Solbakkens dilemma

Hva hovedpersonen Haaland selv mener om forholdene for migrantarbeiderne i Qatar vet vi lite om – annet enn at han faktisk stilte opp da en Ståle Solbakken inviterte – og ikke beordret – sitt landslag med på markeringer til støtte for menneskerettigheter i VM-nasjonen Qatar fra han startet som landslagssjef i 2021.

Det var spenning knyttet til om Erling Braut Haaland og flere av de største stjernene ville være med på noe slikt. Det ville de åpenbart. Haaland stilte. Ødegaard stilte. En norsk enhet som dette gjorde faktisk et inntrykk på rundt i verden, selv da motstanderen het Gibraltar.

Så ble det flere T-skjorter, bannere og til slutt også en hånds fem fingre løftet, som et symbol for kampen for menneskerettigheter. Så ble det spekulert i at Haaland ikke løftet hånda. Han holdt ikke i banneret med budskapet rettet mot gulfstatene. Han virket som om han tok ut avstand.

Noen mente det var et mulig signal til potensielle fremtidige arbeidsgivere. Men hele essensen er likevel at Haaland var der. Han var en del av den felles front mot hvordan mennesker blir behandlet i Qatar- men samtidig også i flere av nabostatene, som er tungt involvert i verdensfotballen. Som Saudi-Arabia. Som Emiratene. Der finner man også Abu Dhabi United Group og dets eier Sheikh Mansour bin Zayed Al Nahyan, eller bare Sheikh Mansour, eier av Manchester

Det eneste som er sikkert, er at hovedpersonen selv nå vil få enda flere spørsmål han neppe vil svare på.

Om hva han synes om de Abu Dhabi-baserte eierne som utbetaler mangehundremillionerkroners-lønna. Om forholdene i landet de kommer fra. Abu Dhabi er hovedstad i De forente arabiske emirater, et land flere menneskerettighetsorganisasjoner mener på mange områder er enda verre enn VM-arrangør Qatar. Når det gjelder fengsling av opposisjonelle, straff for homofili, kvinners rettigheter eller generell ytringsfrihet.

Penger og posisjon

For Emiratene er like effektive i sin bruk av idrett og kultur i sin bygging av renommé og posisjon som noen av sine naboer. Om det er gjennom verdensutstillingen Expo 2020, der Norge også var representert og som var arena for Magnus Carlsens siste VM-kamp i sjakk, Formel 1-løp eller fotballklubben Manchester City.

Siden Abu Dhabi-baserte Mansour overtok eierskapet i 2008 har klubben opplevd et tilsynelatende sportslig eventyr. I 2012 vant de sitt første ligagull under de nye eierne. Siden har det blitt fire til, i tillegg til å vinne åtte hjemlige cuper. De i overkant store pengesummene som har blitt investert i klubben, innenfor eller utenfor det reglementerte, har skapt storhet av total middelmådighet og brakt ære og stolthet til den lyseblå delen av Manchester.

Men én vesentlig ting mangler før man kan kalle prosjektet vellykket, nemlig å vinne det aller gjeveste i den internasjonale klubbfotballen, nemlig mesterligaen. Alle milliardene av pund den genierklærte katalanske manager Pep Guardiola har fått til disposisjon har hatt akkurat dette som hovedmål. Og han vet det altfor godt.

Derfor har han også godkjent kjøpet av Erling Braut Haaland, som er en av Europas beste spillere, og tilfeldigvis også norsk.

Haalands umulige valg

Derfor skal Haaland tilbake til hjemlandet i juni for å spille landskamper, denne gangen med en viss verdi.

Og når Norge går ut på naturgresset for å møte Serbia og Sverige vil det være forventet at de norske spillerne under Ståle Solbakkens ledelse fortsetter sine markeringer for menneskerettigheter.

Mens alles øyne nødvendigvis vil være på Emiratenes nye plakatfigur.

Og om han tar del i markeringen, som direkte eller indirekte også er rettet mot hans nye arbeidsgiver.

Som er et dilemma for Ståle Solbakken mest av alt.

For hvordan skal han forholde seg til Haalands umulige valg. Og kritikken som nærmest uansett kommer, om han deltar eller om han nå holder seg borte.

Haaland kommer til City på veien til enda større sportslig utvikling og suksess.

Og samtidig blir Haaland i praksis sportsvaskingens fremste gallionsfigur i Manchester City de neste mange årene.

Og han kan altså ikke klandres, hvis noen skulle tenke den tanken. Stjernespillere og deres rådgivere vet nok. Men de er bare en del av et system som fotballens myndigheter og politikerne har latt vokse frem uhindret. Det er de med beslutningsmulighet og -ansvar som skulle satt stopp for denne type eiere i fotballen. Ingen har vært i nærheten av å ha vilje eller evne til å gjøre det.

Den enes helt er den andres hykler

Man kunne drømt om stjerner som faktisk sto opp og tok kampen for en bedre verden – og gjennom det snakket sine arbeidsgivere midt imot. Det vil ikke skje. Vi skjønte det på et vis allerede da den portugisiske fiksstjerne Cristiano Ronaldo forlot et CNN-intervju i sinne i 2015, da han fikk spørsmål om korrupsjonsskandalen i FIFA og om Qatar.

Ronaldo kunne sagt noe uten at noen kunne rørt ham. I stedet kom han blant annet med de bevingede ord ‘ ... and Qatar. I don’t give a f. k’ og gikk- og tok samtidig med seg de siste illusjonene om at fotballstjernene kunne bruke sin kraft til å påvirke forråtnelsen av sporten de er sentrale deler av.

Derfor var Erling Braut Haalands deltagelse i det norske landslagets markeringer noen år senere på mange måter en seier.

Nå blir han konfrontert med dette. Fordi han får en arbeidsgiver som representerer akkurat det samme som han har vært med på å markere avstand fra med landslaget.

Og Haaland straffes på et vis for å ha stilt opp for landslagets markeringer. Og gjør at en helt plutselig blir en hykler.

Men verden er ikke rettferdig. Ikke for migrantarbeiderne i Qatar eller Abu Dhabi, og heller ikke alltid for verdensstjerner som Erling Braut Haaland.

Må han engasjere seg? På ingen måte. Burde han? I en ideell verden, ja. Men vår ideelle verden er nødvendigvis ikke hans, der han fortsetter på stigen opp mot å bli en av verdens aller største fotballstjerner. Kanskje kan han, 21-åringen fra Bryne, bli den aller største, hvis skjebnen vil det. Hvor noen vil kunne kalle ham en slags Faust-skikkelse, som solgte sjela for å få utfolde sin genialitet til det fulle. Men reelt er det altså ikke.

Erling Braut Haaland, som hadde 0 mål på 16 kamper hjemme i Bryne før han ble kjøpt av Molde, har siden den tid utviklet sin helt egen måte å svare på.

Det heter rett og slett å skåre mål.

Og er det mest virkningsfulle argumentet man kan komme med i fotballens verden, uansett hva man blir spurt om.