Spiseforstyrrelsen blusset opp etter tolv år: – Mister følelsen av lykke og glede

– I løpet av livet har jeg lært at de vanskeligste samtalene vi kan ha, kan være de som har størst forvandlende kraft. Så selv om dette ikke er lett for meg, så har jeg noe til vil dele med dere.

Slik starter Diggins teksten på et innlegg publisert på Instagram søndag kveld.

– I sommer, etter at jeg har vært på et helsemessig godt sted i tolv år, så har jeg slitt med spiseforstyrrelsen min, skriver hun videre.

I et intervju med People forteller hun at det var tøft da hun innså at hun hadde fått tilbakefall.

– Jeg sliter med at jeg føler et press om å være å perfekt. Mesteparten av det er press jeg selv legger på meg. Flere ulike stressfaktorer bygde seg opp, sier hun.

Hun billedlegger det ved å sammenligne det med at man legger stadig nye steiner i ryggsekken din før du går ut på tur.

– Hvis du fortsetter å legge oppi steiner, så blir det plutselig mye å gå rundt med en gang. Og det ble bare veldig tungt. Og det var vanskelig for meg, sier Diggins.

Diggins forteller at hun innså at hun brukte spiseforstyrrelsen for å unngå «å føle ting».

– Når du bruker det til å stenge ut følelsene av smerte, anger, stress eller tristhet, så mister du følelsen av lykke og glede, kjærligheten og alle de gode tingene, sier hun.

Bestefarens død ble vendepunkt

Den amerikanske skistjernen har ved flere anledninger tidligere vært åpen om at hun slet med bulimi i starten av karrieren, blant annet i et lengre intervju med NRK.

– For å være «perfekt», ville jeg ikke ha noe kroppsfett, noe jeg nå vet at verken er sunt eller realistisk, og særlig ikke sunt for unge jenter som vokser og går igjennom puberteten. Men jeg trodde det var sånn jeg måtte være, så jeg begynte å være hard med meg selv, sa Diggins til NRK i 2020.

Hun fortalte da om hvordan det hele startet etter en pannekakefrokost hjemme med foreldrene. På vei til jobb svingte hun inn på en bensinstasjon og tvang seg selv til å kaste opp.

– Jeg følte ikke stress, angsten forsvant og stemmen i hodet sluttet å kjefte på meg om at jeg var mislykket, sa hun om situasjonen, og fortsatte:

– Så fort jeg hadde kastet opp, forsto jeg hvorfor folk er avhengig av narkotika, for det gjør deg helt nummen. Jeg trengte ikke lenger føle noe.

I biografien «Brave Enough» («Modig nok») som kom ut samme år skrev hun: «Til slutt var det bestefars død som reddet livet mitt».

Diggins' bestefar døde av lungekreft.

– Jeg forsto at det finnes situasjoner der du ikke kan unngå å dø. Kreft skjer, bilulykker skjer, ting skjer. Men å se hva det gjorde med familien min, fikk meg til å innse at jeg kommer til å dø. Det er ikke hvis, det er når, hvis jeg fortsetter nedover denne stien. Og jeg forsto at jeg hadde en sjanse til å redde meg selv, sa Diggins til NRK.

– Føler på skyld, men ikke skam

32-åringen forteller at hun nå har det langt bedre. Hun trener og skal etter planen være med treningsleiren til det amerikanske landslaget i høst.

Diggins takker for støtten hun har fått fra alle rundt henne og sier det er den store forskjellen fra tenårene.

– Da jeg var 18 år og syk, så visste jeg ikke mye om spiseforstyrrelser eller mental helse. Jeg følte på mye skam, jeg var redd for å be om hjelp og jeg visste ikke hvordan jeg skulle personen jeg var fra hva spiseforstyrrelsen min fikk meg til å føle, skriver hun på Instagram.

– Denne gangen, så visste jeg med en gang at jeg ikke å føle meg alene oppi dette, og at jeg ikke trengte det. Jeg var ærlig og åpen, skriver hun, og forteller at hun ble møtt med ubetinget støtte.

Hun er klar på at hun ønsker å vise at man ikke må være perfekt for å kunne være suksessfull.

– Det er ok å be om hjelp, skriver hun.

– Denne gangen føler jeg ikke skam. Jeg føler på skyld, forvirring og smerte, men ikke skam. For denne gangen vet jeg at dette bare er slik hjernen min fungerer og noe jeg trenger hjelp til å jobbe meg gjennom.