Bardals forferdelige 50 minutter

Klokka er 17.56. Anders Bardal har akkurat hoppet lengst og tatt ledelsen i første omgang av normalbakkerennet i Val di Fiemme. Alt har gått på skinner.

Men det er nå den tøffeste jobben starter for trønderen.

– Den siste timen, fra slutten av første omgang, var «heavy», jeg må si det. Det er mange tanker som går gjennom hodet, sier Bardal.

Måtte holde gulltankene unna

Det er en innbitt 30-åring som går rett forbi pressen med blikket festet beint rett foran seg.

Han vet hvilken mental utfordring som står foran ham: nesten en time med å holde gulltankene unna. En time uten å bli nervøs.

Bardal, som de fleste toppidrettsutøvere på så høyt nivå, er ekstremt bevisst på hva arbeidsoppgavene er i en så tøff situasjon. Landslagsveteranen forsøker så godt han kan å stenge seg inne i en boble av sine egne tanker; hovedsaklig tanker om hoppteknikk.

Snakket med Stöckl på walkie-talkie

Han ser ikke på noen av de andre hopperne. Han aner ikke at Gregor Schlierenzauer tar ledelsen, eller at andremann Kamil Stoch svikter og havner langt bak.

Det eneste som teller, er å gjøre sine egne tekniske oppgaver så prikkfritt som mulig. Han får noen siste innspill fra trener Alexander Stöckl over walkie-talkie.

– Jeg fortalte ham hva han skulle gjøre i andre omgang. Det var snakk om noe tekniske detaljer på hopkanten. Vi prøver alltid å gjøre noen små forandringer, for det finnes ikke perfekt skihopping, sier Stöckl.

– Man må prøve å stenge alt ute, sier Bardal.

Greide ikke unngå å tenke på 2011

Forventningene er mye større enn vanlig, til og med større enn i et vanlig VM-renn. Tidligere på dagen hadde Bardal lest nettsaken om at ingen nordmann hadde tatt VM-gull i normalbakke siden Bjørn Wirkola i 1966. I den samme saken uttalte hans egen sportssjef at Norge ikke hadde hatt større gullmulighet enn dette siden nettopp 1966. I så fall er det kun Anders fra Steinkjer som kan gjøre det.

Dessuten er det én hendelse som han for all del ikke bør tenke på, men som bare må dukke opp i bakhodet: VM i Holmenkollen for to år siden.

Også da var han i gullposisjon. Han var nummer tre etter første omgang, og møtte jubelbruset og forventningene fra hjemmepublikummet med et stivt smil. Og mislyktes.

28 år gamle Anders Bardal var ikke klar for oppgaven.

– Selvtilliten har aldri vært min store fordel. Jeg hadde mye spenning i kroppen, svarte han ærlig på spørsmål om hvordan han hadde taklet presset.

– Klart det lå i bakhodet

Det var for mye å forlange at han ikke skulle tenke på Holmenkollen i det hele tatt i løpet av de 50 lange minuttene i Val di Fiemme på lørdag.

– Situasjonen var nesten helt lik, og det er klart at det som skjedde i Holmenkollen lå i bakhodet. Jeg prøvde å stenge ute alt, men det var ikke lett. Jeg var veldig nervøs, men ikke redd for å mislykkes, sier Bardal.

Der ligger en essensiell forskjell. For selv om han innrømmer at han var nervøs, greide Bardal å unngå å tenke på alt som kunne gå galt.

– Jeg var egentlig ikke så redd for å mislykkes. Jeg gledet meg litt til å hoppe, selv om jeg var jævlig nervøs, sier han til flokken med journalister etterpå.

– Jeg føler jeg greide å stenge alt ute, sier han.

Den nye Anders Bardal

For noe har skjedd med Anders Bardal siden 2011. Det har lagkameratene merket, akkurat som alle andre i hoppsirkuset.

– Det er helt annerledes. Han har vunnet verdenscupen sammenlagt i mellomtiden, og han har blitt et par år eldre og mer rutinert, akkurat som meg. Han er mye roligere, og han vet hva som er viktig når presset er som verst, sier Anders Jacobsen, den andre mannen som sviktet på toppen i 2011.

– Jeg har prøvd å hjelpe ham med å bli mer kald i toppen, sier Alexander Stöckl.

Treneren skjønte det tidlig på lørdagen: Det var en fokusert og selvsikker Anders Bardal som ankom hoppbakken.

– Han var ikke interessert i resultatene, og det er nøkkelen. Nøkkelen er å bli i deg selv og jobbe mentalt hele veien gjennom konkurranse, også se etterpå hvor langt det tar deg, sier den populære norske landslagstreneren.

– Aldri hatt så vondt i magen

Likevel var det ingen andre enn Bardal som visste hvordan han hadde det de siste minuttene. Flere nede på sletta lukket øynene fordi de ikke turte å se på.

– Jeg har aldri hatt så vondt i magen før et hopp, sier hoppsjef Clas Brede Bråthen.

Klokka er 18.46, og Anders Bardal hopper ned til klar seier.

Han vet ikke selv at hoppet er langt nok. Han har ikke sett på konkurrentenes hopp. Dessuten er han fortsatt i «bobla».

Han merker ikke at det er helt stille på stadion i sekundene før resultatet avsløres.

– Jeg har ikke peiling når jeg lander. Når jeg kommer ut på sletta, sier gutta at det holder, men jeg er helt inni meg selv.

Så ser han éntallet på storskjermen.

– Det er stort. Jeg fiksa dette, sier Anders Bardal med et stort smil.