Fredrik van der Horst ble skøyteløper, men det skjedde uten press fra bestefaren «Hjallis».
Foto: Skibstad, Kent / NTB scanpix
Hjalmar Andersen var hele Norges skøytekonge. For barnebarnet var han mest bestefar. Historiene fra Hjallis glanstid har fått barnebarnet til å skjønne bestefarens betydning for andre. 
Horst er barnebarnet til den avdøde skøytekongen Hjalmar Andersen. Selv om det med en slik familiearv virker forhåndsbestemt at 22-åringen skulle bli skøyteløper, var det altså ikke «Hjallis» som var årsaken til barnebarnets veivalg.
– Det var faren til en kamerat av meg som sa at jeg burde gå på skøyter siden jeg hadde den bestefar jeg har. Da burde det være talent i meg også. Det var han som dro meg med på skøyter, men det var jo bestefar som gjorde at han dro meg med. Så han har vel litt av fortjenesten sånn sett, forteller Horst lattermildt.
Livslærdom
Horst sier han aldri har følt noe press fra andre om å prestere på skøytebanen tross familieforholdene. Selv om han hadde mange samtaler med bestefaren om idretten de begge var engasjert i, er det forholdet mellom dem som barnebarn og bestefar som 22-åringen vil huske.
– Jeg føler veldig på det, at for meg var han bestefar. Det er kult at vi kunne dele lidenskapen med skøyter, men han støttet meg like mye i livets skole og det å leve godt, forteller barnebarnet.
– Det er de små tingene i livet han var flink til å glede seg over. En god middag eller det å nyte sola. Han har lært meg mye som kan få meg til å gjøre de rette beslutningene videre i livet, sier 22-åringen.
Hverdagsro
Horst er glad for at bestefaren fikk med seg 90-årsdagen tidligere i mars. Han er også glad for at «Hjallis» beholdt helsen så godt til det siste at han ikke måtte flytte i eldrebolig.
Barnebarnet tror den høye alderen ble nådd på grunn av bestefarens humør, mange smil og latter, men også fordi han fant roen.
– Han kunne kunsten å slappe av, gå turer og nyte livet med de små tingene, sier 22-åringen, som selv delte slike rolige stunder med bestefaren.
– Vi kunne sitte og prate, eller bare treffe hverandre og gi hverandre en klem. Jeg visste at han alltid støttet meg. Det var viktig for meg. Egentlig for oss begge to, at vi hadde denne roen sammen, forteller barnebarnet.
Pratsom
Selv om «Hjallis» i hovedsak var bestefar for 22-åringen, har barnebarnet hele livet merket hvilken betydning familiemedlemmet har hatt for andre. Bestefaren ble alltid huket tak i av ukjente som ville slå av en prat. Det var ikke «Hjallis» imot.
– Bestefar hadde alltid en historie eller en vits å åpne en samtale med. Alltid når vi skulle noe, måtte jeg nesten dra ham med meg. Ellers hadde bestefar blitt sittende der til langt på kveld, sier Horst og ler.
– Han gledet utrolig mange, det er mange historier der han har tatt seg tid og snakket med fremmede. Det var viktig for ham også, sier barnebarnet.
Han har ikke hatt noe imot å dele bestefaren med ukjente på gata, men det var ikke alltid like uproblematisk.
– De eneste gangene det var slitsomt, var de gangene vi skulle rekke noe. Ellers var det bare koselig, sier Horst.
Historiene skaper forståelse
Skøyteinteressen til tross, det er historiene fra den avdøde 90-åringens glansalder på skøytebanen som har fått barnebarnet til å forstå hvor stor bestefaren har vært for mange.
– Jeg har hørt mange historier fra den tida. Jeg har skjønt at det var en helt annen tid, sier Horst, og forteller om en historie der bestefaren skulle konkurrere på en bane med for lite vann til at det var is på hele banen.
Da ble det hentet saltvann fra havet i forsøk på å islegge hele runden.
– Det hadde vært helt forferdelig å gå på skøyter der, det ble jo bare sørpe. De som gikk ble omtrent stående stille på vekslingssida. Likevel var det 5.000-10.0000 som kom og så på. Det sier litt, når så mange kommer for å se på at de gikk i sørpe, forteller barnebarnet.
