– Blir veldig lei meg når en løper er kjørt i senk

– Det artigste jeg har opplevd som trener, var det som skjedde søndag. Det var enormt da Ola tok OL-gull i fjor. Men en lagsprint er så intens. Jeg kommer alltid til å huske at jo bedre det gikk, jo mer gira ble løperne. Da krigen startet, ble de mer og mer uredde. Det blir noen minutter mens finalen pågår som blir helt spesielle. Nei, jeg kommer aldri til å glemme det. Det var fole artig.

Arild Monsen sitter på en pinnestol i et hjørne av det store biblioteket på Högskolen i Dalarna, rett ved Lugnet skistadion. Det er drøyt døgn siden det skjedde, det han snakket om.

Finn-Hågen Krogh og Petter Northug leverte en lagsprint for historiebøkene. De var mer suverene enn det egentlig går an å være innenfor rimelighetens grenser.

De flyttet grenser. Det var noe surrealistisk over det hele.

Tok tilbake hegemoniet

Kanskje var det litt typisk at det skjedde under Arild Monsens vinger. Moldenseren som sier «fole» oftere enn Therese Johaug sier «is i buken», er kanskje mest kjent for uttaksdiskusjoner etter at han begynte i jobben som sjef for de norske sprintlangrennsherrene for snart to år siden.

Men begynner man å se på hva Monsen har oppnådd som trener siden han begynte i Team Trøndelag i 2005, er det noe surrealistisk over det også.

At han gjorde Morten Eilifsen til NM-konge i Granåsen i 2008 er en parentes i denne sammenhengen.

Det er det han har oppnådd som landslagstrener som gir grunnlag for å sperre øynene opp.

I fire år var han sprinttrener i Sverige. Emil Jönsson og Teodor Peterson sørget i denne perioden for at Sverige hadde vinneren i sprintverdenscupen hvert år.

Så fort Monsen kom hjem til Norge, flyttet hegemoniet seg igjen. Ola Vigen Hattestad vant sprintcupen sist vinter foran Eirik Brandsdal. Hattestad tok også OL-gullet, den første individuelle medaljen for en sprintlandslagsløper siden samme Hattestad tok VM-gull i 2009.

Lagbygger

Denne sesongen har samtlige seks løpere på sprintlandslaget vært på seierspallen i verdenscupen. Fire av dem har vunnet renn. To av dem – Finn-Hågen Krogh og Anders Gløersen – har til og med vunnet distanserenn (hver sin 15-kilometer).

Sondre Turvoll Fossli har tatt gull i U23-VM. Og Norge har tatt begge sprintgullene i VM i Falun – riktig nok mye på grunn av Petter Northug, som ikke er på sprintlaget.

Så spørsmålet vi helst vil ha svar på, er naturligvis:

– Hva er det som gjør at de du trener blir så gode, Arild Monsen?

Svaret er på ingen måte noen 10-punkts ABC-liste for hvordan man skal bli verdens beste skiløper.

– Jeg tror jeg skal være litt forsiktig med å fastslå grunnen. Jeg har min filosofi som jeg jobber etter, og den er ikke så spesiell, hevder han.

Når han skal konkretisere, handler det ikke først og fremst om treningsfaglige ting. Monsen penser det over mot lagbygging.

– Det handler mye om at vi klarer å spleise laget godt sammen. Det kameratslige og sosiale er grunnlaget for at vi skal får gjennomført det sportslige på en god måte, sier Monsen.

Vil ha kontroll

Fortsettelsen på svaret handler om tett individuell oppfølging og tilpasning. Han snakker om å «verne» utøverne for å gi det optimale utviklingsmuligheter.

Hvis en løper ikke treffer med opplegget og får framgang, går det inn på Monsen.

– Jeg blir lei meg når jeg ikke har såpass kontroll at en utøver blir kjørt i senk. Det har ikke skjedd mange ganger, men det er eksempel på det at man noen ganger har kjørt for hardt og laget en skade.

– Kan du nevne et eksempel?

– Det har jeg ikke lyst til, det blir litt feil, men det er noen.

Så forteller han hvordan han jobber med sine seks løpere. Først legges det årsplaner. Så brytes det ned på måneder, så uker. Først og fremst diskuteres de oppgavene hver enkelt skal løse mellom fellessamlingene.

– Voksne folk

Denne sesongen lar han løperne bestemme mer selv enn tilfellet var i hans første år som norsk landslagstrener.

– Fra i fjor til i år har jeg vært bevisst på at de som er gjengangere på laget, har fått mer medbestemmelse. Den har økt i forhold til i fjor. Det har vært bra. Men med noen vil jeg kanskje inndra det igjen neste år, innrømmer stafettverdensmesteren fra 1985.

– Hvem på laget er mest selvstendig?

– Ola Vigen Hattestad, Eirik Brandsdal og Anders Gløersen har størst frihet. De bestemmer mer selv enn for eksempel Tomas Northug og Sondre Turvoll Fossli. Ola bestemmer mest selv. Sondre er ny på laget, så han er jeg tett på fra dag til dag.

Monsen er samtidig opptatt over at oppfølgingen ikke må bli overdrevet.

– Vi ringes to-tre ganger i uka. Det er voksne folk. Men de er flinke til å skrive treningsdagbok, så den følger jeg med mer eller mindre daglig og ser hva de har gjort.

At to av løperne på sprintlaget har vunnet distanserenn i verdenscupen i år, og at Pål Golberg gjorde det samme da han var på laget i fjor, gjør at mange nok har spurt seg om ikke også distanselaget kunne hatt noe å lære av Monsens filosofi.

Vil ikke sammenligne

Å sette sprintlaget opp mot allroundlaget, er han imidlertid ikke så interessert i.

– Akkurat den biten ønsker jeg ikke å gå så fole inn på. Vi samarbeider godt og har noen fellessamlinger. Jeg ser poenget med at noen for øyeblikket har bedre resultat enn andre, men jeg vil ikke dra opp et, sier han.

Når han likevel skal si noe om forskjellen, forklarer han:

– De trener litt mer enn oss. De har høyere volum fordi de er distanseløpere. Og vi på sprintlaget holder lavere fart på langturene våre. De er sterkere, en del av dem har kommet lenger i karrieren. Ola Vigen Hattestad har også kommet langt, men han har hatt fokus på sprint. Han har ikke det samme oksygenopptaket, de samme genene og de samme muskelcellene.

Da han begynte i jobben, ønsket han først et enda tettere samarbeid mellom lagene.

– Men vi så fort at det ikke fungerte. Og det var rett og slett fordi vi ble for mange. 14 gutter på rulleskitur samtidig, det funket ikke rent praktisk, erkjenner han.

– Veldig tilfredsstillende

At hans egne løperes suksess i distanserenn gleder ham ekstra, er likevel ingen hemmelighet.

– Det er veldig bra, for det gir sånn dynamikk i gruppa. Jeg er fole glad for det, sier Monsen.

Krogh og Gløersen er altså begge blant medaljekandidatene på onsdagens 15 km fristil i Falun-VM. Skulle en av dem gå inn til gull, vil det nok kunne konkurrere med søndagens opplevelse.

– Hva er det beste med jobben din?

– Å få jobbe i en prestasjonskultur. Jeg blir stadig eldre, men får jobbe med yngre løpere. De er sultne, og noen mer sultne enn andre, på å oppnå gode resultater. Du higer etter et godt resultat og er alltid på hugget og på jakt etter det, du stopper aldri opp. Det er det beste. Det synes jeg er veldig tilfredsstillende, sier han.

Monsen bruker også jobben til å holde seg i form. Det føler han er en forutsetning.

– Jeg kaller meg en operativ trener. Hvis jeg skal greie denne jobben, må jeg være i ekstremt god form. Jeg må kunne delta aktivt på mye av treningen. Jeg har passert 50 år, men man må være i god form, ha guts og pågangsmot hvis man skal holde følge med disse gutta. Når vi løper hardt, så tar jeg snarveier. Men jeg er med mest mulig.

Slutter etter OL

– Hva er et verste med jobben?

– Jeg er fole privilegert, for å ta det først. Men du reiser mye og har en familie. Jeg har ei kone som sjelden ser mannen sin og to voksne døtre som enda sjeldnere ser sin far.

– Var det verre før, da de var yngre?

– Jeg husker jeg lovte min kone at da jeg la opp, skulle jeg i hvert fall ikke begynne som trener og være trener mens jentene var små, og jeg vet ikke om hun er helt enig – for jeg var TD og litt med i smøreteamet – men den yngste var på 14. året før jeg begynte på heltid i Team Trøndelag i 2005/06. Så jeg holdt litt igjen, smiler Monsen.

5. april fyller han selv 53 år. Når han fyller 56, er livet som skitrener på dette nivået over.

– Jeg har skrevet en kontrakt til OL i 2018. Da er det greit å se en slutt. Det er ganske mange som fortjener at jeg trer ut da. Det er det jeg forholder meg til, sier Arild Monsen.

Vel vitende om at han til nå har gjort en fole bra jobb for norsk langrenn.