserte - og bokstavelig talt manøvrerte - seg gjennom de siste nervepirrende kilometerne av OL-femmila i Nagano.

Et OL-renn som til slutt endte med en slitekamp mellom Dæhlie og svenske Niklas Jonsson.

Dæhlie var faktisk så sliten etter et langt og utfordrende OL at han vurderte å droppe hele femmila.

Med to gull og ett sølv var mesterskapet allerede en suksess, og Thomas Alsgaard var den store favoritten på OLs siste dag.

Daværende landslagstrener Erik Røste forteller i dag at han var mentalt forberedt på at Dæhlie ville reise hjem, og treneren forberedte derfor hva han ville si for å overtale ham til å gå.

Men 30-åringen klarte ikke la være. Dæhlie gjorde heller noe helt uvanlig til han å være: Han åpnet rolig.

– Det var vel første gang jeg ikke ledet etter fem kilometer, sier han.

– Hadde Jonsson skjønt det, hadde han tatt gullet

Det tok bare én mil før den da ukjente østerrikeren Christian Hoffman tok igjen Dæhlie med et halvt minutt.

En løper Dæhlie sier han bare «så vidt hadde hørt navnet til». Da forsto OL-kongen at farten måtte opp, og han merket også at formen ikke var så dårlig som fryktet.

Det gikk ikke lang tid før han ropte «løype» og gikk opp for å dra. Dæhlie stoppet ikke før han nådde ryggen til mannen som hadde startet 30 sekunder foran ham: Svenske Niklas Jonsson.

Det skulle vise seg å bli en vanskelig rygg å holde.

Hoffmann forsvant etter hvert, men så skulle Dæhlie overvurdere egne krefter. Med 6-7 kilometer igjen gikk han nemlig frem for å dra, men det var en taktisk bommert, forteller Dæhlie i dag.

De kreftene hadde han rett og slett ikke. Det var varmt og bløtt i løypa, og Dæhlie måtte slippe Jonsson forbi seg igjen.

På dette tidspunktet skjønte han at Jonsson var langt sprekere. Dæhlie husker hvordan Jonsson tittet bakover for å få svar.

– Men han skjønte det nok ikke, sier Dæhlie.

– Hadde han gjort det, hadde han blitt olympisk mester, sier Dæhlie uten å nøle.

Hoppet over gjerder og forbi sperringer

Jonsson oppdaget ikke det store overtaket før det var snaut tre kilometer igjen. Da måtte nemlig Dæhlie gi noen meter etter de verste partiene.

Full av motivasjon dro han rett fra sin norske gullkonkurrent, og det var da dramatikken virkelig kom til syne for TV-seerne.

Dæhlie fikk krampe i begge beina. På radiosambandet til det norske laget ropte landslagstrener Erik Røste: «Nå går gullet».

Denne dagen var det dobbelt opp med drikkeposter, hver 2,5 kilometer, siden det var så varmt.

Røste kommanderte alle mann ut i løypa for å hjelpe det han beskriver som «en ødelagt» Dæhlie.

Kvinnelandslagstrener Sindre Bergan, som hjalp til under mennenes løp, var på vei tilbake til stadion fra sin sekunderingspost da meldingen kom.

Han snudde på hælen og løp til et punkt cirka fem hundre meter før mål. Her hoppet han over gjerder og dundret forbi sperringer.

For som han sier:

– Det var siste dagen av OL, så det fikk briste eller bære med akkrediteringen.

Skjelte ut svensken foran kongen

Bergan nådde punktet i løypa bare sekunder før Jonsson passerte.

Her så han mange svenske landslagsjakker uten å legge merke til hvem det var.

– Når Niklas passerer, er svenskene helt i ekstase og roper: «Nu åker du for gull, Niklas! Normannen er slutkört».

Bergan er oppildnet og svarer med å skrike «masse stygge ord» tilbake:

«Dette gullet skal du ha, Bjørn! Han j**** svensken skal f*** ikke få det gullet. Det skal du ha, Bjørn!».

Bergan bannet og skjelte gjennom hele sekunderingssonen på 40 meter.

– Så snur jeg meg, og da er svenskekongen den første jeg ser. Han hadde stått der med de andre hele tiden, og hørt alt jeg hadde sagt. Da gikk jeg litt slukøret videre uten å hilse på ham, sier Bergan, som humrer når han mimrer tilbake.

– Det var ikke noen pen opptreden, men ok, man brukte de midlene man hadde.

– Målstreken er der helvete er over

Dæhlie forteller at han var så ferdig at han brukte lyktestolpene langs løypa som delmål.

50 meter her, 50 meter der. Med gelébein var det vanskelig nok bare å holde balansen.

Hvis han skulle falle, visste han at han ikke ville hatt sjans til å reise seg.

Inne på stadion taper Dæhlie ytterligere to sekunder bare på de siste to hundre meterne.

Det eneste han tenker på nå, er å sette skiene ned i sporene Niklas Jonsson har gått opp før ham.

Han skimtet målstreken. Og så kollapset han.

– Målstreken er der helvete er over, sier Dæhlie og fortsetter:

– Da jeg stupte over målstreken, tenkte jeg at jeg hadde ramlet på feil side. Men så hevet jeg hodet og så streken bak meg.

Aldri før hadde han vært så sliten. Og aldri skulle han bli det igjen. For dette var Bjørn Dæhlies aller siste OL.

Det endte med hans åttende gull. Dermed tok han tronen som tidenes mestvinnende vinterolympier.