Smilet i Marens speil

Maren Lundby har blitt kritisert for å prioritere dansemoro foran OL-forberedelser. Langrennsløper Emil Iversen og flere av hans lagkamerater var tydeligst i sin kritikk.

Når Lundby nå forteller den egentlige grunnen er det flere enn dem som burde se ned mens de lytter.

For andre er hennes åpenhet sannsynligvis et meget viktig og velkomment lyspunkt.

Ordenes makt

Vektproblematikk er ikke noe særegent for hoppsporten. Dette er dessverre en av den moderne toppidrettens største og mest generelle utfordringer. Men måten å forholde seg til dette på varierer dessverre veldig. Lundby nevner selv kampsporter som et eksempel på miljøer hvor man på en helt annen måte klarer å ha en åpenhet rundt disse sensitive temaene.

Maren Lundby har nå gjort dét mange før henne burde gjort, men ikke har klart eller villet i tilstrekkelig grad:

Hun har lyttet til kroppen.

Den forteller henne nå, som den har gjort en stund, at hun ikke er i stand til å forsvare OL-gullet fra 2018. Vi skal prise oss lykkelige for at hun også klare å fortelle om det.

Idrettens verden trenger ingen flere omskrivninger av en virkelighet som er knallhard for mange, når det gjelder å få matinntak og vektkrav i balanse.

Eller altfor ofte ikke i balanse i det hele tatt.

Altfor ofte pakkes vektproblematikk fra idrettens egen side inn i ord som tilslører virkeligheten mange utøvere føler på.

Da ender man i stedet med rekker av ord som restitusjonsarbeid, ernæringsinntak, balanse, ubalanse, restitusjonsfaktorer, justering av trening -som til slutt blir til en stadig tettere tåke. Fordi man ikke vil snakke om det, eller fordi man ikke klarer.

Det er lett å forstå at det er vanskelig.

Men det er også en påminnelse om at med denne tilnærmingen blir ingen problemer løst.

Tør der andre tier

Derfor er det så enormt viktig at Maren Lundby nå forteller så klart og så åpent om sine vektutfordringer som hun gjør.

På samme måte som den tidligere langrennsløper Christiane Olsen og hennes far Geir i VG sist helg fortalte sin historie rundt hvordan vektproblematikken i langrenn hadde endt opp i spiseforstyrrelser.

Problemene har et omfang ingen, ikke minst de sportslig ansvarlige, egentlig vil erkjenne. Toppidrett er ikke nødvendigvis sunt – men den trenger ikke av den grunn å være direkte syk. Det siste er dessverre litt for ofte tilfellet.

«Kanskje må vi prate om det litt først, for at det skal bli en endring», som Maren Lundby selv uttrykker det. Det er akkurat dét som må til – men det kreves nok dessverre mer enn litt også.

Men at verdens beste skihopper er den som tør, har en ekstra stor betydning i denne sammenheng.

Når normalitet blir en sykdom

«Jeg er frisk», sier Maren Lundby videre.

Hun er ikke bare innenfor alle normalskalaer fysisk, hun er også på vei mot noe av en toppform gjennom dansetreningen til det mye omtalte TV2-programmet Skal vi danse. Problemet er at det er feil type toppform. For dansingen endrer ikke det faktum at Maren Lundby er for tung til å hoppe langt på ski- og ikke rekker å endre på det i tide til å forsvare OL-gullet sitt i Beijing i februar.

Det koster å gi opp en drøm. Som skihopper er det største du kan vinne et OL-gull. At Maren Lundby allerede er olympisk mester fra 2018 gjør ikke nedturen kortere- sportslig sett. Men i alle andre sammenhenger bør man altså tenke at Lundby har vunnet en av sine største seiere gjennom sin beslutning om å droppe vinterens OL.

«Å kritisere uten å vite er komisk»

Langrennsløper Emil Iversen og Maren Lundby ble verdensmestere omtrent samtidig i Oberstdorf i vinter – etter at begge hadde måttet passere så vel hindre som protester på veien. Men bare Iversens utfordringer på veien til gullet på 50 km var synlige for publikum.

Maren Lundbys motstand på veien har ingen visst om før nå. Likevel endte Iversen og flere av hans lagkamerater på langrennslandslaget med å kritisere Lundbys deltagelse i Skal vi danse, med betegnelser som ‘uprofesjonelt’.

«Å kritisere uten å vite er komisk», sier Maren Lundby i dag om Iversens uttalelser. Det må være lov å legge til at det i tillegg mer enn noe annet er så vel bevisstløst som uansvarlig.

Det pedagogiske dilemma

Mens vi hyller styrken til Maren Lundby og andre som orker å ta belastningen ved å fortelle om utfordringene, er det likevel ikke til å stikke under stol at det leder inn i en åpenbar pedagogisk knipe.

For det Lundby forteller unge hopptalenter er samtidig at man ikke kan håpe på å være best i verden i hopp uten å leve i fysisk ubalanse, at man ikke kunne vinne OL-gull uten å ha et unormalt forhold til vekt.

Men åpenheten Lundby viser er det viktigste signalet av alt her. Dette kan man snakke om. Og dette må man snakke om, mest av alt.

Ikke begynnelsen til slutten

Maren Lundby vil tilbake i hoppbakken og lyder veldig som at hun faktisk mener det. Vår største hoppstjerne, uansett kjønn, vet bedre enn noen andre hva det krever og vil legge en plan for å klare det.

Drømmen om et andre OL-gull er foreløpig satt på vent, men hun har andre barrierer hun vil bryte.

Gjennom å fortelle om sine problemer har hun passert en av de vanskeligste.

Å endelig få gjennomslag for å hoppe skiflyging er ganske sikkert en av de som fortsatt gjenstår og som kan motivere henne til å klare jobben med å komme tilbake i verdenstoppen.

... hvem er taprest i landet her?

Frem til det er Skal vi danse? spørsmålet som skal få oppta Lundby og hundretusener av TV-seere noen uker til. Sist helg danset hun og partneren Philip Raabe jive til sangen Happy. La oss håpe og tro at det var en symbolikk i dette. Nå på lørdag skal de bevege seg til tonene av Chris Holstens «Smilet i ditt eget speil»,

som er en sang hun mener passer alt for bra til det hun har vært gjennom de siste månedene.

Når folk tror alt er bra, og så er det egentlig ikke sånn.
Sangen er hentet fra albumet «Bak en fasade».

Der er ikke lenger Maren Lundby.
For det skal hun ha 10 poeng på lørdag og alle andre dager i uka.

Og selvsagt tre ganger 20 i stil. Når den tid igjen kommer.