«Arsenal er klubben hvor spillerne bare beskyttes»

Det finnes en vanvittig historie fra Sir Alex Fergusons tid i Aberdeen som viser hvor langt skotten kunne gå for å gi spillerne et spark bak.

I 1981 møtte Aberdeen rumenske Argeș Pitești borte i UEFA-cupen. De lå under 2–0 til pause da Ferguson hudflettet høyrevingen Gordon Strachan, fordi han ikke hadde fulgt instruksjonene. Strachan ignorerte kritikken.

Da ble Ferguson så ilter at han tok et brett med tekopper og kastet det mot Strachan. Porselenet knuste i veggen like bak ham, før te rant nedover mot gulvet.

– Jeg kan ikke fatte at jeg ikke traff ham! spøkte Ferguson senere.

Episoden ble legendarisk i Skottland, men det bør legges til at Strachan fulgte ordre i andre omgang, og at Aberdeen snudde til 2–2. Spillerne var livredd Ferguson, fordi de visste at han kunne klikke når som helst. Det fantes en kultur der hvor ingen turte å bli for komfortable.

Nådeløse sjefer

En lignende dynamikk finnes rundt de fleste topptrenerne i dagens Premier League.

I Juventus var Antonio Conte kjent for å slynge fulle vannflasker i garderobeveggen når han følte spillerne slappet av – selv om de så ledet 3–0. Ingen var fredet. Ved én anledning ble selveste Gianluigi Buffon slaktet foran resten av spillerne, fordi han hadde snakket om bonuser i det Conte forberedte laget til kamp.

José Mourinho går så langt som å kritisere spillerne i pressen, slik at de skal provoseres til å gi mer.

I Tottenham har Mauricio Pochettino både solgt og bannlyst spillere som ikke tilfredsstiller krav om disiplin og hardt arbeid. Selv Pep Guardiola kan være kald og nådeløs.

Alle disse metodene har samme formål: Å holde stallen på tå hev.

Evig optimist

Så har man Arsenal. Klubben hvor spillerne beskyttes, hvor stygge tap ikke får konsekvenser og hvor tekoppene blir stående selv 13 år etter forrige ligatittel.

Wenger tolererer langt mer enn sine kollegaer. Det er ikke hans stil å konfrontere. Ser man tilbake på hans 20 år i Arsenal, finner man svært få tilfeller hvor spillere har blitt kritisert, disiplinert eller kastet ut. De tilgis og får nye sjanser, fordi Wenger velger å tro det beste.

– Dette er en jobb hvor man må ha et optimistisk syn på menneskets natur, ellers blir man paranoid. Man må alltid tro at spillerne ønsker å gjøre det bra, sa han i 2009.

Dette er beundringsverdig på et vis, men det kan også gå for langt. Spillerne kan utnytte Wengers tillit.

• LES SAKEN: Wenger - ikke som trenere flest

Det hjelper å gråte

Det er tross alt naturlig å slakke av litt om man vet at man slipper straff. Selv flere av Wengers tidligere spillere har sagt at han behandler stallen for forsiktig.

– Han må være nådeløs, sa Michaël Silvestre i 2015.

– Det er ikke vanskelig å utnytte. Det er nesten som å ha en litt for snill pappa: Om man bare gråter nok, får man det som man vil, skrev Ian Wright i fjor.

Av samme årsak har Wenger ofte vist tillit til spillere andre hadde kastet ut. De profilene han har solgt har som oftest ønsket å dra.

Et interessant eksempel er Alexis Sánchez. Chileneren er den eneste spilleren som har kommet på kant med Wenger denne sesongen, da han er frustrert over lagets resultater, og lenkes nå til en overgang i sommer.

En slik reaksjon er normal blant ambisiøse toppspillere. De krever titler. De tolerer ikke tap. Det skal smelle litt i dørene når laget ligger 21 poeng bak toppen.

Spørsmålet er heller hvorfor ikke flere av Arsenal-spillerne reagerer på lignende vis.

• LES KOMMENTAREN: «Arsenal-tørke kan jage vekk Sánchez»

Enslig rebell

Det er tross alt ikke unormalt i store klubber å se treneren miste stallens tillit. Spillerne bryr seg, og når en trener ikke leverer, ønsker de endringer.

Men i Arsenal er Sánchez den eneste rebellen, mens resultatene er de verste på 20 år.

Hvorfor? En mulig forklaring er kanskje at det er i spillernes interesse at Wenger blir. Flere av dem blir beskyttet og hadde neppe fått like mange sjanser i en lignende storklubb. Skulle en strengere og mer konfronterende trener komme inn, vet de at de fort kan bli kastet ut.

Tenk for eksempel om Diego Simeone hadde blitt sluppet løs inne i Arsenal-garderoben etter 3–0-tapet mot Crystal Palace. Det hadde ikke blitt pent.

Så mens deler av fansen og store deler av pressen mener at Wenger bør gå, har man en situasjon hvor flesteparten av spillerne ønsker det motsatte, til tross for at laget helt åpenbart går bakover.

Det er nesten som om Wenger og spillerne beskytter hverandre.

Problemet er Kroenke

Dette er i så fall ingen sunn dynamikk, fordi ingen av dem jobber under mer press enn det de legger på seg selv. Det er som et firma hvor ingen kan få sparken.

Og roten til dette finnes i styrerommet.

En mer ambisiøs styreformann hadde nemlig sparket Wenger nå. Amerikanske Stan Kroenke bryr seg imidlertid ikke om titler så lenge kronene ruller inn fra Premier Leagues lukrative TV-avtale, spill i mesterligaen (frem til nå) og landets høyeste billettpriser.

Wenger gir ham stabilitet og lojalitet. En ny toårskontrakt ligger visstnok på bordet.

Dette setter tonen for en klubbkultur hvor ingen betaler prisen når ting går skeis. Det vil si, utenom fansen, som fortjener bedre.

• LES KOMMENTAREN: «Arsenal-fansen har grunn til å være rasende»

Vinn eller forsvinn

Dette hadde ikke skjedd i andre toppklubber. Si hva du vil om Roman Abramovitsj, men når en trener tar jobben i Chelsea, vet han at han må vinne umiddelbart. Dette presset overføres til spillerne, da svake prestasjoner rett og slett ikke kan tolereres.

Glem komfort og harmoni. Det er vinn eller forsvinn for alle mann.

– Spillere ønsker ikke alltid å jobbe hardt, men mitt mål er å gi dem en vinnermentalitet... Jeg gir blaffen i om de er fornøyde eller ikke, sa Conte fredag.

Denne usentimentale vinnerkulturen vil sannsynligvis føre Chelsea til sin andre ligatittel på tre år i mai. Det er forståelig at toppklubbene ofte anklages for hjerteløse sparkinger og ustabilitet, men det har også sine fordeler. Selv de beste spillerne og trenerne må kjenne presset av og til.

Det motsatte er en klubb hvor stagnasjon tolereres år etter år, uten at noen gjør noe med det. Dessverre for Arsenal er det en slik klubb de nå har blitt.