Spørsmålet ingen tør å stille

Hvor langt ned i alder på de ferdig vaksinerte skal man komme før vi er villige til å prioritere våre OL-håp?

Det er det ingen er villige til å diskutere med 100 runde dager igjen til Mol, Sørum, Mørk, Christiansen, Ingebrigtsen, Warholm, Sagosen og våre andre stjerner skal ut og prøve å oppfylle sine olympiske drømmer på vegne av nasjonen.

Usikkerheten rundt smittespørsmålet blant våre potensielle deltagere i OL og det senere Paralympics er nødvendigvis stor.

Covid-19-smitte vil kunne velte alt av planer om suksess i Tokyo. Så enkelt er det for finkalibrerte toppidrettskropper. Det er når man diskuterer den eneste gyldige forsikringen mot dette at usikkerheten oppstår.

For ingen vil være den første til å uttrykke ønsket samtlige av de norske håpene sannsynligvis sitter med: å være sikret vaksine i god tid før avreise Tokyo.

Ingen av deltagerne vil si det. Olympiatoppen sier det ikke er en problemstilling. Men når blir det likevel dét? Kanskje aldri. For evigheten i denne sammenheng er frem til starten av juli.

Og Norge er et land så disiplinert i sin likhetsfilosofi at man ikke vil gi sin øverste operative leder i krisesituasjonen, også kalt statsministeren, prioritet i vaksinekøen.

Utrolig nok, kan man nok si. Ingen av de andre i kriseledelsen er heller vaksinert. Så langt har det gått bra.

Uro i troppen

Ingen diskuterer vaksinering av idrettsutøvere i en slik situasjon. Og skal det selvsagt heller ikke. Det er andre som skal prioriteres – og prioriteres.

FHIs plan for utrulling er gjenstand for noen diskusjoner, men ikke i den grad at det berører friske og topptrente idrettsutøvere.

Men usikkerheten våre OL-deltagere føler på er mer enn reell, som også Dagbladet skrev om tidligere denne uken. Sommeridrettssjef ved Olympiatoppen, Marit Breivik, betegner det som en «uro» i troppen.

Paralympics er noen uker senere enn OL, og deltagere og ledere har derfor en tilsvarende bekymringsforsinkelse. Men at den er like tilstedeværende er det neppe noen tvil om.

Likevel kan vi ennå ikke snakke høyt om det, ikke engang hviske. Fordi det er for betent.

Toppidretten har fått sine privilegier gjennom pandemien. Det har opinionen stort sett akseptert. Det er definert som en samfunnsverdi å gi toppidretten noen ekstra muligheter til å opprettholde sin aktivitet. Men ved vaksiner går grensen.

De varslede forsinkelsene i leveransene av vaksiner til Norge den kommende tiden taler heller ikke til våre OL-håps fordel.

Intet krav om vaksine eller karantene

Det gledelige, isolert sett, er at det ikke er noe krav om å være vaksinert for å få delta i OL eller det senere Paralympics i Tokyo. Det er heller ingen innreisekarantene for deltagere og ledere.

Slik reglene er nå, skal man vise til en negativ test tatt senest 72 timer før avreise og i tillegg testes på nytt ved ankomst, før man transporteres til deltagerlandsbyen, som ligger ved Tokyobukta. Deretter er det nødvendigvis hyppig testing under hele oppholdet.

Smittefrykten er stor i Japan. Intet OL-relatert vil endre på dette. Derfor er også skepsisen til at lekene skal avholdes igjen enorm.

I en nylig meningsmåling fra nyhetsbyrået Kyodo svarte 72 prosent at de ville avlyse eller utsette lekene nok en gang. Det siste er ikke et reelt alternativ.

92,6 prosent svarte av de er bekymret for en oppblomstring av virusinfeksjoner.

Først denne uka kom Japan i gang med massevaksinasjon. Og utrullingen er meget omstendelig.

De første post-pandemiske leker

Ankomsten av mer enn 15.000 deltagere og ledere til et land som i øyeblikket er stengt for innreise fra andre land er et skremsel-scenario for japanerne.

Etter en delvis åpning av de hardest rammede områdene, inkludert hovedstadsområdet, er man tilbake til en mye større grad av nedstenging, foreløpig frem til starten av mai.

Da har man også kommet til tiden hvor de japanske myndigheter og IOC må ta en endelig beslutning om det skal arrangeres OL. Alt tyder på at det kommer til å skje.

For mye er investert, av penger og prestisje, til at man vil gi opp drømmen. For mange TV- og sponsorkontrakter er inngått.

Og da blir det OL og Paralympics, i den form det er mulig. Det inkluderer at alt av eventuelle tilskuere blir japanske, ispedd en veldig liten mengde notabiliteter og familie til deltagere.

Tokyo vil for nesten enhver pris stå igjen i historien som arrangørby av de første post-pandemiske leker. Alternativet er at æren tilfaller nabo og rival Kina og Beijing, som skal ha vinterlekene et halvt år senere. De lekene blir ikke utsatt.

Derfor er det kanskje mest av alt en styrkedemonstrasjon når Kina har tilbudt de japanske arrangører vaksiner til alle deltagere. Kinesiske vaksiner.

Disse er like langt unna godkjennelse i Japan som de er det her hjemme og løser ingen problemer. Norske idrettsledere gikk også tidlig ut og karakteriserte tilbudet som fullstendig uinteressant.

Debatten ingen tør starte

Der Japan i stedet vurderer muligheten for å gi sine OL-deltagere vaksine, er dette ikke aktuelt i Norge.

Og blir det kanskje ikke heller.

Et sted rundt 150 doser er sannsynligvis det som skal til.

Hvor langt ned i alder og prioritet skal vi da for i det hele tatt å ta debatten? Det diskuteres allerede å begynne med 18-åringer i byene etter at man har vaksinert risikogrupper, frontlinje-arbeidere og alle ellers ned til 45 års alder.

Er man da villige til å ta en ny vurdering av hvor mye toppidrettsutøvernes forberedelser til verdens største idrettsarrangement er verdt å vekte for oss som nasjon?

Om likhetstanken skal være grensende til absolutt uansett?

Det er langt fra sikkert.

Olaf Tufte fyller 45 år i slutten av april og kan som den eneste av våre deltagere føle på en viss optimisme.

Dette vil uansett gi toppidretten et skinn av samvittighet, som en deltager i en dugnad som går langt utenfor betydning av sport.

Men for OL-håpene våre også en vedvarende usikkerhet rundt veldig mye av forberedelsene, rundt smittefare, rundt innreisekarantener som skaper problemer, rundt nødvendige og unødvendige utenlandsreiser og restriksjoner på trening som sådan.

Og hele veien også den underliggende frykten når man faktisk skal av gårde rundt jorda til det som for mange er høydepunktet i en hel idrettskarriere.

Der deltagerlandsbyen og de 43 arenaene er definert som såkalte «bobler».

Der arrangørene vil at alle skal ankomme så sent som fem dager før konkurranse og dra to dager etter man er ferdig, uten muligheten til å ta del i det som vanligvis er en del av festen, nemlig det å møte deltagere fra de 204 andre nasjonene som deltar i OL-landsbyen og føle på den unike OL-atmosfæren en hel verden ønsker å ta del i.

All sosialisering frarådes for deltagerne under oppholdet. Men i Japan er ikke ting like absolutte. Det er nemlig foreløpig ingen endring i arrangørenes planer om utdeling av gratis kondomer i deltagerlandsbyen.