Medaljehåp i tårer
Kjersti Tysse Plätzer har vært vår beste kappgjenger siden hun slo gjennom med et meget overraskende OL-sølv i 2000. Derfor var hun medaljehåp i VM i kanadiske Edmonton året etter.
Lenge lå hun an til medalje på 20-kilometeren, og nordmenn som satt oppe utover natta og fulgte konkurransen, håpet på en reprise fra Sydney året før.
Så begynte avstanden til teten å bli større, og medaljehåpet var i ferd med å glippe. Og tre km før mål fikk hun sin tredje advarsel for ureglementert ganglag. Tre advarsler betyr diskvalifikasjon.
Dramaet ingen visste om
TV-seerne fikk se en gråtende Kjersti føres bort fra løypa, og trodde selvfølgelig at det utelukkende skyldtes skuffelsen over medaljen og plasseringen som glapp. Ingen utenom hun selv og noen få andre visste da om dramaet som var den virkelige grunnen til tårene.
Seks timer før konkurransen skulle begynne, var Kjerstis ektemann og trener Stephan Plätzer ute og jogget da han plutselig seig sammen. Heldigvis var han sammen med Friidrettsforbundets sportssjef Per Øyvind Mørk, som umiddelbart fikk tilkalt ambulanse. Sykehuset lå bare noen minutters kjøretur unna.
- Det var en veldig sterk opplevelse, sa Mørk, som seinere fikk hedersprisen "Årets navn i norsk friidrett" for sin raske handling.
- At Stephan kom på sykehus så raskt kan ha reddet livet hans, sa landslagslege Jens Ivar Brox etterpå.
Per Øyvind Mørk (t.v.) sammen med ekteparet Plätzer
Foto: Morten Holm / ScanpixHjerneblødning
For på sykehuset kunne de konstatere såkalt suarach-blødning - en slags hjerneblødning - for Stephan Plätzer.
Dette fikk ikke Kjersti vite om før tre timer seinere, bare tre timer før start. 20-kilometeren ble plutselig uvesentlig. Hun ville ikke lenger konkurrere, bare komme seg til sin mann på sykehuset.
- Men han ville at jeg skulle gå, og slik ble det, sa Kjersti.
Fokuset sviktet
Og i begynnelsen gikk det bra. Hun kjempet lenge om medaljer, og lå enda lenger an til å klare fjerdeplassen.
Men det var så som så med fokuset på konkurransen etter det som hadde skjedd. Og da kreftene minket og hun begynte å bli sliten, sviktet også konsentrasjonen. Da var det gjort.
Så tårene som alle trodde hadde med skuffelsen over diskvalifikasjonen å gjøre, kom av en bunnløs fortvilelse for ektemannens skjebne.
- Jeg gikk for Stephan så lenge kreftene holdt. Men jeg følte jo at VM ikke var så viktig lenger, sa hun etterpå.
Fra kappgangsløypa bar det rett til sykehuset, der Kjersti til sin store lettelse fikk vite at Stephan tross alt var i god behold.
I kjempeform
- Jeg er i kjempeform teknisk og fysisk, men da jeg ble sliten, var det nok andre ting som gjorde at jeg ikke klarte å holde fokus. Da ble jeg disket, og jeg er ikke så veldig lei meg for det. Det er andre ting som betyr mer nå, sa hun.
Først etter løpet fikk de andre norske deltakerne vite hva som hadde skjedd, og alle viste medfølelse med Kjersti. Det gikk en uke ekstra før Stephen ble utskrevet og de kunne reise hjem.
Stephan ble frisk igjen, og Kjerstis karriere fortsatte. Hun tok et nytt OL-sølv i Beijing i fjor, og først i høst sa hun endelig takk for seg etter en 22 år lang karriere.
Dette skjedde også i 2001:
Bjørn Dæhlie måtte gi seg
Skikongen fra 90-tallet slet med ryggskade, men håpet å kunne komme tilbake til OL i 2002. I mars 2001 innså han at det ikke gikk, og kunngjorde at han la opp. Nyheten var så stor at den la beslag på de ti første minuttene av Dagsrevyen 29. mars.
Liv Grete gråt av glede etter VM-gullet
Bare en måned før VM fryktet hun at det langvarige magetrøbbelet skulle tvinge Liv Grete Skjelbreid Poirée til å legge opp. Så slo hun tilbake med VM-gull - Norges eneste i skiskyting i 2001.
Skisportens skandale-VM
Finland trodde de skulle arrangere tidenes ski-VM i Lahti. Det gjorde de også - men på en helt annen måte enn de hadde forestilt seg. Mesterskapet utviklet seg til tidenes dopingskandale innen langrennssporten - med hjemmelagets løpere og trenere i fouks.
Da saken sprakk, kom avsløringene på løpende bånd, og finsk langrennssport brukte mange år på å komme seg over skandalene.
