19. juli i år klokket Sindre Buraas inn til 13.11,97 på 5000 meter under et løp i Heusden i Belgia. Det var ny personlig rekord med fire sekunder, den nest beste norske tiden noensinne og en tid som kvalifiserte ham til VM i friidrett.
– Jeg følte jeg hadde kniven på strupen med tanke på VM da jeg løp. Jeg har egentlig bare løpt tre 5000 metere i år. Den første var en start på sesongen og til Diamond League i Roma dro jeg fordi jeg fikk muligheten. Der var jeg ikke forberedt på å løpe topptid. Jeg var rett og slett ikke trent for det der og da. Da var det i realiteten bare ett forsøk å gjøre det på, forteller han smilende.
– Det finnes en video på TV 2 som viser ganske nøyaktig hva jeg følte akkurat da tror jeg. Det var sinnsykt deilig, smiler han.
NRK møter Buraas i Oslo når han trimmet VM-skjegget før avreise til Beijing. Skjegget og det lange håret har kommet etter den mislykkede fjorårssesongen. En større følelse av ro ligger over hele mannen.
– Det startet med at vi sparte i oktober på treningsleir, og så har jeg fortsatt å gro det. Jeg hadde en plan om å ta det når jeg var i god nok form, men jeg tror ikke ikke det ryker før jeg setter norsk rekord, selv om jeg ikke lover noe. Det har brakt lykke så langt, så jeg må nesten fortsette med det, smiler han.
Et nødvendig hell etter at fjorårssesongen ble en nedtur.
– Jeg er fortsatt litt undrende til hvorfor jeg fikk til en så dårlig sesong. Jeg har ikke noe klar oppfatning av det. Det var veldig kjipt å se at EM gikk når jeg hadde gjort det såpass bra i Moskva. Jeg var nest beste europeer der, og jeg fokuserte veldig mye på å ta medalje i EM, sier han.
«Stang ut»-sesongene
EM bestemte han seg for å droppe etter at han ikke klarte å komme seg under 14 minutter i fjor sommer. Når «lyset var slukket» for sesongen, som han selv beskriver det, tok han seg en pause og slapp seg ned i august og september.
Buraas løp småkonkurranser i hjemtraktene og bygde seg sakte med sikkert opp igjen. Troen på at han kunne komme tilbake har han aldri mistet, til tross for nedturen. Han vil mye, kanskje litt for mye noen ganger, men sier nå at han nå tror han har blitt bedre til å koble ut.
– Absolutt. Jeg hadde en veldig god sesong i 2011 også, og da var det veldig fokus på OL, og da gikk det stang ut da også, og det var nok fordi inni hodet mitt skulle jeg ta norsk rekord og være i finalen i OL, sier han og fortsetter.
– Det var litt det samme nå etter 2013. Jeg skulle sette norsk rekord og nærmest vinne Diamond League-stevner. Men det fungerer ikke sånn at man har en god sesong, så tåler man alt. Man må bare fortsette i samme duren, sier han.
Vil ta norgesrekorden
For Buraas føler seg enda ikke ferdig utviklet. Målet er å overta norgesrekorden Marius Bakken innehar for øyeblikket. Den er på 13.06,39 og fylte akkurat 11 år.
– Jeg tror jeg har talentet til å løpe 13.00 og jeg tror også jeg har treningsfilosofien og apparatet rundt meg. Jeg føler at vi er kompetente nok til å komme ned på det nivået. Det står og faller på meg, det er jeg som må gjøre jobben, smiler han.
Buraas lært likevel lært seg at å stresse med å løpe på den og den tiden fungerer dårlig for han.
– Nå har jeg vist at jeg kan løpe 13,11, og såklart trenger jeg mye trening for å bare holde nivået. Men nå har jeg vist at jeg kan gjøre det og da ser ikke noen grunn til at jeg ikke kan forbedre meg heller, hvis jeg gjør det meste riktig, sier han.
Ikke redd dopede kenyanere
De siste ukene og månedene har det vært snakk om kreftfremkallende forurensing og dopede kenyanere, men ingen av tingene bekymrer Buraas nevneverdig.
– Jeg har blodpasset mitt og blir testet her jevnt og trutt. Jeg får ikke gjort noe mer enn det jeg kan gjøre og det er å støtte opp om dopingarbeidet. Så håper jeg alle konkurrentene min vil komme på samme type testrutine, sier han.
– Synes du det er kjipt at det ikke er sånn nå?
– Det er dumt at ikke alle har samme testrutiner ja. At man kan gå åtte til ti år uten å bli testet når man er på et høyt nivå. Det må testes utenfor konkurranse, ikke bare når man har satt verdensrekord, sier han.
Vil ta seg til finale
26. august løper han forsøk i VM. De fem beste i hvert av de to heatene går rett til finale, mens de fem beste tidene etter det får de neste plassene. Forrige VM gikk Buraas til finale på tid, etter at NRKs kommentatorer hadde avskrevet mulighetene hans.
Men Buraas' heat gikk mye fortere unna enn det andre, dermed hadde han marginene på sin side. Samtidig vet han at trekningen også i år kan ha veldig mye å si.
– Jeg har ikke noen klar taktikk enda. Jeg må se litt hvilket heat jeg havner i og hvilke konkurrenter jeg møter. Akkurat nå får jeg ikke gjort annet enn å prøve å være i toppform og forberede meg best mulig. Gjør jeg det og gjør et godt løp, så kan jeg være fornøyd med det uten å komme videre, sier han og tar en pause i to sekunder.
– Men jeg tror at hvis jeg er i samme slag som da jeg kvalifiserte meg, så er jeg med i finalen, oppsummerer han.
Finaletrioen ladet opp sammen
Før VM har Sindre Buraas sverget til et opplegg han har gjennomført med stor suksess. En uke i høyden og så to uker i lavlandet før konkurranse skal gi den formutløsningen han håper på. Det var oppskriften han valgte før VM i Moskva og også det han gjorde før rekordløpet i Belgia i sommer.
I høyden trente han med Henrik Ingebrigtsen og Karoline Bjerkeli Grøvdal. De tre norske løpere kom alle til finalen i sist VM. I årets VM har friidrettsforbundet en målsetning om en til to finaler. Færre enn sist.
– Jeg får ikke gjort noe med de andre, men jeg har målsetning om finale. Det er synd at vi ikke får noen medaljer, men det er en tøff idrett og det går i bølgedaler. Jeg ser ikke bort fra at Henrik kan ta en medalje på 1500 om han gjør et godt løp og så får jeg og Karoline prøve å komme oss til hver vår finale, sier han.
Klarer han det venter finalen 29. august på en stadion han bare har sett på TV, i en idrett han elsker.
– Det er førstemann i mål uten hjelpemidler. Det er veldig fair og veldig enkelt. Hele verden er med på dette her. Jeg har løpt i Moskva og nå i Fugleredet i Kina og det synes jeg er veldig morsomt. Å kvalifisere seg til VM handler også om turen og å få løpe på de stadionene. Det er klart det er veldig givende, sier han.