Snart kan Leeds våkne fra marerittet som har vart i 15 år

– Jeg har aldri vært i en klubb som dette. Hva enn som kan gå galt, går galt.

Sitatet tilhører Kevin Blackwell, en av mange trenere Leeds har hatt siden det katastrofale nedrykket fra Premier League i 2004. Det kunne fint vært hentet fra en svart komedie.

Og på mange måter kan historien om Leeds omtales som nettopp det.

De siste 15 årene har bydd på spioner, gullfisker og en forbannelse. Hovedrollene har gått til en stormannsgal eier, en forretningsmann som «spiser» trenere, og en argentiner som kalles El Loco – «Den Gale».

Sistnevnte er Marcelo Bielsa, en av de mest innovative trenerne i verden. Ingen vet helt hvorfor han tok jobben i Leeds i fjor, men det betyr ikke noe akkurat nå.

For i dag leder han Leeds i den første kampen om opprykk til Premier League. Der møter laget Derby.

– Om han klarer det, blir det vill eufori, sier Jon Mackenzie til NRK.

Mackenzie er Leeds-fan og journalist som skriver bok om Bielsas første år på Elland Road. Både Mackenzie og resten av fansen biter negler. Denne sesongen lå Leeds lenge an til direkte opprykk, men kollapset mot slutten.

– Det er ingen lag som ramler ut av topp to når de er der til jul. Men det klarte jo selvfølgelig Leeds da, sier Anders Palm til NRK.

Palm er leder i Leeds’ skandinaviske supporterklubb og har fulgt laget siden 1975. Han og klubbens 5000 medlemmer krysser fingrene for opprykk. Det samme gjør Gunnar Halle, som spilte for Leeds på slutten av 90-tallet.

– Det er en stor klubb, og jeg syntes den hører hjemme i Premier League. Du har en stor supporterskare der, så det er viktig at de kommer seg opp igjen, sier Halle til NRK.

– Har du sympati for fansen med tanke på alt de har vært gjennom?

– Ja, selvfølgelig, sier Halle.

Mange vil si at elendigheten har vart lenge nok nå. For 12 år siden spurte klubbens daværende styreformann Ken Bates supporterunionen om en sjekk de ikke hadde gitt videre til klubben, ifølge The Herald. Da de sa at de ville spare pengene «til en regnværsdag», svarte Bates:

– En regnværsdag? Her har det jo høljet ned i årevis!

Drømmelaget

Det var ikke alltid like grått for Leeds. En del av klubbens store supporterskare stammer fra 60-tallet, da Don Revie førte dem til to ligatitler og en rekke cuper, med stjerner som Peter Lorimer, Billy Bremner, Norman Hunter og Jack Charlton.

Men da Revie dro for å trene England i 1974, begynte Leeds å slite. De rykket ned i 1982. Neste tittel kom ikke før ett tiår senere, da Howard Wilkinson vant toppdivisjonen med profiler som Gary Speed, Gordon Strachan og Eric Cantona.

Leeds sikret deretter flere sterke plasseringer i Premier League. Alt virket vel.

Men så, i 1997, ble Peter Ridsdale klubbens styreformann.

Ridsdale var forretningsmann og hadde støttet Leeds hele livet. De neste årene ble laget stadig mer lovende, takket være talenter som Harry Kewell, Ian Harte, Jonathan Woodgate, Alan Smith og Paul Robinson.

Tilskuertallene steg. TV-pengene økte. Leeds spilte bra.

Og nettopp det var en del av problemet.

Sjansespillet

For da Leeds kom på femteplass i 1998, og fjerdeplass år etter, begynte Ridsdale å drømme. Han ønsket å ta det siste steget mot toppen. Så i 1999 kjøpte Leeds spillere som Eirik Bakke, Darren Huckerby og Michael Bridges.

Overgangene kostet mer enn 40 prosent av klubbens inntekter det året, ifølge The Guardian, som var mye. Spillerne selv visste lite om finansene.

– Hovedfokuset vårt var å trene og spille kamper. Det var ikke noe samtaleemne blant oss spillere, sier Halle.

Signeringene slo til i starten. De løftet Leeds til tredjeplass, som ga billett til den lukrative mesterligaen. Bare ved å nå utslagsrundene der, kunne Leeds håve inn 157 millioner kroner. Alternativet, UEFA-cupen, ga rundt 80 millioner.

Om bare Leeds nådde mesterligaen hvert år, tenkte Ridsdale, ville kronene rulle inn. Og med dem kunne de styrke stallen, som igjen ville føre til titler.

Akkurat som i gamle dager.

I 2000 hentet klubben Dominic Matteo, Olivier Dacourt og Mark Viduka. Disse kostet 194 millioner kroner totalt, ifølge The Guardian, som var mye nok. Men så, i november, kjøpte Leeds i tillegg Rio Ferdinand for 200 millioner kroner.

Det gjorde ham til den dyreste spilleren i Storbritannias historie, og den dyreste forsvarsspilleren i verden. Selv Leeds-treneren David O’Leary var sjokkert over summen.

Hadde Leeds virkelig råd til dette?

Plan B

I så fall måtte de vinne på banen. Samme sesong nådde Leeds semifinalen i mesterligaen, et eventyr få fans har glemt.

Men i ligaen samme år kom Leeds på fjerdeplass, som på den tiden ikke ga mesterligaspill. De hadde allerede tatt opp flere lån. Nå sa bankene nei.

Men Ridsdale lot seg ikke stoppe av det. Han fikset et annet lån basert på fremtidige billettinntekter, verdt 680 millioner kroner. Den summen brukte Leeds på Seth Johnson, Robbie Fowler og Robbie Keane. Både gjelden og lønningene skjøt i taket.

Agenter kalte Ridsdale for «julenissen», fordi han ga dem alt de ba om.

I noen måneder så Ridsdales sjansespill ut til å gi resultater. Ved årsskiftet ledet Leeds ligaen.

Men da en formsvikt i løpet av vinteren sendte dem ned på femteplass, var Ridsdale i trøbbel. Leeds hadde enorme lønninger og en gjeld på 930 millioner kroner. De hadde ingen mesterligafotball som kunne betale dette tilbake.

Så Ridsdale aktiverte Plan B: Selg spillere.

Markedet var imidlertid dårlig. Folk visste at Leeds måtte selge. Én etter én forlot stjernene Elland Road for mindre enn hva de var verdt. Gjelden ble knapt redusert, men laget falt sammen.

Da Leeds bekreftet salget av populære Woodgate i januar 2003, protesterte fansen mot styret. Ridsdale spurte seg selv om det hadde vært lurt å bruke så mye penger.

– Sannsynligvis ikke. Men vi levde drømmen, sa Ridsdale ifølge BBC.

I 2004 rykket Leeds ned.

Skipet som sank

Innen nedrykket var et faktum, hadde Ridsdale gått av. Den nye styreformannen, John McKenzie, oppdaget snart hvor mye penger Leeds hadde sløst.

Ridsdale hadde ikke bare investert i spillere. Han hadde brukt 2 700 kroner på gullfisker på kontoret sitt. Leeds tok i bruk 70 biler som kostet dem 6,8 millioner kroner per år. Direktører hadde brukt 800 000 kroner på privatfly på ett år.

Ifølge The Independent beskrev McKenzie klubben som en oljetanker på stø kurs mot fjellknausene.

– Problemet med oljetankere er at de er to kilometer lange. Man kan ikke snu dem på to minutter, sa McKenzie.

Leeds måtte nå bygge stallen på nytt, men hadde knapt råd til å kjøpe nye spillere. De havnet på 14. plass i førstedivisjon, kalt Championship.

I 2005 ble klubben kjøpt av forretningsmannen Ken Bates. Men de finansielle problemene fortsatte, og to år senere ble Leeds satt under administrasjon. De fikk en straff på 10 minuspoeng, noe som førte til en hendelse som aldri hadde rammet dem før.

Leeds rykket ned til andredivisjon.

De måtte også begynne neste sesong med minus 15 poeng. Så mørk var situasjonen at fans gikk rundt med T-skjorter som sa følgende:

• 2004 Premiership
• 2005 Championship
• 2007 Sinking Ship
• 2008 Abandon Ship

Men ingen forlot skipet. Den første sesongen i andredivisjon hadde Elland Road et snitt på 26 000 tilskuere, mer enn syv klubber i Premier League. I Norge fortsatte folk å ta turen over.

– Det er to ting man ikke bytter, og det er barna og fotballklubben, sier Palm.

Rockestjernen

Det tok imidlertid tre år før Leeds var tilbake i førstedivisjon, altså Championship. Der ble de i fire år til, før en ny eier prøvde å ta dem tilbake til Premier League.

Navnet hans var Massimo Cellino.

Cellino røykte og spilte gitar i et rockeband, men var mest kjent som eieren av Cagliari, laget på Sardinia. I løpet av 22 år der hadde han byttet trener 36 ganger; italienerne sa at han «spiste» trenere. I 2002, grunnet trøbbel med stadion, flyttet han noen av hjemmekampene til Trieste, en by på grensen til Slovenia, 800 kilometer unna.

Cellino hadde tidligere blitt dømt for kriminell virksomhet i 1996 og 2001. I 2013 ble han arrestert, mistenkt for underslag forbindelse med byggingen av en ny stadion. Han satt i fengsel i to uker mens saken pågikk.

Ifølge The Independent sa arrestordren at Cellino hadde «markerte kriminelle tendenser… han er kapabel til å bruke bedrag av alle slag for å få ting som han vil».

Da Cellino ønsket å ta over Leeds i januar 2014, ble han blokkert av fotballigaen, som driver ligaene under Premier League, fordi en italiensk rett hadde funnet ham skyldig i å snike seg unna importavgift på en luksusbåt. Cellino hadde allerede sparket lagets trener, Brian McDermott.

Da det kom frem at Cellino faktisk ikke eide klubben ennå, ble McDermott fortalt at han kunne komme tilbake på jobb.

Men Cellino anket fotballigaens avgjørelse, med suksess, og tok over i april. Noe av det første han gjorde, var å fjerne sete nummer 17, fordi han mente tallet ga uhell. Det samme hadde han gjort i Cagliari, hvor et av setene het 16B.

Leeds havnet på 15. plass. Samme sommer forlot McDermott klubben. Da ansette Cellino sin egen trener: David Hockaday.

Hvem var David Hockaday?

Cellinos vannmeloner

Hockaday hadde vært arbeidsledig i nesten ett år. Hans eneste erfaring som trener var fire sesonger med Forest Green utenfor det profesjonelle ligasystemet. Omtrent den eneste forklaringen på ansettelsen var at Cellino ville kutte kostnader, og Hockaday var billig.

– Trenere er som vannmeloner. Man vet først hvor gode de er når man åpner dem, sa Cellino ifølge BBC.

Seks kamper senere ble Hockaday sparket.

Noen uker senere hentet Cellino inn Darko Milanič, en trener med erfaring fra Slovenia og Østerrike. Hvorfor hadde Cellino valgt akkurat ham?

– Han ser kjekk ut. Hva kan jeg si? sa Cellino ifølge BBC.

Milanič forlot Leeds 32 dager senere.

I november valgte Cellino å gi rollen til akademisjefen Neil Redfearn. En måned senere ble Cellino suspendert i seks måneder av fotballigaen og bedt om å gå av, igjen på grunn av en sak relatert til luksusbåten.

Mens Cellino var borte, løftet Redfearn laget. Men i april kollapset formen, og da Cellino returnerte, kom han på kant med Redfearn.

– Han er en baby… Han har en svak personlighet, sa Cellino ifølge Sky Sports.

Snart var Redfearn borte. Leeds endte på 15. plass.

Forbannelsen

Kaoset gjorde Cellino upopulær. Fansen protesterte mot ham. Selv syntes ikke Cellino at noe var hans feil. Han skyldte på de engelske trenerne, som han mente krevde for mye makt.

Dessuten, sa Cellino til The Telegraph, lå det en forbannelse over klubben.

– Vi vant aldri hjemme, så jeg inviterte en prest hit. Han velsignet banen, og så fløy en svart skjære av gårde. Jeg har kjempet mot denne forbannelsen hver dag. Jeg sverger på at den finnes.

Kanskje fikk presten Cellino til å roe seg ned. Sesongen 2015/16 hadde Leeds «kun» to trenere: Uwe Rösler og Steve Evans. Men laget kom likevel på 13. plass.

Da Cellino neste sesong ble suspendert i 18 måneder for å bryte regler relatert til agentvirksomhet, virket han ferdig. Sommeren 2017 solgte han klubben til den italienske forretningsmannen Andrea Radrizzani.

Få i Leeds har savnet Cellino siden.

Den «gale» legenden

Radrizzani har vist seg som en mer stabil eier. Leeds hadde kommet på syvendeplass da han tok kontrollen, men var tilbake på 13. plass i hans første år. Så han bestemte seg for å gjøre noe drastisk.

Han slo kloa i Marcelo Bielsa.

Palm driver en podcast om Leeds med to andre fra supporterklubben, og husker hva de pratet om da de fikk nyheten om Bielsa.

– Vi sa bare: «Hvordan i alle dager har vi fått tak i en slik trener?»

Bielsa, som nå er 63 år, har skapt en offensiv og intensiv spillestil som har inspirert blant andre Pep Guardiola og Mauricio Pochettino, to av de beste trenerne i verden. Bielsa har trent Argentina samt storheter som Marseille og Athletic Bilbao. Han er en innovatør, en legende.

Men Bielsa er også uforutsigbar. Han misliker pressen, sover på treningsfeltet, og fortalte en gang en spiller at han ville kuttet av sin egen finger om det betydde seier.

Da Bielsa tok jobben i italienske Lazio i 2016, anklagde han klubben for å ikke ha hentet spillerne han hadde ønsket, og sa opp etter to dager.

– Det var litt sånn usikkert hva vi trodde om det. Kunne han få til noe i engelsk fotball? Hva kom til å skje? Det var et stort spørsmålstegn, sier Palm.

Spionen

Den eneste garantien var at Leeds kom til å jobbe hardt. Snart skrev pressen at Bielsa hadde fått inn senger til spillerne på treningsfeltet. Han sjekket flatene for støv. Øktene var beinharde. Spillerne kom dit klokken ni på morgenen og dro av og til syv på kvelden.

– Det var da vi begynte å skjønne at noe var på gang, sier Palm.

Én dag spurte Bielsa hvor lenge en fan måtte jobbe for å få råd til en billett. Da han fikk svaret, beordret han spillerne til å plukke søppel på treningsfeltet i tre timer.

Bielsa ønsket at spillerne skulle vite hvor mye folk måtte jobbe for å kunne se dem spille.

– Han forstår at fotballen tilhører folket. Han har blitt en kultfigur her, sier Mackenzie.

Som om ikke det gjorde Bielsa populær nok, ledet Leeds tabellen til jul. De spilte underholdende angrepsfotball. Fansen øynet håp.

Men ikke alt har gått bra. I januar ble Bielsa tatt i å ha sendt en spion til treningene til Derby. Spionering er vanlig i Sør-Amerika, men ikke i England, og Leeds beklaget. Men da stormen så ut til å være over, sa Bielsa at han hadde spionert på alle lagene i divisjonen.

Han holdt en improvisert pressekonferanse hvor han viste skjemaer han og staben brukte. De inneholdt formasjoner, statistikker og analyser. Bielsa sto foran lerretet og forklarte seg via en tolk.

– All informasjonen jeg trenger, får jeg uten å spionere. Men vi i staben gjør dette likevel, fordi vi får dårlig samvittighet om vi ikke jobber nok, sa Bielsa ifølge The Guardian.

Leeds fikk bot på 2,2 millioner kroner. Bielsa betalte den ut av egen lomme.

De neste månedene møtte Leeds veggen. De scoret på for få av sjansene sine, og endte til slutt på tredjeplass, som kun gir playoff. Av de ni siste kampene tapte Leeds fem.

Håpet om direkte opprykk har hos flere nå blitt erstattet av pessimisme. Men i motsetning til de siste 10 årene, finnes det i det minste en sjanse for at Leeds kan gjøre slutt på marerittet.

Nå må fansen håpe at det som kan gå galt, ikke går galt.

For en gangs skyld.

Kilder: The Mixer (skrevet av Michael Cox), The Independent, The Guardian, The Herald, BBC, Goal, Financial Times, The Telegraph.