– Jeg burde kanskje gitt fra meg medaljen

– Jeg var foran Vylegzjanin og hadde vært foran uansett. Men kanskje skulle jeg bare levert den fra meg og sagt til Vylegzjanin at det er bare idrett.

– Vurderte du det?

– Ikke der og da.

– Men i ettertid?

– Ja, tanken har slått meg. Men jeg har vel ikke klart å komme til noen overbevisende konklusjon.

• Les også: Her er skjemaet som frikjenner Sundby

Martin Johnsrud Sundby har tatt imot NRK på familiens sommersted på Tjøme. Han snakker om OL i Sotsji, mesterskapet som ble en gedigen nedtur for mannen som både vant Tour de Ski og verdenscupen i langrenn sist vinter.

Han skulle vinne gull, og var rimelig sikker på at han skulle klare det gjennom mesteparten av den innledende tremila.

– Var sikker på gull

Det endte altså med en bronsemedalje som hele Russland, og ganske mange andre, mente Sundby ikke burde hatt – etter at nordmannen skiftet korridor og hindret hjemmehåpet Maxim Vylegzjanin inne på oppløpet.

– Jeg følte meg fantastisk og var sikker på at jeg skulle vinne i 29 kilometer, sier Sundby når han tenker tilbake på løpet.

Og fortsetter:

– Så ble jeg tatt på senga i den siste bakken av en sveitser og en svenske, faktisk, som var skikkelig på hugget og bedre enn meg. Det ble det et dramatisk spurtoppgjør med Vylegzjanin. Jeg fikk en bronsemedalje og var fornøyd – men skuffet, ettersom jeg hadde hatt den skumle følelsen av at jeg skulle vinne løpet lenge.

Les videre under bildet.

Ville protester

Juryen måtte studere oppløpet nøye før de valgte å la Sundby beholde medaljen. Etterpå anket Russland avgjørelsen. Da også anken ble avvist, vurderte russerne å ta saken til Idrettens voldgiftsnemnd, CAS. Det valgte de til slutt ikke å gjøre.

– Hvordan var døgnet der du ikke visste om du fikk beholde medaljen?

– Jeg brukte ikke så mye krefter på det. Jeg hadde gjort og sagt det jeg kunne si, OL er det største vi er med på, men likevel er det bare idrett. Det spillet fikk gå sin gang, sier Sundby.

I ettertid har han full forståelse for de russiske reaksjonene. Såpass at han altså har vært innom tanken om hvorvidt det beste hadde vært å gi fra seg medaljen.

Sundby tror Norge ville reagert på akkurat samme måte som Russland om rollene var byttet om.

• Les også: Russland anker Sundbys bronse

– Var det riktig at du fikk beholde medaljen?

– Ja og nei. I kampens hete kan man si at reglementet ikke ble overholdt fra min side. Men som jeg har sagt en million ganger, hadde jeg aldri noen intensjon om å gjøre noe ulovlig, og visste ikke der og da at jeg gjorde det, heller. Jeg var helt i tåka.

For hans del betydde bronsen at han hadde tatt medalje i tre internasjonale mesterskap på rad. Samtidig som den var en gedigen skuffelse, etter at vissheten om gull hadde levd i 29 kilometer.

– Det skulle ikke skje

Men Sundby hadde flere muligheter – og var fortsatt sterk i troen på gull. Slik skulle det imidlertid ikke gå.

De lærde strides fortsatt om hvorvidt de norske løperne hadde for dårlige ski på 15-kilometeren, eller om de bare hadde en kollektivt dårlig dag. Sundby ble nummer 13, slått med over halvannet minutt av Dario Cologna.

At de norske gutta hadde for dårlige ski på stafetten, er det derimot ingen som bestrider.

Sundby forteller om håpløsheten som gradvis bredte om seg i den norske leiren:

– Det var tøft for oss å sitte og se på at jentene hadde dårlige ski. Verdens desidert beste jenter fikk bank. Det skulle ikke skje. Og så skulle vi konkurrere dagen etter, påpeker han.

Håpet på mirakler

– Skjønte dere etter skitesten før stafetten at materialet ikke kom til å holde?

– Hva skal man si? Vi så damestafetten og hvordan det gikk. Og vi fikk ikke noen forklaring på hvorfor det hadde gått som det hadde gått. De hadde ikke løst problemet, og da skjønner vi at vi er i villrede. Vi skjønner at det må skje mirakler for at vi skal ha konkurransedyktige ski.

– Hvordan preger det møtet kvelden før løpet, og frokosten, at dere vet det må et mirakel til?

– Det var ingen som snakket om det, for vi stolte på smøreteamet som vi alltid gjør. Jeg kan med hånden på hjertet si at vi har verdens beste smøreteam. Der borte var vi litt på villspor. Men vi snakket aldri om det. Vi var nødt til å holde en positiv «drive» i gruppa i forhold til at «dette løser seg, vi finner på noe som er smart og bra». Men det var ikke tilfellet, konstaterer Sundby.

Norge var ute av medaljekampen lenge før Sundby skøytet ut på sin tredjeetappe, skuffet og oppgitt. Han hadde allerede opplevd et skuffende OL-sølv i stafett fra 2010, der Odd-Bjørn Hjelmeset fikk «is i rubben».

Fjerdeplassen i Sotsji var åpenbart adskillig verre å svelge.

Martin Johnsrud Sundbys valgte å si nei da han ble spurt om han var interessert i å gå lagsprint for Norge. Det gjorde han for å holde liv i drømmen om et individuelt gull.

Én mulighet gjensto, den gjeveste distansen av dem alle – femmila.

– Verden raste sammen

Løpet artet seg lenge slik Sundby hadde forutsett. Det gikk, slik han opplevde det, «kjemperolig» underveis. Så var løperne igjen ved den siste bakken, der Sundby på åpningsdistansen hadde måttet slippe Dario Cologna og Marcus Hellner.

På femmila slipper han verken Cologna eller Hellner. Derimot kobler den russiske hjemmetrioen Alexander Legkov, Maxim Vylegzjanin og Ilja Tsjernousov inn turboen.

– Utrolig nok er det tre russere som er sterke nok til å være med. Jeg gjør et ærlig forsøk på å komme meg frem, men de går taktisk kjempebra. De sperrer meg, jeg kommer aldri frem og er i teorien sjanseløs opp den siste bakken.

Igjen er skuffelsen et faktum.

– Husker du øyeblikket der du skjønte at det ikke ville gå?

– Jeg husker på oppløpet at jeg var sikker på at jeg hadde medaljen i lomma. Så kommer Tsjernousov på sida og gjør et kjempeoppløp. Da husker jeg verden raste sammen de siste ti meterne.

• Les også: – Det irriterer meg voldsomt

For Martin Johnsrud Sundby ligger verden, sportslig sett, fortsatt i grus. Revansjen er allerede varslet.

Den skal finne sted under VM i Falun til vinteren.